Vil ta sitt liv

[Gjest EmmaP]

Et nært familiemedlem ønsker å ta sitt liv fordi det er blitt for vanskelig. Ingen psykisk sykdom, det har kommet opp ting som gjør at livet føles uten verdi og forgjeves.

H'n er samboer, og har voksne barn som vet om situasjonen, men ikkje alle detaljer om sykdomsbildet. Er sykemeldt fra jobb. Liker ikkje å prate om seg selv.

Hvordan forholder man seg til dette? Vil så gjerne hjelpe, men ka gjør man?

[Usikker]

Være tilstede for vedkommende. Veldig vanskelig dette, men vær tilgjengelig for h*n.

Lytte - hvis vedkommende vil snakke. Tydeligvis vet du endel om problemene........

Tilby deg å være en mellommann mellom h*n og andre hvis h*n ønsker det. Kanskje h*n trenger hjelp til å formidle sine følelser/tanker?

Hjelpe h*n til å få kontakt med lege/annen proff. hjelp.

Noen synes det er godt at andre "tar tak" og gjør det som må til for å få hjelp.

Ønsker deg lykke til

[Gjest EmmaP]

Jeg vet litt, men er ikke den nærmeste. Vil nok ikkje prate ut med meg, er flink til å holde fasaden. Men vi hører jo av den næraste at ting ikkje er så bra som det virker. Lege er alt involvert, derav sjukemeldinga (er ellers aldri sjukemeldt).

Dette er veldig tungt.

[Usikker]

Av erfaring så vet jeg at det faktisk er enklere å snakke med de som ikke er nærmest

Involverer man de nærmeste så blir det så mange følelser involvert - man klarer/tør ikke å være ærlig av frykt for å såre osv. Snakker man med nøytrale/perifere mennesker så er det faktisk lettere å være åpen.

Godt at hjelpeapparatet (legen i dette tilfellet) er "på banen".

Jeg vet dette er vanskelig - men gjør ditt beste du. Mer kan ingen forlange. 8)

[Gjest Emma P]

Jeg er nok ingen nøytral person, er samboer av et av barna....

Vil så gjerne være tilstede, men vil heller ikke være til bry (dette er folk som er flinke til å "stå på pinne og varte opp" andre).

Personen er veldig sterk, og ønsker å beholde dette imaget, blir derfor vanskelig å grave for mye i følelser og slikt (=svakt i dennes øyne). Særlig fordi vi jo håper at ting skal gå fremover og ikke kun handle om psyken og det føle som har hendt som har utløst dette. Tenker som så at det da er fint om noen snakker om "vanlige" ting?

Veldig vanskelig å gripe dette ann.

Takk for svar.

[Gjest Aurélie]

Vanskelig posisjon å befinne seg i - å ønske å hjelpe, men likevel føle at det ikke vil være noe vits i å nærme seg problematikken ansikt til ansikt. Hva med å skrive et lite brev til vedkommende, som h*n kan lese i ro og mak. Skriv noen ord om hvor bekymret du er, belys situasjonen litt og påpek klisjeen med å ikke fokusere for mye på enkeltstående problemer som svartmaler hele tilværelsen, samt prøv formidle at du bryr deg og er tilgjengelig for samtale. Når vedkommende er suicidal er det viktig å involvere fagfolk.