Barnevernsjournal og reaksjoner?

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Hei.

Er det noen som har vært under barnevernets omsorg som i voksen alder har lest deler av eller hele journalen? Hvordan var det for dere? Fikk dere sterke reaksjoner på det dere leste, eller gikk det bedre enn forventet? 

[AnonymBruker]

Hei. Jeg jobber i barnevernet. Det er en del som spør om mappa si i voksen alder. Jeg sier til de som vil ha det tilsendt hjem at de kan ringe eller be om samtaler i etterkant, noe mange faktisk trenger. Noen som sitter hos oss og leser det knekker helt sammen, mens noen går ut og føler seg lettere fordi historien har fått en rød tråd. Veldig individuelt. 

Anonymkode: 22e9e...9f0

[AnonymBruker]

Jeg har hatt voksne fosterbarn som har lest mappa si. Du bør være forberedt på å få sjokk. Det står ofte mye der som er glemt, eller som gir en sammenheng i historien som er tøff å se.
Feks. så fant en av mine ut at familien hadde visst mye mer en hen var klar over. For hen var det veldig vondt. Det farget minner som de har sammern og det gjorde relasjonene vansklige. Hen har alltid trodd at familien ikke har visst hvor ille det var, for da hadde de ikke prøvd så hardt å bortforklare, finne unnskyldniger for foreldrene osv. Så hen ble veldig skuffet og lei seg, både fordi at de hadde visst hvordan det var, men ikke anerkjent hvor vondt det var. Men også fordi hen som barn og ungdom hadde trengt å kunne snakke om det med familien sin. Istede trodde hen at hen skjermet de familien sin for sannheten. Tok masse ansvar og bar på hemmligheter helt "unødvendig"

Jeg har også venner som har fått sett mappa si i voksen alder. Flere har fått det veldig tøft, men det har også ført til at de kan ta andre valg for seg selv. En av mine beste venner kuttet ut kontakt med faren sin. Det var dokumentert masse, som hen ikke husket selv, men bare husket bruddstykker av. Hen skjønte plutselig at faren hadde fortsatt manipulasjonen og omsorgsvikten hele tiden. Så der var det bare positivt at mappa ble lest.

 

Anonymkode: 44567...119

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg jobber i barnevernet. Det er en del som spør om mappa si i voksen alder. Jeg sier til de som vil ha det tilsendt hjem at de kan ringe eller be om samtaler i etterkant, noe mange faktisk trenger. Noen som sitter hos oss og leser det knekker helt sammen, mens noen går ut og føler seg lettere fordi historien har fått en rød tråd. Veldig individuelt. 

Anonymkode: 22e9e...9f0

Takk for svar🙂. Jeg har avtalt med saksbehandler å lese litt etter litt sammen med henne på kontoret. Så kan vi ta noe en dag, og mer en annen dag over en litt lengre periode. 

 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt voksne fosterbarn som har lest mappa si. Du bør være forberedt på å få sjokk. Det står ofte mye der som er glemt, eller som gir en sammenheng i historien som er tøff å se.
Feks. så fant en av mine ut at familien hadde visst mye mer en hen var klar over. For hen var det veldig vondt. Det farget minner som de har sammern og det gjorde relasjonene vansklige. Hen har alltid trodd at familien ikke har visst hvor ille det var, for da hadde de ikke prøvd så hardt å bortforklare, finne unnskyldniger for foreldrene osv. Så hen ble veldig skuffet og lei seg, både fordi at de hadde visst hvordan det var, men ikke anerkjent hvor vondt det var. Men også fordi hen som barn og ungdom hadde trengt å kunne snakke om det med familien sin. Istede trodde hen at hen skjermet de familien sin for sannheten. Tok masse ansvar og bar på hemmligheter helt "unødvendig"

Jeg har også venner som har fått sett mappa si i voksen alder. Flere har fått det veldig tøft, men det har også ført til at de kan ta andre valg for seg selv. En av mine beste venner kuttet ut kontakt med faren sin. Det var dokumentert masse, som hen ikke husket selv, men bare husket bruddstykker av. Hen skjønte plutselig at faren hadde fortsatt manipulasjonen og omsorgsvikten hele tiden. Så der var det bare positivt at mappa ble lest.

 

Anonymkode: 44567...119

Uff:( Trist å høre at de fikk det vanskelig etter å ha lest papirene, men det er forståelig. Jeg er også forberedt på at det blir tøft da jeg i utgangspunktet er svært redd for fortiden min. Samtidig har jeg masse spørsmål, så jeg ser også frem til å få ut alle skjelettene av skapet. Jeg tror sannheten er forløsende selv om den smerter og skremmer. 

Klem til deg og dine ❤️❤️

[AnonymBruker]

Takk! 
Det høres ut som du har funnet en god løsning. Godt å fordøye over tid, og greit å få gjøre det sammen med noen
Jeg tror også sannheten er det beste for alle; derfor synes jeg egentlig at man bør begynne å gi informasjon fra mappa (tilpasset alderen ) tidligere enn det som ofte er tilfelle. 
På den måten kunne man kanskje unngått noe av det verste sjokket....

Ønsker at sannheten vil hjelpe deg å lege de sårene som fortsatt finnes. Lykke til!

Anonymkode: 44567...119

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk! 
Det høres ut som du har funnet en god løsning. Godt å fordøye over tid, og greit å få gjøre det sammen med noen
Jeg tror også sannheten er det beste for alle; derfor synes jeg egentlig at man bør begynne å gi informasjon fra mappa (tilpasset alderen ) tidligere enn det som ofte er tilfelle. 
På den måten kunne man kanskje unngått noe av det verste sjokket....

Ønsker at sannheten vil hjelpe deg å lege de sårene som fortsatt finnes. Lykke til!

Anonymkode: 44567...119

🙂 Ja, det tenker jeg også. Vi gjør alt veldig tilpasset da det ligger mye følelser der. Går samtidig i behandling på DPS, så det er greit å ta tak i papirene i takt med terapi tenker jeg da jeg har mulighet til å bearbeide alle tankene og følelsene knyttet til mappa. Jeg vet en del, og har fått vite en del, men jeg tror mye også er skjult. Noen vil kanskje oppfordre meg til å ikke lese, for å unngå å bli dårlig, men man blir jo dårlig av gå rundt og lure også. Så at tenker jeg at jeg heller får ta sorgen, forvirringen, gråten og kanskje panikken (hvis den kommer) der og da. Ingenting slipper vel taket om man bare lukker ørene for sannheten. Det blir ikke mindre sant av det. 

Takk🙂 

[AnonymBruker]

Nå er det jo viktig at det som står i papirene er barnevernets versjon av historien, ikke den hele og fulle sannheten. Viktig presisering.

Anonymkode: 0ad70...56d

[AnonymBruker]

Jeg er mor, som ble jevnlig trakassert av barnefar og hans mor gjennom flere år. Deriblant mange bekymringsmeldinger til barnevernet. 

Jeg har ingenting vondt å si om barnevernet, fikk tvert imot utrolig mye hjelp og støtte derfra, men jeg synes det er ubehagelig at det finnes mappe på oss der overhodet, og må si at jeg lurer litt på hva som står der, og hvordan barnet mitt vil reagere om det velger å lese i den. Jeg har sagt at det må hn gjøre om føler for det. Jeg tror imidlertid ikke at jeg hadde orket å gjenoppleve den tiden ved å lese den selv. Det var rett og slett en helt forferdelig påkjenning over flere år, og jeg orker bare ikke. 

Det var så mange bekymringsmeldinger at jeg faktisk ikke husker alle en gang. Bare de som skilte seg særskilt ut med idioti, som "Barnets bestemor ringte for å melde bekymring over at mor nekter å ta barnet med seg til tannlegevakten for å få bedøvet barnets tunge. En av de små knottene på tungen er litt hoven, og han sier at den føles ubehagelig, men mor tar ikke hensyn til dette." 

Akk ja! Noe av det burde jeg sikkert le av, men situasjonen i seg selv var for alvorlig og belastende til at jeg klarer å se det humoristiske i det. 

Jeg forstår veldig godt at du gruer deg for å lese, og kanskje minnes ting du helst vil glemme. Kanskje oppdage nye vonde ting også. Jeg ønsker deg lykke til, og sender deg en klem. ♥ 

Du er modig! 

Anonymkode: f0c81...e9c

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det jo viktig at det som står i papirene er barnevernets versjon av historien, ikke den hele og fulle sannheten. Viktig presisering.

Anonymkode: 0ad70...56d

Det er sant det. Likevel har jo barnevernet observert mye, så det er greit å se litt deres perspektiv 🙂

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er mor, som ble jevnlig trakassert av barnefar og hans mor gjennom flere år. Deriblant mange bekymringsmeldinger til barnevernet. 

Jeg har ingenting vondt å si om barnevernet, fikk tvert imot utrolig mye hjelp og støtte derfra, men jeg synes det er ubehagelig at det finnes mappe på oss der overhodet, og må si at jeg lurer litt på hva som står der, og hvordan barnet mitt vil reagere om det velger å lese i den. Jeg har sagt at det må hn gjøre om føler for det. Jeg tror imidlertid ikke at jeg hadde orket å gjenoppleve den tiden ved å lese den selv. Det var rett og slett en helt forferdelig påkjenning over flere år, og jeg orker bare ikke. 

Det var så mange bekymringsmeldinger at jeg faktisk ikke husker alle en gang. Bare de som skilte seg særskilt ut med idioti, som "Barnets bestemor ringte for å melde bekymring over at mor nekter å ta barnet med seg til tannlegevakten for å få bedøvet barnets tunge. En av de små knottene på tungen er litt hoven, og han sier at den føles ubehagelig, men mor tar ikke hensyn til dette." 

Akk ja! Noe av det burde jeg sikkert le av, men situasjonen i seg selv var for alvorlig og belastende til at jeg klarer å se det humoristiske i det. 

Jeg forstår veldig godt at du gruer deg for å lese, og kanskje minnes ting du helst vil glemme. Kanskje oppdage nye vonde ting også. Jeg ønsker deg lykke til, og sender deg en klem. ♥ 

Du er modig! 

Anonymkode: f0c81...e9c

Uff:( Ja, det forstår jeg godt må ha vært fryktelig tungt. Godt å høre du fikk mye støtte, men må ha vært frustrerende å få flere grunnløse bekymringsmeldinger. Enig med deg i at det kunne vært bra å sikkert le av en del ting også, men det er samtidig så sårbart og vanskelig at det ikke føles som så mye å le av heller. Så forstår deg godt. 

Takk ❤️

[AnonymBruker]

Jeg var barnevernsbarn på 80-tallet. Leste igjennom papirene mine i forbindelse med en erstatningssak. Ble opprørt, retraumatisert, trigget og rett og slett enormt fysisk og psykisk dårlig i lang tid etter å ha lest igjennom papirene. Å se svart på hvitt at det hadde kommet inn flere alvorlige bekymringsmeldinger om meg, men som ikke ble fulgt opp. Å se hvordan jeg ble beskrevet da jeg begynte å utagere etter mange års grov omsorgssvikt og daglig sadistisk vold var opprørende. Jeg var et barn i smerte, men ble beskrevet som om jeg var med vitende og vilje ondskapsfull. Og det var også sjokkerende å se hvor kunnskapsløse såkalte fagfolk dengang var om utviklingstraumer, relasjonstraumer og konsekvensene av å ha vokst opp serietraumatisk. 

Anbefaler det ikke til andre barnevernsbarn, med mindre man har et godt støttestystem, har god tid til å bearbeide reaksjonene sine og helst ingen andre plikter samtidig.

Anonymkode: 4841f...df7

[AnonymBruker]

16 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Hei.

Er det noen som har vært under barnevernets omsorg som i voksen alder har lest deler av eller hele journalen? Hvordan var det for dere? Fikk dere sterke reaksjoner på det dere leste, eller gikk det bedre enn forventet? 

Har lest, og det gjorde at jeg ble bedre kjent med meg selv. At jeg akseptere hva fosterhjemmene gjorde for meg, og at det ikke var enkelt. 

Anonymkode: 8ddee...caf

[AnonymBruker]

Man må også prøve å huske på, vet det ikke er lett, at journalen er ikke hele deg men ett «utdrag»/del av deg som person og livet ditt - gjerne det som har vært utfordrende og vanskelig, så blir det som har fungert, styrkene og ressursene man har som person litt borte i en bunke dokumenter -men man må ikke glemme at man også har de tingene. 

Anonymkode: 667df...cb8

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt mye på dette men har tatt valget om å ikke lese. For jeg tror det vil føre til et så enormt sinne hos meg. Barnevernet var i bilde, første gang, da jeg så vidt var 1 år. Hadde de bare tatt meg da, så hadde jeg mest sannsynlig hatt et helt annerledes liv. Jeg kom ikke på ungdomshjem før jeg var 16 år, da var jo livet mitt allerede fullstendig ødelagt. Jeg vet om flere som meldte til barnevernet, både sykehus, lærer, meg selv, osv. Jeg var 13 år, første gang jeg meldte. Og det er jo veldig sårt og ikke bli tatt seriøst. 

Ut i fra hva jeg husker fra den tiden og, så tror jeg det står ekstremt mye negativt om meg i papirene. Ting som overhodet ikke er sant. For jeg oppførte meg alltid bra, var veldig snill og omsorgsfull. 

Anonymkode: 91f9d...300

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var barnevernsbarn på 80-tallet. Leste igjennom papirene mine i forbindelse med en erstatningssak. Ble opprørt, retraumatisert, trigget og rett og slett enormt fysisk og psykisk dårlig i lang tid etter å ha lest igjennom papirene. Å se svart på hvitt at det hadde kommet inn flere alvorlige bekymringsmeldinger om meg, men som ikke ble fulgt opp. Å se hvordan jeg ble beskrevet da jeg begynte å utagere etter mange års grov omsorgssvikt og daglig sadistisk vold var opprørende. Jeg var et barn i smerte, men ble beskrevet som om jeg var med vitende og vilje ondskapsfull. Og det var også sjokkerende å se hvor kunnskapsløse såkalte fagfolk dengang var om utviklingstraumer, relasjonstraumer og konsekvensene av å ha vokst opp serietraumatisk. 

Anbefaler det ikke til andre barnevernsbarn, med mindre man har et godt støttestystem, har god tid til å bearbeide reaksjonene sine og helst ingen andre plikter samtidig.

Anonymkode: 4841f...df7

Uff, dette hørtes helt forferdelig ut. Vondt å høre at du ble trigget og retraumatisert. Leit å høre at de ikke hadde kunnskaper nok til å forstå smerten bak atferden din. Håper du får god hjelp til å sortere nå ❤️

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har lest, og det gjorde at jeg ble bedre kjent med meg selv. At jeg akseptere hva fosterhjemmene gjorde for meg, og at det ikke var enkelt. 

Anonymkode: 8ddee...caf

Så godt å høre at det fikk en positiv effekt for deg 🙂

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man må også prøve å huske på, vet det ikke er lett, at journalen er ikke hele deg men ett «utdrag»/del av deg som person og livet ditt - gjerne det som har vært utfordrende og vanskelig, så blir det som har fungert, styrkene og ressursene man har som person litt borte i en bunke dokumenter -men man må ikke glemme at man også har de tingene. 

Anonymkode: 667df...cb8

Takk❤️ Det er veldig sant. Det er viktig å huske på det jeg får til og det som har vært bra også 🙂

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tenkt mye på dette men har tatt valget om å ikke lese. For jeg tror det vil føre til et så enormt sinne hos meg. Barnevernet var i bilde, første gang, da jeg så vidt var 1 år. Hadde de bare tatt meg da, så hadde jeg mest sannsynlig hatt et helt annerledes liv. Jeg kom ikke på ungdomshjem før jeg var 16 år, da var jo livet mitt allerede fullstendig ødelagt. Jeg vet om flere som meldte til barnevernet, både sykehus, lærer, meg selv, osv. Jeg var 13 år, første gang jeg meldte. Og det er jo veldig sårt og ikke bli tatt seriøst. 

Ut i fra hva jeg husker fra den tiden og, så tror jeg det står ekstremt mye negativt om meg i papirene. Ting som overhodet ikke er sant. For jeg oppførte meg alltid bra, var veldig snill og omsorgsfull. 

Anonymkode: 91f9d...300

Jeg forstår godt valget ditt. Det er ikke alle som ønsker å lese dette da det kan være triggende, og det er godt forståelig. Jeg står også i fare for å bli dårlig, men jeg orker heller ikke å ikke vite. 

Trist å høre at ingen grep inn før du var ungdom. Håper du har et bedre liv nå og at du er omringet med gode folk 

[AnonymBruker]

Da jeg leste min syntes jeg det var utrolig at jeg kom hjem til familien igjen. Kan man ha krav om oppreisning for dette som voksen?

Anonymkode: dae0b...5cc