Jeg synes livet er så vanskelig og vil helst trekke meg tilbake i "sneglehuset mitt"

[AnonymBruker]

På overflaten har jeg det fint: Familie, hus, god jobb, "lett" liv. Men inni meg er jeg ganske så matt.

Alt fremstår som vanskelig: Møte folk, arbeidsoppgavene mine føles uoverkommelige, finne ut hvem som skal pusse opp badet vårt, planlegge familiefester, ferieturer, barnas vennskapsovernattinger...hver eneste avgjørelse føles vanskelig å ta. Det drar ut og er tungt. Samboer føler det samme.

Min intuitive reaksjon er å trekke meg tilbake. Jeg vil helst være i fred, dulle med mitt i hagen, bare ha "roen". Men den finner jeg ikke så mye.

Dette går utover barna som egentlig er kjempesnille, oppegående unger, men jeg ber de om å være stille hele tiden fordi alt det bråket de produserer er så vanskelig å holde ut for meg.

Det er også svært sjeldent at jeg møter venner nå. Alle er travle. Mange (!) i vår vennekrets skiller seg eller går fra hverandre, eller har det merkelig vanskelig i lag. De som ikke har partner virker å være permanent deprimerte. Alt dette går veldig inn på meg, til tross for at vi her i den lille familien vår har det godt i lag.

Så sitter jeg igjen her, låst meg inn på doen på jobb, og lurer på hvorfor vi strever slik? Kan ikke vi ha litt enklere liv? Alt er så vanskelig...

Vet ikke hva jeg vil her en gang, men jeg måtte bare skrive det ned. Kanskje noen kjenner seg igjen?

Anonymkode: 7f819...d1a

[AnonymBruker]

Jeg kjenner på mye av det samme selv. Føler alt er en jobb og et tiltak. Konstant sliten, alltid problemer som oppstår og avgjørelser som må tas. Jeg savner å bare kunne slappe av uten noe særlig bekymringer en dag eller to. Puste ut i stillhet uten å ha noen som krever noe av meg, maser på meg eller bråker rundt meg. Bare være i fred, helt alene. Livet som voksen, og spesielt når man har mindre barn, er til tider bare en evig lang dans av forpliktelser. 

Anonymkode: c34a9...22b

[AnonymBruker]

Be om hjelp, ingen skam i det.

Anonymkode: 54364...c90

[AnonymBruker]

På 5.6.2019 den 9.08, AnonymBruker skrev:

På overflaten har jeg det fint: Familie, hus, god jobb, "lett" liv. Men inni meg er jeg ganske så matt.

Alt fremstår som vanskelig: Møte folk, arbeidsoppgavene mine føles uoverkommelige, finne ut hvem som skal pusse opp badet vårt, planlegge familiefester, ferieturer, barnas vennskapsovernattinger...hver eneste avgjørelse føles vanskelig å ta. Det drar ut og er tungt. Samboer føler det samme.

Min intuitive reaksjon er å trekke meg tilbake. Jeg vil helst være i fred, dulle med mitt i hagen, bare ha "roen". Men den finner jeg ikke så mye.

Dette går utover barna som egentlig er kjempesnille, oppegående unger, men jeg ber de om å være stille hele tiden fordi alt det bråket de produserer er så vanskelig å holde ut for meg.

Det er også svært sjeldent at jeg møter venner nå. Alle er travle. Mange (!) i vår vennekrets skiller seg eller går fra hverandre, eller har det merkelig vanskelig i lag. De som ikke har partner virker å være permanent deprimerte. Alt dette går veldig inn på meg, til tross for at vi her i den lille familien vår har det godt i lag.

Så sitter jeg igjen her, låst meg inn på doen på jobb, og lurer på hvorfor vi strever slik? Kan ikke vi ha litt enklere liv? Alt er så vanskelig...

Vet ikke hva jeg vil her en gang, men jeg måtte bare skrive det ned. Kanskje noen kjenner seg igjen?

Anonymkode: 7f819...d1a

Kanskje dere har for mye, eller gjør for mye av de feile tingene? 

Kanskje du kan begynne med frivillig innsats og gi noe til noen? Det finnes utrolig mange skjebner, og en sikker måte å verdsette sitt eget liv er å bevege seg der folk virkelig har problemer. 

Mener ikke å bagatellisere dine, men prøv. Det funker. 

Anonymkode: 7ad97...edf