Lei av å isolere meg.

[Gjest manic]

OH herregud! Hvor skal jeg legge dette innlegget :klø:

Men det har seg altså sånn at jeg føler meg helt inkompetent når det gjelder andre mennesker. Jeg klarer liksom ikke være en sosial oppegående normal person. Alltid når jeg snakker med andre så bare stammer jeg og stotrer jeg meg gjennom det og stemmen blir pipete...

Jeg har prøvd å tilnærme meg litt en normal væremåte gjennom kvinneguiden, men jeg har ikke blitt flink på noen måter, jeg bare isolerer meg mer og mer. Jeg synes det er ekkelt og gå i butikken til og med, er jeg paranoid?

Burde jeg ta kontakt med lege og psykolog? Er det noen der ute som har følt seg sosialt inkompetent og fått hjelp av "lykkepiller"? Er det rett og slett noen der ute som har fryktet andres syn på ens selv og fått hjelp?

Føler meg teit nå, men jeg vet at andre også sliter sosialt, og lurer bare enkelt på hvordan dere har fått det bedre? Og jeg gidder ikke være anonym, for jeg skjemmes egentlig ikke

Noen erfaringer om å bli bedre til å være vanlig sosial ?

[jolie]

Jeg har vel ikke så mange gode forslag å komme med, kanskje, men å vike unna forverrer vel bare problemene?

Oppsøk situasjoner du ikke er helt trygg på, men som er innenfor ditt 'mestringsområde'. Fx butikkbesøk, om du sliter med det. Øv deg på blikkontakt med kasserer, og si hei og takk. Prøv med litt smalltalk hos frisøren eller mannen bak disken på 7-11. Sier du noe du synes er dumt har de glemt det innen du er ute av døra uansett.

Dyr og barn er perfekte samtalestartere. Ser du en hund, så si at den er sååå søt. Eieren veksler nesten garantert noen ord med deg. Samme med små barn.

Har du en hobby, så meld deg på et kurs. Se deg ut noen som ser snille og hyggelige ut, og styr kursen i deres retning i 'friminuttene'. Da har du en felles plattform å bygge en samtale på med helt fremmede mennesker.

Er du i jobb? Prøv å prat litt med kolleger i lunsjpausen el.l. Følg med i nyhetsbildet og innled en diskusjon om noe bra/dårlig som har hendt. Og si ikke nei hver gang det er spørsmål om å være med på noe sosialt etter jobben. Si heller at du skal tenke på det. Instinktet sier nok nei før du er klar over det, men tenker du litt på det innser du kanskje at dette greier du, dette går helt fint. Det knyttes nok sterkere sosiale bånd utenfor jobben enn på den.

Lykke til!

Jeg vet at det ikke er lett å komme i kontakt med andre mennesker, og i alle fall ikke i en storby. Jeg har heldigvis en mann og et par gode venninner fra en annen 'setting' enn Oslo, men ellers har jeg ingen nære relasjoner her. Det har gjort meg litt sky og innesluttet - og håpløs på muntlige framstillinger! (som min muntligkarakter bærer preg av..) Men jeg tvinger meg selv til å ta ordet iblandt (selv om det innebærer litt rødming nå og da), og øvelse gjør faktisk mester. Læreryrket er kanskje ingen god kombinasjon med sjenerthet, men jeg har fått bevist for meg selv at det er ikke ungene jeg er forlegen for, men de voksne som sitter og vurderer meg

[lillesky]

Du er ikke teit!

Og jeg har lest mange av innleggene dine her på KG, og synes du er kjempe hyggelig! Og du har ingenting å skjemmes over, nei. Det er mange som er i samme situasjon som deg.

Noen gode råd har jeg dessverre ikke, men jolie hadde fine tips!

[Gjest ii Eføy]

Hei!

Jeg har slitt med mye av det samme som deg. Til slutt ble det så ille at jeg ikke turte gå til postkassa engang.

Jeg hadde i samme slengen en del smerter i en hofte, så jeg var på endel undersøkelser pga den, men de fant ikke noe galt. "Ekspertene" ante ugler i mosen, og mente smertene mine lå psykisk. Dermed tok lege og lignende affære, og jeg fikk tilslutt hjelp. Fikk diagnosen sosialfobi, og ble innlagt i 3 måneder. Det har vært de 3 verste, men og de 3 beste månedene i mitt liv tror jeg. Utrolig tøft og vanskelig, men det har gitt meg "livet" tilbake.

Det jeg lærte der jeg var innlagt, var at det ikke kun hjelper å oppsøke stedene man er redd for. Man må hele tiden være bevisst i tankeprosessene som skjer. Det kan være å kartlegge nøyaktig HVA du er redd for, før du går til det du frykter. Når du da er i situasjonen du frykter, må du forsøke å huske den kartleggingen du gjorde, og dermed forsøke å finne ut om det stemmer.

For meg kunne det f.eks være at hvis noen ukjente i nærheten begynte å le, så var jeg overbevist om at det var meg de lo av, tiltross for at de ikke visste hvem jeg var, eller aldri hadde sett meg før. Det jeg da skulle gjøre, var å snu meg å se på de personene som lo. Se om det faktisk var meg de lo av, eller om det var noe helt annet.

Selvfølgelig var det noe helt annet de lo av

Jeg har ikke gått på piller i det hele tatt. Det var en avgjørelse jeg tok tidlig i prosessen, og for meg har det fungert fint. Jeg har ikke tro at pillene vil gjøre så mye for deg. Der og da vil den selvfølgelig virke, men hve med resten av fremtiden?

Jeg vil uansett råde deg til å søke om hjelp, for det er virkelig hjelp der ute å få!

Hvis du trenger noen å snakke med dette om, så er det bare å sende meg en PM :-)

Klem til deg!

[Gjest ii Eføy]

Egentlig ikke så lurt å ikke være innlogget når man skriver innlegg, for da får jeg ikke rettet på de.

Uansett, så skulle det stå at jeg ikke tror pillene vil fungere for MEG, ikke deg! Det må være den enkeltes avgjørelse, og jeg vil ikke ta den avgjørelsen for deg

[Gjest ii Eføy]

Huff, det jeg nevner i det første innlegget mitt, gjelder jo da også andre mennesker, ikke bare steder man skal oppsøke..

Ble mye rot fra meg dette her, men..

[Gjest Anonymous]

Har ikke så mange råd til deg, men ville si at du er flink til å uttrykke deg her på KG. Håper du klarer å overføre det til muntlig også. Jeg tror du bør ta deg en tur til legen og forklare hvordan du har det. Skriv gjerne alt ned på forhånd å la legen lese det ( du er flink til å skrive). Kan godt være at du blir henvist til psykolog hvis legen tror det kan hjelpe deg. Det høres ut som du har kommet inn i en ond sirkel som du trenger hjelp til å komme ut av. Fortell også venner og familie hvordan du har det. De kan være til god hjelp og støtte.

[Gjest manic]

Oj! Takk for lange og gode og velfunderte svar

Jeg vet at jeg må snakke med noen, og jeg skal det,famile eller lege. Men å faktisk skrive et eller annet om mitt problem her var et første skritt Selv om man vet at andre også kan ha samme problemer som en selv er det utrolig godt å få bekreftelser på at det faktisk er andre som sliter eller har slitt.

Takk! *litt mer happy* :-)

[sixx]

Manic.

Jeg har av og til "dumpet" borti deg når vi har svart i samme tråder. Det inntrykket jeg har fått etter ha lest noe av det du har skrevet, er at du er et menneske med stor omtanke for andre. Du svarer for å gjøre det beste for den som spør...ikke for å fremheve deg selv.

Jeg håper du finner en løsning i livet ditt...vi trenger omtenksomme mennesker som deg ute i samfunnet.

:dagensrose:

(Er nok av de som mener at verden er til for dem...og at det finnes ett sett regler for dem selv...og et annet sett regler for hvordan alle andre skal oppføre seg).

[Gjest Coolaid]

Hei på deg!

Du er allerede på god vei til å få det bedre i livet ditt. Aller først ville jeg gått til fastlegen, fortalt sånn som det er, fått en henvsining til psykolog. Da vil du få hjelp til å mestre problemene dine.

Ellers vil jeg si til deg, som noen andre var inne på i tråden, at det handler i stor grad å møte det en er redd for. Siden du har sosial angst, er det viktig at du gjør de tingen du er redd for, litt etter litt. For å få det bedre må man først gjennom det som er vondt. Hos psykolog vil du få hjelp til å sotere tanker og finne ut av grunner til hvorfor du har det slik du har det. Høres ut som om du ikke har hatt en trygg barndom. Anbefaler deg på det sterkeste til å få hjelp hos psykolog. Skjønner godt hvordan du har det, har vært borti liknende ting selv.

Du er superflink og godt i gang. Håper du får hjelp med dette. Lykke til, og stor bamseklem til deg....

[Gjest Aurélie]

Angstringen holder til i Oslo, hvorfor ikke ta en tlf dit og avtale å stikke innom på et uforpliktende møte? Der vil du sikkert møte andre i tilsvarende situasjon, kanskje tom. noen du kan begynne å omgås med på fritiden. Ellers er gruppeterapi et fint tiltak. Når man mangler et sosial nettverk får man heller ikke særlig feedback på seg selv, og ender gjerne opp med å tro at en er så sær og annerledes ift. alle andre. Riktignok kreves det litt sosial trening for å omgås sine medmennesker på en hensiktsmessig måte, så du må forsøke å bygge opp den sosiale selvtillitten din. En kaffekopp hos Angstringen tipper jeg vil være et flott første-tiltak! Ring dit!

[Gjest Hel]

Skjønner hvordan du har det, manic.

Har slitt med sosial angst i mange år nå men det har bedret seg litt.

Det som hjelper meg mest er bare å tvinge meg selv til å gå ut. Jeg føler det blir verre og verre jo lenger jeg sitter inne.

Men når jeg skal møte nye mennesker går det ikke så greit. Jeg blir bare sittende dønn stille og se på alle rundt meg hvor avslappet og naturlig alt kommer for dem. Sier og gjør alle de rette tingene.

Tror ikke jeg kommer til å bli sånn noen gang.

Men men..

Har egentlig ingen gode råd og komme med. Ville bare si at du kan sende meg en PM hvis du trenger noen å snakke med. Vet hvordan du har det.

[Gjest manic]

Takk alle igjen

Må bare manne meg opp til å gå til en lege, har jo selvfølgelig forferdelig angst for det og Har ikke sett en legefrakk så lenge jeg husker

By the way! Noen nevnte dårlig barndom, forstår ikke hvordan de tolket det ettersom innlegget mitt inneholdt veldig få konkrete detaljer Jeg har hatt en helt fantastisk barndom og før var jeg mere sosial. Man kan faktisk få problemer "ut av det blå"... Det verste er kanskje at de jeg har kontakt ser på meg som normal og flink (særlig famile som ikke ser meg ofte, men også de få jeg har kontakt med her i byen) , og så er jeg ikke det i det hele tatt. Skulle ønske jeg fant mot til å fortelle noen av dem hvordan ting egentlig er.

Takk for at dere gadd svare !!

[Gjest dame35]

Selv har jeg ikke direkte sosial angst - eller dog...? Men jeg må jo være den mest ensomme "vellykkede" personen i Oslo...

Jeg er ikke så sjenert med vilt frememde, i butikken o.l. Men når det kommer til å ha venner, selv bekjente, så er jeg helt lost. Jeg er så og si alltid alene i fritiden.

Snakker ikke med noen fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Ferier, helligdager, you name it, og jeg går rundt alene.

Jeg har alltid vært en ensom ulv, selv som barn 10-12 år, gikk jeg på kino alene her i oslo. Kun i korte perioder (noen mnd) i oppveksten og som voksen har jeg hatt omgangsvenner. Men det har blitt som med kjærester, kun korte relasjoner.

Når jeg sier "vellykket", så mener jeg at jeg har en bra jobb, eier leiligheten min, er utadvent (har funnet ut at det er et våpen jeg bruker mot min egentlige usikkerhet), er over middels pen (so the say) osv. Men jeg er ENSOM.

Har ikke noen familie heller, bare for å gjøre ensomheten verre. Moren min døde da jeg var 18, og faren min har jeg mikroskopisk kontakt med.

Jeg har gått til psykolog osv, pga forskejllige "traumer". Og jeg har en veldig innsikt i problemene mine. Jeg er også flink til å presse meg selv til å utvikle meg, noe jeg også har gjort. Men nå er jeg blitt 35 år, og jeg har liksom kommet ned til en slags grunnpersonlighet som jeg har, og som jeg har vanskelig for å aksptere er meg.

Man kan jo ikke endre alt ved en selv, vi har jo våre gener og oppvekst som har formet oss. Og jeg må innrømme at jeg blir trist når jeg tenker på de begrensningen disse har på det livet jeg kunne ønske meg.

Jeg går jo ikke rundt og tror at alle har det så fantstisk mye bedere enn meg, men denne ensomheten ønsker jeg dit pepper'n gror.

Og når det gjelder forslag til å gjøre ditt og gjøre datt, så vet jeg at folk mener godt. Men belive me, å få seg en hobby e.l. endrer jo ikke ens verdensbilde og personlighet dramatisk. Tvert i mot, så føler jeg ofte at jeg møter meg selv i døra når jeg er aktiv, for da ser man seg selv veldig godt opp mot andre og deres liv. Og ensomheten føles ekstra sterk. Jeg tør å dra/gjøre bortimot hva det skulle være, men jeg har jo med meg selv, og det er meg selv jeg ikke liker...

[Simuline]

Jeg kjenner meg godt igjen i det første innlegget her, og enda mer i det siste. Egentlig trodde jeg at jeg var den mest ensomme ”vellykkede” personen i Oslo , så sånn sett er det godt å se at det er andre i samme situasjon. Jeg har heller ikke direkte sosial angst. Jeg har jobb og fungerer greit i det fleste situasjoner, men jeg er ensom. Jeg har samboer og barn, så sånn sett tilbringer jeg ikke så mye tid alene, men jeg er veldig dårlig på å få venner, og har heller ikke annen familie enn dem. Via jobb, barn, trening m.m. har jeg vært i mange sosiale sammenhenger, og sett utenfra går det nok greit selv om jeg oppfattes som stille og tilbakeholden. Jeg klarer imidlertid ikke å synes at jeg er like ”bra” som andre og har vel alltid en følelse at andre har det bedre uten meg. Jeg vet derfor også at det ikke er nok å bare oppsøke situasjoner eller å begynne på et kurs for å få venner, men ofte hjelper det jo likevel på følelsen av ensomhet at man kommer seg ut.

På en eller annen måte har jeg klart å skaffe meg en samboer som er helt omvendt av meg selv :-) , dvs. han har masse familie og venner. Vi har ikke vært sammen så lenge, og det at han stadig blir invitert på ting, mens jeg ikke har noe sosialt liv, tærer på forholdet. Jeg klarer ikke å la være å bli misunnelig på at han har masse venner som ønsker å være sammen med han. Han føler at jeg ikke unner han å gjøre noe annet enn å være sammen med meg. Det gjør jeg absolutt, men det gjør bare så vondt å se hvordan det går an å ha det, og jeg føler meg dobbelt mislykket og redd for at han vil forlate en som er så sosialt mislykket som meg.

Jeg nærmer meg 40 og er vel derfor også redd for å ikke kunne gjøre så mye med hvem jeg er, men jeg vil gjerne forsøke. Jeg synes liksom at jeg har vært ensom lenge nok. Send meg gjerne en PM, kanskje vi kan støtte hverandre på en eller annen måte.