Hvorfor er foreldre så stolte av barna sine?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, og jeg sliter litt med å forstå dette at foreldre er så stolte av barna sine. Jeg er oppriktig interessert i å vite hvorfor, dette er ikke noe dømmende ment fra min side.

Mine foreldre er jo like «ille» som alle andre, både som liten og nå som voksen. De lyser opp når jeg f.eks snakker om innviklede greier ift jobben, som om jeg har løst kreftgåten. Eller når jeg mestrer en ny hobby, full jubel fra heiagjengen, selv den enkleste aktiviteten som jeg var sist i gruppa til å klare. Jeg er voksen altså! 

Så jeg undrer, hva er det som gjør foreldre så stolte? De fleste tingene babyer, barn og ungdommer gjør er jo helt vanlige ting. Det rare ville vært om barnet ikke fikk det til. Men å sprekke av stolthet omtrent kun fordi barnet eksisterer? Jeg må ha litt forklaringer her. Jeg bare lurer på hvilke følelser som dukker opp og hvorfor. Mener ikke at det er noe negativt med det, og det er alltid fint for barnet at foreldrene heier på dem uansett hva. Så man er sikkert programmert slik. 

Og ja, jeg skjønner det helt sikkert hvis jeg selv får barn en dag. 

Anonymkode: 26706...28f

[AnonymBruker]

Hehe, lurte på det samme før jeg fikk barn. Synes det bare hørtes slitsomt ut og vanvittig stort ansvar med barn. Og neimen, tror du ikke jeg har fått verdens vakreste barn som er så flott på alle mulig måter??? Tenk så heldig jeg var da som fikk verdens beste barn! Og slik føler mange det. Og det er jo rart at så mange går rundt å føler seg så unike og at vi har verdens beste barn.

Jeg tenker at biologi og evolusjon spiller en veldig sterk rolle her. Å ha barn er tross alt utrolig slitsomt, så her har det utviklet seg et utrolig sofistikert biologisk design som motiverer til å få barn og å ta være på det. Hvis ikke vi hadde hatt det hadde vi dødd ut som art.

Anonymkode: f77a6...237

[AnonymBruker]

Hehe, jeg tenkte akkurat det samme som deg før jeg fikk barn og jeg har fortsatt ikke svaret nå som jeg har ett barn som jeg er så umåtelig stolt over.

Tror det er litt biologi, liksom at dette mine gener og jeg ser mye av meg selv i han. Blir stolt når jeg ser at han har arvet de gode sidene av min personlighet (de negative har han selvsagt arvet av sin far «høhø» neida).

Også føler jeg at jeg har gjort en god jobb som forelder (i oppdragelsen eller hva jeg skal si) når han oppfører seg pent i sosiale settinger, er god mot andre osv.

Merkelige greier, men man speiler kanskje seg selv litt i barnet? Blir stolt over hva man har fått til.

Samtidig så kan jeg kjenne på å skamme meg de gangene han har hylt på butikken ol, men da skammer jeg meg ikke over barnet men over meg selv som mor.

Anonymkode: 1ce35...93c

[AnonymBruker]

Jeg tenkte også det samme før jeg fikk barn! 

Nå tenker jeg at grunnen til at jeg blir stolt er fordi det er mine og pappaens gener og oppdragelse som har skapt disse menneskene. Så i bunn og grunn bli man kanskje stolt over seg selv? 

Og så er det vel biologisk, at man hyller sitt avkom for å gjøre det sterkere og rustet til fremtiden. 

Anonymkode: f6322...528

[Anim92]

Jeg tenkte sånn om andres nieser og nevøer. Jadda, hu er søt. Jadda, hu dpiller fotball. 

Og så fikk jeg tantebarn, til ei veldig nær søster. Var flere timer og hjalp hun hver dag etter fødsel pga vanskelig fødsel. Den ungen der, og de som kom etterpå? Hah, hjertet sprekker!😂 og jeg prøver hardt å ikke dele for mye med de rundt meg, for de skjønner det jo ikke de heller😂😂

[AnonymBruker]

Alle disse små tingene de gjør er jo noe de har lært seg. Vi har fulgt de fra de var en liten klump som ikke kunne noenting. Så vi ser vel hvor mye de jobber for å få til alt de får til. 

Anonymkode: 8f1ef...6d7

[AnonymBruker]

For å si det sånn så var jeg som deg før jeg fikk barn. Sleit egentlig med å skjønne foreldre. Men etter å ha fått barn selv så kan jeg bare si at hele verden har endret seg. Mitt blikk og min oppfatning på alt omtrent. Akkurat som om det har åpnet opp en del av hjernen min som var tidligere lukket. Helt vilt igrunn. Og helt umulig å forklare. 

Forestill deg kjærligheten til foreldrene dine, søsknene dele, mannen din og kjæledyret ditt. Det er ingenting som det. Det er noe helt annet og noe mye større. Og siden man har disse enorme følelsene for de små pøblene så blir også følelsene du får for presentasjonene deres også enormt mye større. Og dermed også stoltheten. 

Anonymkode: 9cc9b...c48

[Guidet Kvinne]

Haha, man bare bobler over av følelser og blir stolt bare fordi.  

Så svaret er kjærlighet. Foreldrekjærlighet. Den popper fram og overvelder deg. 

Evolusjonsmessig er det jo lurt, hvis ikke hadde vi vel gitt litt faen i de små folkene som ikke klarer noe som helst selv. 

Endret 3. juni 2019 av Guidet Kvinne

[AnonymBruker]

Det blir sikkert litt vanesak. Nå er mine små enda, så det er jo stadig noe nytt de mestrer. Fra å være en hjelpeløs liten bylt som bare ligger der, til å rulle, krabbe, gå, prate, lese, skrive, osv. Det er en vanvittig utvikling på alle måter de første årene, og da fortsetter man å bli stolt over alle mulige små og store milepæler. 

Anonymkode: 345bd...110

[MortenMinstelønn]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og ja, jeg skjønner det helt sikkert hvis jeg selv får barn en dag. 

Vi kaller det til daglig for kjærlighet, da. Ikke verre enn det. Faktisk en veldig fin ting. Slik at arten overlever.

[AnonymBruker]

Jeg er stolt av barna mine på lik linje som jeg er stolt av mannen min, vennene mine og andre i familien når de gjør noe/får til noe. Jeg er generelt stolt av de jeg er glad i. Som f.eks at min venninne Som er alene snart er utdannet lege. Er kjempestolt over henne og hva hun har fått til. Er også stolt over svigerinnen min som har startet eget firma og virkelig fått det til. Trenger ikke ha barn for å være stolt av andre mennesker. 

Anonymkode: 824fe...253

[AnonymBruker]

Jeg er stolt fordi hun er fantastisk på alle mulige måter 😍

Anonymkode: f7c3e...045

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke barn selv, og jeg sliter litt med å forstå dette at foreldre er så stolte av barna sine. Jeg er oppriktig interessert i å vite hvorfor, dette er ikke noe dømmende ment fra min side.

Mine foreldre er jo like «ille» som alle andre, både som liten og nå som voksen. De lyser opp når jeg f.eks snakker om innviklede greier ift jobben, som om jeg har løst kreftgåten. Eller når jeg mestrer en ny hobby, full jubel fra heiagjengen, selv den enkleste aktiviteten som jeg var sist i gruppa til å klare. Jeg er voksen altså! 

Så jeg undrer, hva er det som gjør foreldre så stolte? De fleste tingene babyer, barn og ungdommer gjør er jo helt vanlige ting. Det rare ville vært om barnet ikke fikk det til. Men å sprekke av stolthet omtrent kun fordi barnet eksisterer? Jeg må ha litt forklaringer her. Jeg bare lurer på hvilke følelser som dukker opp og hvorfor. Mener ikke at det er noe negativt med det, og det er alltid fint for barnet at foreldrene heier på dem uansett hva. Så man er sikkert programmert slik. 

Og ja, jeg skjønner det helt sikkert hvis jeg selv får barn en dag. 

Anonymkode: 26706...28f

Dette var en uvanlig dyp problemstilling på Kvinneguiden. Godt å se deg.

Anonymkode: 13acd...869

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke barn selv, og jeg sliter litt med å forstå dette at foreldre er så stolte av barna sine. Jeg er oppriktig interessert i å vite hvorfor, dette er ikke noe dømmende ment fra min side.

Mine foreldre er jo like «ille» som alle andre, både som liten og nå som voksen. De lyser opp når jeg f.eks snakker om innviklede greier ift jobben, som om jeg har løst kreftgåten. Eller når jeg mestrer en ny hobby, full jubel fra heiagjengen, selv den enkleste aktiviteten som jeg var sist i gruppa til å klare. Jeg er voksen altså! 

Så jeg undrer, hva er det som gjør foreldre så stolte? De fleste tingene babyer, barn og ungdommer gjør er jo helt vanlige ting. Det rare ville vært om barnet ikke fikk det til. Men å sprekke av stolthet omtrent kun fordi barnet eksisterer? Jeg må ha litt forklaringer her. Jeg bare lurer på hvilke følelser som dukker opp og hvorfor. Mener ikke at det er noe negativt med det, og det er alltid fint for barnet at foreldrene heier på dem uansett hva. Så man er sikkert programmert slik. 

Og ja, jeg skjønner det helt sikkert hvis jeg selv får barn en dag. 

Anonymkode: 26706...28f

Det kalles kjærlighet. En veldig sterk kjærlighet som normalt gjør at vi beskytter barna våre og skal være i stand til å ta vare på dem over alt annet. Det har naturen tenkt ut og utstyrt oss med, så barna våre skal overleve og ha det trygt og godt. Hundeeiere også blir veldig sånn etter hva jeg har sett 😊

Anonymkode: 1da84...6a9

[AnonymBruker]

Men skjønner dere rasjonelt sett at barna deres stort sett gjør det andre barn gjør? At det ikke nødvendigvis er et spesielt talent som ligger til grunne når barnet har tegnet to rette streker på ett ark?

Anonymkode: 1d0ef...eb9

[Gjest WhisperingWind]

Det har rett og slett med at du er der fra dette lille nye mennesket som du har laget kommer til verden, hjelpeløs og ikke kan eller vet noe om vår verden.

Du er der fra dag én for å veilede barnet ut i den store verden. Så for hver nye ting barnet ditt gjør så bobler du over av stolthet fordi hvert fremskritt og hver lille mestring har du vært med på å hjelpe barnet til å klare. 

Jeg vil tørre å påstå at så og si alle mennesker tenker som deg inntil de får et eget barn. Jeg så iallfall ikke noe magisk med babyer, bæsjebleier og amming. Det så slitsomt og gørr kjedelig ut. Jeg ville helst hoppe over hele babytiden og få en 5 åring som allerede kunne det meste og som man kunne prate og kommunisere med.

Men så kom jeg hjem da, med denne lille babyen, og hjertet mitt har aldri følt slik kjærlighet og stolthet. Hver gang han så meg i øynene, når den lille hånden grep fingeren min, det første smilet og den første latteren...da han klarte å rulle fra mage til rygg, da han krabbet, tok sine første steg.

Hver lille utvikling og hver lille ting blir magisk. Og passerer jeg en baby nå så kjenner jeg at jeg savner babytiden. Da han fremdeles var ny og hadde så mange ting å lære, oppleve og se. Da han fremdeles alltid ville ligge inntil meg og jeg bare kunne lukte på det myke håret og nusse på de små hendene hans. 

Nå er han 4 år og han stopper aldri å overraske meg. Det er noe nytt hele tiden og det å se at han er en så trygg og glad gutt som alltid smiler gjør meg så varm langt inni hjerteroten at man hadde blitt litt kvalm av hvor søt den filmen ville vært, om de hadde laget en film om hvor stolt jeg er og hvor høyt jeg elsker han 😜

 

Endret 4. juni 2019 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men skjønner dere rasjonelt sett at barna deres stort sett gjør det andre barn gjør? At det ikke nødvendigvis er et spesielt talent som ligger til grunne når barnet har tegnet to rette streker på ett ark?

Anonymkode: 1d0ef...eb9

Jeg tror egentlig at mange foreldre i bunn og grunn er stolte av seg selv. Barnet lærer jo ikke ting helt på egenhånd, men av rollemodellene sine og veiledning. Evolusjon og biologi sørger for hormoner som fremkaller sterke følelser, så sterke at mange tror at de ikke opplevde kjærlighet med sin mann eller andre familiemedlemmer før de fikk barn. Men uten denne sterke driften man får av å bli foreldre. hadde mange barn gått et trist voksenliv i møte, så jeg tror vi skal si oss takknemlige. 😊 

Anonymkode: 0399e...a23

[Gjest WhisperingWind]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men skjønner dere rasjonelt sett at barna deres stort sett gjør det andre barn gjør? At det ikke nødvendigvis er et spesielt talent som ligger til grunne når barnet har tegnet to rette streker på ett ark?

Anonymkode: 1d0ef...eb9

Ja, men det er ikke poenget. De to strekene ditt barn lager er et mesterverk 😅 Sånn det det bare.

[Hactar]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men skjønner dere rasjonelt sett at barna deres stort sett gjør det andre barn gjør? At det ikke nødvendigvis er et spesielt talent som ligger til grunne når barnet har tegnet to rette streker på ett ark?

Anonymkode: 1d0ef...eb9

Jada, skjønner også at det finnes andre barn som lager langt finere streker og har lært seg blyantgrep for lenge siden, men det stopper ikke meg fra å være kjempestolt over at min lille bylt plutselig har blitt stor nok til å tegne streker, haha!

[Fjaselina]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men skjønner dere rasjonelt sett at barna deres stort sett gjør det andre barn gjør? At det ikke nødvendigvis er et spesielt talent som ligger til grunne når barnet har tegnet to rette streker på ett ark?

Anonymkode: 1d0ef...eb9

Jauda, det forstår vi sånn heilt rasjonelt, men så er det jo MITT barn som har laga to eksepsjonelt fine strekar😂😉 

Logikk er avkobla dette her. Det er rein biologi som gjer at mennesket må elske sine små avkom, for dei er så avhengige av oss. Det hadde tatt seg ut å vere avhengig av andre så lenge dersom eit lite menneske vart fødd ute i skogen...