Er det greit å fortelle om feks foreldres psykiske sykdom til venner?

[AnonymBruker]

Er det egentlig greit å feks si til bekjente at man har en mor med en alvorlig psykisk lidelse? På en måte har jo oppveksten med en slik person formet meg mye som person og jeg føler det er en del av det å bli kjent med meg. Men samtidig er det kanskje ikke helt greit å dele andre personers sykdom med bekjente? 

Akkurat i mitt tilfelle vet jeg at min mor ikke ville hatt noe i mot at jeg delte med andre, men det er i så fall mitt ansvar hvis det kan ha negative konsekvenser for henne tenker jeg. 

Det er kanskje en slik ting man kun deler med noen man virkelig stoler på at ikke forteller slikt videre? Eller er det ok at "alle" vet? 

Anonymkode: 03156...1d2

[Rotemor]

Interessant dillemma.

Man har jo en tendens til å betro seg om ting som egentlig bunner i andres lidelser eller andre uheldig forhold. 

Jeg skiller mellom venner og bekjente. Vennene mine stoler jeg på og kan i noe grad utlevere andre til dersom det er relevant. Bekjente er jeg ikke personlige med.

[AnonymBruker]

Deler kun slike ting med nære venner.

Anonymkode: 44c2e...fd9

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg velger nok å heller være litt diffus om slikt i starten av nye bekjentskaper og nevner det heller hvis det har noe for seg i et litt nærere vennskap. 

Anonymkode: 03156...1d2

[AnonymBruker]

Sånt deler jeg bare med nære venner. 

Anonymkode: 0793e...8c5

[AnonymBruker]

Jeg mener at i tilfeller hvor det er snakk om noe som har hatt en stor innflytelse på ens eget liv, så er det også en del av ens egen historie å fortelle om, hvis man føler behov for det. 

Anonymkode: b31d9...962

[AnonymBruker]

Jeg har et liknende dilemma der broren min har slitt psykisk gjennom hele oppveksten vår og forsatt gjør det. Det har preget familien vår i meget stor grad og er noe jeg gjerne ville snakket med nære venner om siden det er en så stor del av oppveksten min. Men jeg vet at broren min ikke ønsker at det er noe som skal snakkes om, og derfor har jeg valgt å respektere hans ønske og ikke fortalt det til noen venner. Ikke engang nære venninner jeg har hatt i 20+ år. Hvis han hadde vært mer åpen om det hadde det vært en annen sak, men siden han ønsker å holde det hemmelig syns jeg det hadde vært respektløst av meg å fortelle andre om hans problemer bare fordi de har påvirket meg. Det er rett og slett ikke min hemmelighet å fortelle

Anonymkode: 7da4d...529

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med to psykisk syke foreldre. Jeg forteller om det når jeg føler behov for det. Det har satt et så stort preg på oppveksten min, og hvis jeg ikke hadde hatt mulighet til å fortelle om det, hadde jeg heller ikke hatt mulighet til å fortelle om meg. Jeg tror nok ikke foreldrene mine hadde likt det hvis de viste hvor mye mine nære venner vet om hva som foregikk mellom husets fire vegger da jeg vokste opp, likevel har jeg som voksen valgt å slutte å ta alt for mye hensyn til dem. Jeg brukte store deler av barndmmen min til å ta vare på/beskytte/skjule, det var ikke bra for meg, og det er ikke et møster jeg er interessert i åta med inn i voksenlivet. Jeg er klar over at det ikke er foreldrene mine sin feil at de er syke, men det er de som valgte å få barn vel vitende om sin sykdom, og det er de som valgte å ikke søke hjelp når sykdommen gikk ut over barna. Jeg tenker at det at jeg nå forteller om min barndom til mine venner, er en konsekvens av de valgene de har tatt.

Hadde det vært snakk om en bror, som noen nevner over her, eller en søster, hadde jeg opplevd det som vanskeligere. Jeg skjønner selvsagt at det også påvirker de andre barna i familien, og at man sikkert kan ha et like stort behov for å snakke om det. Men samtidig så har ikke en bror eller søster hatt mulighet til å velge på samme måte som foreldre har, og jeg ville dermed hatt et mye større moralsk dillemma med å utlevere et søsken. Dersom behovet for å snakke om det hadde vært stort, så tror jeg at jeg hadde brukt helsepersonell til det, sånn at det var snakk om mennesker med taushetsplikt. 

Anonymkode: 91112...0ab

[AnonymBruker]

Ja, det synes jeg du skal ha lov til å fortelle. Det har jo hatt innvirkning på ditt liv og din oppvekst, og det må da være greit å fortelle om ting som har hatt innvirkning på en selv. Mine venner deler stadig ting om sine foreldre, både positivt og negativt. 

Anonymkode: 7585f...982

[AnonymBruker]

Tja ...

Jeg er litt uenig i det. Hvis du forteller gjør du deg sårbar, men der igjen, hvis du føler det er riktig er det sikkert riktig...

Min opplevelse er å bli totalt misforstått.

Type: når det gjelder meg er det serriøse saker, når det gjelder deg er det wishy-washy.... Det er som å gi et stebarn til noen omtrent, hvis det er "ordentlig". De færreste liker å bære andres problemer og gjør et eller annet rart for å løfte vekten av skuldrene sine, kanskje i form av emosjonelle utbrudd.

Logikken bak det: når jeg går i svart går jeg egentlig i hvitt, mens når jeg går i hvitt går jeg egentlig i svart... skjønner? det bare føles riktig for meg, uansett, ingen protest.

generelt sett er jeg ikke imponert over hva folk flest legger i potten min.

Hva er så potten?  eh... ja ikke sant...

det må være psyken.

De fleste har rett ut kjedelig psyke og de som har gøy psyke blir snakket om av de med kjedelig psyke, da de med kjedelig psyke er majoritet.

Jeg har ofte lurt på hvorfor ikke denne gruppen lurer på sin egen "effekt" på andre. At det ofte er best å holde kjeft.

Hvem faen har lyst til å se en reklameplakat hvor det står: kjøp denne varen plis det er ingen andre som vil ha den

Anonymkode: 96647...3b6