Hva ønsker dere som er deprimerte at vi som venner kan gjøre?

[SoWhat?]

Min ene gode venn er blitt veldig deprimert. Jeg har brent meg på å ikke helt forstå den tilstanden før, og jeg vil ikke gjøre samme feil igjen! Dengang så prøvde jeg å få vedkommende til å se det som er positivt. Dro med meg vedkommende ut, etter iherdig mas. Jeg skjønner i ettertid at jeg nok presset for mye, og jeg klarte virkelig ikke å skjønne hvor mørkt det var for hn. Det endte dessverre på verst måte, og selv om jeg vet at hn valgte dette uavhengig av meg, så har jeg selvfølgelig tenkt mye på det. Hva jeg kunne eller burde ha gjort. Jeg er så redd for å gjøre eller si noe feil nå. Har akkurat vært bortreist en langhelg, og skal snart til Italia, og der blir jeg en stund. Rett etterpå skal jeg være avløser på en gård, og dette setter ikke min venn pris på. At jeg ikke er nært tilgjengelig altså. Det gjør litt vondt at hn blir sittende alene, men jeg kan ikke, og vil heller ikke la være å dra. 

Jeg har hjulpet litt med praktiske ting. Jeg hører på hn, og jeg har spurt om det er noen jeg skal kontakte. Hn sliter virkelig nå. Hn sa at jeg ikke skulle kontakte noen, og hn vil ikke bli innlagt. Så nå er jeg så veldig i tvil om hva jeg egentlig skal gjøre! Blir både redd og bekymret, for min venn er virkelig ikke seg selv. Skjelver når hn prater, gråter og ser helt mørkt på ting. Hn sier hn ikke vil leve som dette. Da kjenner jeg at jeg blir veldig redd og alt fra forrige gang kommer opp!

Vi fikk en god samtale i dag da, og jeg spurte om hn egentlig ikke ville dø, men ikke orket livet som det var nå. Det bekreftet hn. Så hvordan skal jeg hjelpe her? Blir veldig trådløs nå.

Jeg har sagt at jeg ikke takler menn esker som er deprimerte her inne før. Nå kom karma kan en si. Jeg vil ikke svikte en venn. Jeg aner bare ikke hva jeg kan gjøre? Jeg er tilgjengelig for hn nå, og på telefonen når jeg reiser. Men hn sitter alene og har kun noen bekjente hn ikke snakker med om dette. Kan noen gi meg noen råd? Bør jeg mot vennen min sin vilje ringe noen, og hvem i så fall? Håper noen kan gi meg noen råd her, og selv om jeg jo selvfølgelig forstår at folk ønsker ulike ting selv om de lider av det samme, så håper jeg på noen tips nå. 

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre er å forsøke å få personen til å dra til legen. De har helt fantastiske medisiner som kan hjelpe mot depresjon, angst osv.

Anonymkode: 13d7a...ae7

[SoWhat?]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det beste du kan gjøre er å forsøke å få personen til å dra til legen. De har helt fantastiske medisiner som kan hjelpe mot depresjon, angst osv.

Anonymkode: 13d7a...ae7

Jeg har prøvd å si at hn må ringe legen, men jeg hn er redd for å bli lagt inn. Hn orker ikke å forholde seg til mennesker som er syke nå sier hn. Hn har fortalt meg mye jeg ikke har visst om innleggelse osv som har skjedd før. Hn får medisiner, men de hjelper ikke. Hn spiser og sover nesten ikke. Jeg vet ikke hvem fastlegen er, for ellers kunne jeg ringt dit. Og jeg er veldig redd for å "overkjøre" hn! Men takk for svar. 

[MollyJones]

Hei  Så fint at du vil være der for vennen din. 

For det første må jeg innlede med å si at det ikke finnes noen fasitsvar på hva du som venn kan gjøre. En deprimert person er ikke alle deprimerte personer, og det som var rett for meg kan være galt for noen andre. Og det som var rett for meg på et tidspunkt var helt galt for meg på et annet tidspunkt. Og det som en person kunne si til meg, kunne den si til meg fordi vi hadde den relasjonen vi hadde, mens om en annen person hadde sagt det samme kunne det vippet meg helt over. 

Når det er sagt så mener jeg ikke at du egentlig kan gjøre noe feil. Det vil si, den "feilen" du kan gjøre er å trekke deg helt unna som venn (men noen ganger MÅ man bare av hensyn til seg selv). 

Det jeg ville satt mest pris på når ting røynet på var at noen sa noe slikt som:

Jeg aner virkelig ikke hvordan du har det, eller hva jeg kan gjøre for å hjelpe deg. Alt jeg gjør gjør jeg med gode intensjoner. Men du MÅ fortelle meg hva DU trenger - for jeg klarer ikke å gjette. Skal jeg handle for deg, og sette varene ute på trappa en gang i uka? (Det var det noen som gjorde for meg når det var på det tyngste). Skal jeg være med deg til legen? Skal vi bare gå på kino uten å hverken prøve å være glade eller triste - bare være? Jeg vil du skal vite at jeg er her for deg. Det er faktisk ingen diagnose som heter kronisk deprimert. En depresjon går over. Den går fortere over om du søker hjelp. Jeg er veldig gjerne med deg til legen om du ønsker det. Osvosv.

For min egen del ønsket jeg å ta så lite ansvar for meg sjøl som mulig når jeg var deprimert, men bedringen kom først når jeg begynte å skjønne at mine valg også var med på å opprettholde depresjonen. (Uten at det var min feil at jeg ble deprimert - og det handler ikke om å ta seg sammen, men det handler om å ta gode valg - noe som er tilnærmet umulig under en depresjon). Så det å få en person til å si noe om hva den trenger for å bli bedre, og så prøve å støtte opp om det, er mitt beste tips.

Og så må du ta vare på deg sjøl også. Sette grenser for hva du kan være av sparringspartner på alt det kjipe. Det hjelper ingen at du brenner deg ut, og det å sette grenser er til hjelp for din venn. Da vet den at den ikke bruker deg opp, og dermed at man ikke er til bry.

[MollyJones]

Det ligger ute en TED-talk som heter noe slikt som "how to talk to depressed persons" eller noe i den duren. Den er litt artig, pluss at den gir noen gode råd.

Og husk at selv om man er deprimert, er man ikke bare deprimert. Gi personen rom til å le litt og smile litt - uten at du dermed mistolker det som bedring.  Når folk gjorde det mot meg så måtte jeg jo bare være steinansikt hele tiden da. 

"Men du lo jo så godt i går, så nå trodde jeg virkelig at du hadde kommet deg" - kunne noen si, nærmest skuffa. Da var det bedre å ikke skuffe noen, men heller være jevnt over deppa.