Lei av å ha dårlig selvtillit

[AnonymBruker]

Jeg sliter med lav selvtillit. Så alvorlig at det knirker når jeg går og jeg unnskylder meg ved øyekontakt. Jeg er sosial, flink med mennesker, er flink med ord, men likevel så ender jeg fort opp som en beta.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 2,5 år nå. Vi har det virkelig helt fantastisk sammen. Vi ender opp med avstand til høsten grunnet at jeg flytter for å studere. Han fortalte meg nylig at han hadde vært på gråten da han fortalte det til foreldrene sine, og at han ikke vet om han takler å være uten meg. Jeg er i akkurat samme situasjon som han, men problemområdet ligger på at jeg ikke skjønner hvordan han kan savne meg. Jeg skjønner det virkelig ikke. Dette er så utrolig teit, jeg virkelig haaater at jeg tenker slik om det, men jeg tror han må ha misforstått hvem jeg er...?? Hva er det med meg han liker?? Dessuten plasserer jeg han alltid med andre jenter i hodet mitt, tror fort han passer bedre med bestevenninna mi og (kun) i hodet mitt prøver jeg nesten å redde han ut av et forhold med meg ettersom jeg tror han fortjener bedre. Dette er ikke noe jeg snakker med han om, ettersom jeg skjønner at dette tar på i et forhold. Jeg har nylig kommet ut av en tøff periode, og han har vært en så utrolig god støttespiller, men akkurat dette er noe jeg må jobbe med alene.

Saken er at jeg selv får veldig mange komplimenter fra andre også, har ofte fått det gjennom hele oppveksten, men dette har virkelig ikke gått innover meg. Jeg har fått komplimenter på både personlighet og utseende, men jeg skjønner det ikke. Har andre sympati for meg på en eller annen måte? Helt reelt er dette noe jeg ikke forstår. Er det slik at man er helt forskrudd angående egen virkelighet?

Jeg jobber nå i en restaurant kjæresten min jobbet i tidligere. Her får jeg høre hvor fantastisk kjæresten min var, og det varmer virkelig hjertet mitt. Jeg har virkelig verdens fineste kjæreste, men jeg føler virkelig ikke at de liker _meg_ og derav sammenligner jeg meg selv. Altså skjønner jeg ikke hvordan et så fantastisk menneske kan velge meg.

Dette er så utrolig tullete. Er det noen her inne som har funnet en måte å skjerpe seg på her? Jeg prøver intenst å ikke tenke på det, men det er akkurat som det iakttar meg.

Videre så er jo dette muligens egoistisk av meg. Jeg må jo fokusere mer "utover" enn "innover", dersom det gir mening for noen. Jeg bryr meg virkelig såå mye om andre, men akkurat på dette planet så klarer jeg kun å tenke på hvor idiot jeg er og blir derfor selvopptatt og altfor bevisst på meg selv.

Alt dette kommer av tidligere mobbing hvor jeg ble fortalt at jeg ikke fikk til noe. Dette ga meg prestasjonsangst, men med mye mengdetrening har dette forsvunnet noe. Dessverre så sitter lav selvtillit tett fremdeles. Jeg kommer fra en familie som også sliter med det samme, og vi unnskylder oss og er slike snille mennesker. Vi er veldig ressurssterke, men vi framstår lett som det motsatte. 

Et eksempel på min lave selvtillit: På jobb er jeg hun søte, uskyldige som ikke kjefter. Eksempelvis må en ta endel vurderinger når en jobber i restaurant; altså ta stilling til hva som er det beste for kunden. Jeg hadde tatt en vurdering jeg tenkte var klok, men så kom en annen kollega og med sin autoritet tok hun styring og tok en annen vurdering. Uten å skrive for mye, så synes jeg fremdeles min vurdering hadde vært best for kunden, men jeg klarte ikke å si ifra og smilte pent der hun tok makten fra meg. 

Jeg har egentlig så mye mer å gi, har mange meninger og refleksjoner, men alt dette forsvinner i tråd med andre mennesker. 

Hvordan forstå at en er bra nok? Hvordan unngå å nikke pent når en egentlig er sterkt uenig? 

 

Jeg vil også tilføye at jeg nå nettopp ble informert om noe fra sjefen. Hun spurte deretter om jeg kan noe som er veldig basalt. Jeg har jobbet der i 3 år, og tenker derfor fort at hun må tenke at jeg ikke er flink. Hvordan tenke riktig i slike situasjoner? Framstår jeg så usikker? 

 

❤️

Anonymkode: 2d007...527

[AnonymBruker]

Jeg er slik som deg! Håper noen har noen tips.

Det er slitsomt å gå rundt med slike ubevisste tanker. For det er ubevisst. Vi tenker ikke over ting før etterpå. Det er da man ser at man skulle gitt beskjed og stått for meningen vi egentlig hadde dypt inne...

Jeg tror vi må øve og trene. Begynne med å si vår mening og mestre litt etter litt.

Skrive ned hva du kan gi til andre og hva du er god på. Feks at du er flink til å gi råd om noen har problemer med kjæresten sin, og at du ser st de fikk det bedre.

Vær bevisst på hva gode ting både store og små du gjør for at andre har det bedre. Da vil du se at du er viktig for andre.  

Jeg har blitt bedre med alderen er 29 nå...

Anonymkode: f4b75...3dd

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du sliter med ts, jeg er slik selv og det er helsikkes irriterende! Det er som om man bare er født sånn. Man kan også komme med meninger og engasjere seg, men man blir overhørt. Det er som om noen bare kan si en ting og folk blir engasjert i vedkommende, mens enkelte av oss blir bare oversett uansett.

Jeg har også vært "hun søte" på jobb, jævla irriternede. Så kommer andre med sin autoritet og tar andre vurderinger. Enda flauere blir det siden jeg er såpass høy...du er høyest men mest underdanig liksom.....

Klarer ikke ta avgjørelser, så jeg kunne aldri hatt en ansvarsfull jobb. Skjønner ikke at folk ikke knekker sammen av det. Jobbet i restaurant og bar, og det ansvaret jeg hadde var å ikke servere folk mat de ikke tålte, sjekke legitimasjon når de kjøper alkohol og låse inn alt farlig utstyr når jeg stengte. Slå av kaffetrakter osv...
Bare dette kunne gjøre at jeg fikk angst noen ganger. Når jeg kom hjem så spurte jeg meg "slo jeg av trakteren" "låste jeg?" osv . 

Aldri har jeg gitt råd heller, men er sjelden jeg blir spurt også. Er vel ingen som egentlig respekterer meg eller bryr seg om hva jeg mener. Derimot blir jeg alltid gitt råd. Har kuttet ut ei venninne som har fått vite mye om meg, for hun oppsøker svake menensker fordi hun sliter selv. Hun er ikke slem, men hun trenger kanskje bare å føle at hun er til nytte for noen, og derfor oppsøker folk som sliter. Hun gav meg så dårlig selvtillit. Sa at "du må være sånn og sånn" , kom alltid og pekte på hvordan andre hadde oppført seg mot meg. Selv om jeg ikke følte meg dårlig behandlet av venner, så sa hun at hun syntes de behandlet meg dårlig. Ble bare forvirret av henne..enten fant hun opp ting enten er det ting jeg ikke fanger opp.

Ang forhold og forelskelse har jeg et helvete. Jeg er 28 år og jomfru. Er veldig kåt og skulle gjerne hatt meg snart, men må være en mann jeg liker og som tenner meg. Har opplevd å bli kåt på noen, men da føler jeg meg aldri bra nok. 
Har prøvd å date noen jeg ikke fant så interessante og, men det ble jeg bare deprimert av. 
Jeg liker en på 3.året nå...ja, jeg liker en lenge. Er langt mellom forelskelsene, men nå gir jeg opp håpet på at jeg finner noen.
Hater at jeg ikke tok sjansen med han, tenker på hva slags heldige dame som får knulle med han. Men det er selvfølgelig ikke jeg. Er så lei av at jeg skuffer folk. UTseendet tiltrekker seg typdeligvis menn, men når de blir litt bedre kjent er jeg en skuffelse er jeg redd. Fordi jeg har lave ambisjoner, lite interesser, har ikke all verdens med kunnskap (utredes for ADD for jeg klarer ikke konsentre meg. jeg vet ikke hva dete r eller hvordan det føles) . 
Er så lei av at jeg aldri har den jeg liker. Ender vel for ørtende gang opp med at jeg må se på at han har en annen. Hva skal en så fantastisk mann da? med en kvinne som ikke har utdannelse utenom videregående? som aldri er i godt humør og liker seg selv? som ikke har noen karriere? som ikke har særlig med kuinnskap? som nærmer seg 30? 
Har veldig lyst å skrive til han for å se hva som skjer, men tror nok han bare er lunken.Nok en gang tar det den kjedelige veien.
j

Anonymkode: 3ad48...a82

[AnonymBruker]

På 4.6.2019 den 18.36, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du sliter med ts, jeg er slik selv og det er helsikkes irriterende! Det er som om man bare er født sånn. Man kan også komme med meninger og engasjere seg, men man blir overhørt. Det er som om noen bare kan si en ting og folk blir engasjert i vedkommende, mens enkelte av oss blir bare oversett uansett.

Jeg har også vært "hun søte" på jobb, jævla irriternede. Så kommer andre med sin autoritet og tar andre vurderinger. Enda flauere blir det siden jeg er såpass høy...du er høyest men mest underdanig liksom.....

Klarer ikke ta avgjørelser, så jeg kunne aldri hatt en ansvarsfull jobb. Skjønner ikke at folk ikke knekker sammen av det. Jobbet i restaurant og bar, og det ansvaret jeg hadde var å ikke servere folk mat de ikke tålte, sjekke legitimasjon når de kjøper alkohol og låse inn alt farlig utstyr når jeg stengte. Slå av kaffetrakter osv...
Bare dette kunne gjøre at jeg fikk angst noen ganger. Når jeg kom hjem så spurte jeg meg "slo jeg av trakteren" "låste jeg?" osv . 

Aldri har jeg gitt råd heller, men er sjelden jeg blir spurt også. Er vel ingen som egentlig respekterer meg eller bryr seg om hva jeg mener. Derimot blir jeg alltid gitt råd. Har kuttet ut ei venninne som har fått vite mye om meg, for hun oppsøker svake menensker fordi hun sliter selv. Hun er ikke slem, men hun trenger kanskje bare å føle at hun er til nytte for noen, og derfor oppsøker folk som sliter. Hun gav meg så dårlig selvtillit. Sa at "du må være sånn og sånn" , kom alltid og pekte på hvordan andre hadde oppført seg mot meg. Selv om jeg ikke følte meg dårlig behandlet av venner, så sa hun at hun syntes de behandlet meg dårlig. Ble bare forvirret av henne..enten fant hun opp ting enten er det ting jeg ikke fanger opp.

Ang forhold og forelskelse har jeg et helvete. Jeg er 28 år og jomfru. Er veldig kåt og skulle gjerne hatt meg snart, men må være en mann jeg liker og som tenner meg. Har opplevd å bli kåt på noen, men da føler jeg meg aldri bra nok. 
Har prøvd å date noen jeg ikke fant så interessante og, men det ble jeg bare deprimert av. 
Jeg liker en på 3.året nå...ja, jeg liker en lenge. Er langt mellom forelskelsene, men nå gir jeg opp håpet på at jeg finner noen.
Hater at jeg ikke tok sjansen med han, tenker på hva slags heldige dame som får knulle med han. Men det er selvfølgelig ikke jeg. Er så lei av at jeg skuffer folk. UTseendet tiltrekker seg typdeligvis menn, men når de blir litt bedre kjent er jeg en skuffelse er jeg redd. Fordi jeg har lave ambisjoner, lite interesser, har ikke all verdens med kunnskap (utredes for ADD for jeg klarer ikke konsentre meg. jeg vet ikke hva dete r eller hvordan det føles) . 
Er så lei av at jeg aldri har den jeg liker. Ender vel for ørtende gang opp med at jeg må se på at han har en annen. Hva skal en så fantastisk mann da? med en kvinne som ikke har utdannelse utenom videregående? som aldri er i godt humør og liker seg selv? som ikke har noen karriere? som ikke har særlig med kuinnskap? som nærmer seg 30? 
Har veldig lyst å skrive til han for å se hva som skjer, men tror nok han bare er lunken.Nok en gang tar det den kjedelige veien.
j

Anonymkode: 3ad48...a82

Jeg har ADD og kan veldig mye. Har mye kunnskap og er veldig kreativ. Jeg interesserer meg for veldig mye, og det er årsaken til at jeg kan mye. Får hyperfokus og kan sitte i timer for å lære meg noe.

Det som ikke interesserer meg kan jeg nesten ingenting om.....

Du må jobbe meg tankene dine og selvtilitten din. Begynne i det små og se at du kan mestre noe. Hva som helst. Du trenger ihvertfalv å kjenne den mestringsfølelsen så vet du hvordan det føles når du har klart å jobbe med å like deg selv.

Ta vare på deg selv, for det er ikke sikkert noen andre gjør det...

Anonymkode: f4b75...3dd