Intens bonussønn

[AnonymBruker]

Jeg ble sammen med far til bonussønnen for 8 år siden, og vi har et barn på 3 år sammen. Bonussønnen er hos oss annenhver uke. De siste to årene har bonussønnen blitt mer og mer intens, spesielt mot meg. Jeg er veldig glad i han selvfølgelig, og liker å ha han i nærheten. Men nå begynner det å bli slitsomt, på en slik måte at jeg blir mer stille rundt han. Han skal helst sitte oppå meg i sofaen, prater på inn og utpust (samboer og jeg får ikke holdt en samtale uten at han avbryter flere ganger). Han vil ikke ut å leke, bare være med oss. Han krever mye oppmerksomhet og hvis vi ikke gir han den i en kort periode (ofte mens vi lager mat) begynner han å danse eller sloss med en bamse helt vilt midt på gulvet der vi er. Bare jeg går på do, kan han spørre etter meg. Prøvde å få litt "fri" i går, og snek meg meg ut for å gå tur med hunden da jeg hørte løpeskritt bak meg, og der kom bonussønnen i full firsprang etter. 

Jeg skjønner at mye av dette trolig handler om sjalusi, og vi har satt inn flere tiltak (finner på ting alene med han, og prater mye med han foreks). Men synes dette bare har eskalert og blitt verre. Jeg har forferdelig dårlig samvittighet, for føler jeg ikke strekker til, og føler meg slem som blir sliten av han. 3 åringen tar også sitt, og når kvelden kommer er det godt å kunne sitte med boka mi uten at en 11 åring sitter oppå meg frem til leggetid. Nå er det mer slitsomt å være med 11 åringen fremfor 3 åringen. Samboeren merker det samme, 

Føler jeg det sånn fordi han ikke er mitt biologiske barn tro? Hadde jeg vært mer tålmodig hvis han var min? Klarer bare ikke se for meg at jeg har andre følelser når 3 åringen vår blir 11, at det er greit at han oppfører seg på samme måte. Jeg trenger litt tid ila en dag hvor jeg kan sitte i huset uten at noen sitter på meg. Erfaringer mottas med takk. 

Anonymkode: 0711c...d93

[SansaS]

Er det noe annet ved barnet som er spesielt eller er det «kun» klengingen? Søker han mye oppmerksomhet på skole/andre arenaer?

[AnonymBruker]

Nei, du hadde ikke vært mer tolmodig, men du hadde ikke latt dette eskalere. Du hadde gitt grei beskjed, SLUTT! 

Du hadde snakket med gutten om hvorfor hsn ikke ville ut ned kompisene, eventuelt tatt kontakt med læreren om han/hun hadde formening om hvorfor ungen fin hadde slutter p hå ut. 

Om ungen var din hadde du gjort en større innsats for p få slutt på slik oppførsel, og også hjulpet til sosialt. Invitert andre barn på ting. 

11 år er sånn på kanten til at det går an å snike inn litt voksen kontroll med det sosiale. 

Sånn opp i fjeset, sitte oppå, se da, se da, blir de fleste helt sprø av. De fleste slår ned på dette. Støyende lek med bamser rundt matlaging på kjøkkenet. «UT, gå UT om du skal holde på sånn!» 

Faren må snakke med ungen. Vil heller tenke det er noe sosialt med andre unger, enn sjalusi. Det har nettopp begynt? Relativt nytt? Det er ydmykende å miste venner, godt mulig han ikke vil si noe, vil snakke om det. 

Når de er 11, er der lov å snakke, også om deres egen oppførsel. Spørre hva de holder på med. 

Foreldre som bryr seg, kommuniserer, foreldre som bryr seg setter grenser.

Anonymkode: 8427e...258

[AnonymBruker]

Har tenkt tanken om det kan være noe sosialt der.. I og med at han ikke vil ut å leke. Han har klassekamerater i alle gatene her. Det hender jo selvfølgelig at han vil leke med dem, men det er fordi vi sender han ut. Og ofte er det en diskusjon for å få han ut. Tror ikke det er det at han blir mobbet, samboer har god dialog med skolen og vi har ikke hørt noe om det. Det er også ofte klassekamerater på døra her som vil leke med han.. Ellers er han en snill og god, velfungerende gutt. 

Anonymkode: 0711c...d93

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, du hadde ikke vært mer tolmodig, men du hadde ikke latt dette eskalere. Du hadde gitt grei beskjed, SLUTT! 

Du hadde snakket med gutten om hvorfor hsn ikke ville ut ned kompisene, eventuelt tatt kontakt med læreren om han/hun hadde formening om hvorfor ungen fin hadde slutter p hå ut. 

Om ungen var din hadde du gjort en større innsats for p få slutt på slik oppførsel, og også hjulpet til sosialt. Invitert andre barn på ting. 

11 år er sånn på kanten til at det går an å snike inn litt voksen kontroll med det sosiale. 

Sånn opp i fjeset, sitte oppå, se da, se da, blir de fleste helt sprø av. De fleste slår ned på dette. Støyende lek med bamser rundt matlaging på kjøkkenet. «UT, gå UT om du skal holde på sånn!» 

Faren må snakke med ungen. Vil heller tenke det er noe sosialt med andre unger, enn sjalusi. Det har nettopp begynt? Relativt nytt? Det er ydmykende å miste venner, godt mulig han ikke vil si noe, vil snakke om det. 

Når de er 11, er der lov å snakke, også om deres egen oppførsel. Spørre hva de holder på med. 

Foreldre som bryr seg, kommuniserer, foreldre som bryr seg setter grenser.

Anonymkode: 8427e...258

Det er mye her du nevner som du ikke kan vite ut ifra det jeg skriver. Både far og jeg har god kontakt med de andre foreldrene i klassen, og vi er begge veldig engasjert i fritidsaktiviteten hans. Vi får høre det når det det har vært krangler o.l, og er ikke sene med å ta guttungen med på forsoningstreff. Ikke at det skjer så ofte. Så jo vi hjelper han sosialt, akkurat som andre foreldre, og har middagsbesøk av en kamerat minst en gang i uka når han er hos oss. Vi prøver så godt vi kan å hjelpe han med dette.

Føler vi har en god kjemi når vi snakker sammen, men akkurat hvorfor han holder på som han gjør klarer han ikke gi noe svar på. Han har holdt på som dette siden minstemann ble født, det er bare mer synlig nå fordi han er blitt så stor. Vi kan nok som du sier bli flinkere til å slå ned på ting, men det er desverre ikke til å legge under en stol at vi gir han litt lengre grenser siden han bare er hos oss hver andre uke. Vet det er helt feil, men synes synd på han noen ganger som har to hjem. Vil ikke kjefte på han hele tiden den ene uka han er her, men gjør nok oss selv bare en bjørnetjeneste. 

Anonymkode: 0711c...d93

[Gjest DEN NAKNE GARTNER]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble sammen med far til bonussønnen for 8 år siden, og vi har et barn på 3 år sammen. Bonussønnen er hos oss annenhver uke. De siste to årene har bonussønnen blitt mer og mer intens, spesielt mot meg. Jeg er veldig glad i han selvfølgelig, og liker å ha han i nærheten. Men nå begynner det å bli slitsomt, på en slik måte at jeg blir mer stille rundt han. Han skal helst sitte oppå meg i sofaen, prater på inn og utpust (samboer og jeg får ikke holdt en samtale uten at han avbryter flere ganger). Han vil ikke ut å leke, bare være med oss. Han krever mye oppmerksomhet og hvis vi ikke gir han den i en kort periode (ofte mens vi lager mat) begynner han å danse eller sloss med en bamse helt vilt midt på gulvet der vi er. Bare jeg går på do, kan han spørre etter meg. Prøvde å få litt "fri" i går, og snek meg meg ut for å gå tur med hunden da jeg hørte løpeskritt bak meg, og der kom bonussønnen i full firsprang etter. 

Jeg skjønner at mye av dette trolig handler om sjalusi, og vi har satt inn flere tiltak (finner på ting alene med han, og prater mye med han foreks). Men synes dette bare har eskalert og blitt verre. Jeg har forferdelig dårlig samvittighet, for føler jeg ikke strekker til, og føler meg slem som blir sliten av han. 3 åringen tar også sitt, og når kvelden kommer er det godt å kunne sitte med boka mi uten at en 11 åring sitter oppå meg frem til leggetid. Nå er det mer slitsomt å være med 11 åringen fremfor 3 åringen. Samboeren merker det samme, 

Føler jeg det sånn fordi han ikke er mitt biologiske barn tro? Hadde jeg vært mer tålmodig hvis han var min? Klarer bare ikke se for meg at jeg har andre følelser når 3 åringen vår blir 11, at det er greit at han oppfører seg på samme måte. Jeg trenger litt tid ila en dag hvor jeg kan sitte i huset uten at noen sitter på meg. Erfaringer mottas med takk. 

Anonymkode: 0711c...d93

Bonussønnen ønsker å bli "sett". 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, DEN NAKNE GARTNER skrev:

Bonussønnen ønsker å bli "sett". 

Ja, den har vi catcha:P

Anonymkode: 0711c...d93

[AnonymBruker]

5 minutter siden, DEN NAKNE GARTNER said:

Bonussønnen ønsker å bli "sett". 

Barn kan lett gli inn i dominerende og kontrollerende roller, om de ikke får grenser. Det er usunt for dem, de er nødt til å lære å se andre mennesker og familiemedlemmer. 

Anonymkode: 8427e...258

[Sylveon]

Hvor mye er han sammen med dere? Det kan være så enkelt at han føler på at han ikke er en del av familien. Noen barn føler seg jo fanget i midten mellom mamma og pappa. De ser dem danne ny familie på hver side og føler seg som kasteballen. Uansett, så må han få noen grenser fordi det som dere tillater er ikke sunt. Han må ikke være med overalt dere går. Han er 11 år og burde være rimelig selvgående. 

[AnonymBruker]

Hvordan er han hos mammaen..? Er han likedan hos henne? 

Anonymkode: ef7ad...7a7

[AnonymBruker]

Mine barn på 9 og 11 holder ikke på sånn enda de har en lillesøster på 3 år hos den ene forelderen. Dere må prate med mammaen og finne ut om oppførselen hans er lik hos henne, eller om han kun er slik hos dere. Også må dere sette grenser for hva som er greit og ikke. 

Anonymkode: ef7ad...7a7

[AnonymBruker]

Har dere vørt på COS-kurs? Hvis ikke, kontakt gjerne helsestasjonen. De tilbyr ofte kursa gratis. Her er det fokus på hvordan å forstå barnas oppførsel, møte dem på følelser, hvordan å snakke med dem. Det går også an å be om time på fv.kontoret om dere opplever at det gjør det vanskelig i parforholdet, og be om veiledning ift hvordan dere kan møte gutten på nest mulig måte med en samlet omsorgsstrategi. Kanskje gutten kan begynne med timer hos helsesøster på skolen, så klarer han forhåpentligvis å sette ord på  han har det greit eller ei?

Fint at dere er klar over at dette handler om behov for å bli sett. Så lenge gutten virker glad og fornøyd ville jeg ha forsøkt ned de forslaga jeg kom med. Skulle det utvikle seg mer, eller vedvare i flere år, slik at det tyder på at han er utrygg eller nesten utvikler seperasjonsangt, er fastlege og henvisning til bup kanskje aktuelt. Men det er litt sånn «om, og men og hvis». 

Anonymkode: 199a7...f3d

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Sylveon skrev:

Hvor mye er han sammen med dere? Det kan være så enkelt at han føler på at han ikke er en del av familien. Noen barn føler seg jo fanget i midten mellom mamma og pappa. De ser dem danne ny familie på hver side og føler seg som kasteballen. Uansett, så må han få noen grenser fordi det som dere tillater er ikke sunt. Han må ikke være med overalt dere går. Han er 11 år og burde være rimelig selvgående. 

Det er nok dette som skjer, at han føler han ikke er et fullverdig familiemedlem noen av stedene. Huff.. Det er ikke lett for han heller:/  Men har tatt til meg dette med grenser som flere av dere skriver, jeg tror det er en god start å endre litt her. Kanskje ikke så rart at han føler han ikke passer inn når han får særbehandling.. 

Anonymkode: 0711c...d93

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har dere vørt på COS-kurs? Hvis ikke, kontakt gjerne helsestasjonen. De tilbyr ofte kursa gratis. Her er det fokus på hvordan å forstå barnas oppførsel, møte dem på følelser, hvordan å snakke med dem. Det går også an å be om time på fv.kontoret om dere opplever at det gjør det vanskelig i parforholdet, og be om veiledning ift hvordan dere kan møte gutten på nest mulig måte med en samlet omsorgsstrategi. Kanskje gutten kan begynne med timer hos helsesøster på skolen, så klarer han forhåpentligvis å sette ord på  han har det greit eller ei?

Fint at dere er klar over at dette handler om behov for å bli sett. Så lenge gutten virker glad og fornøyd ville jeg ha forsøkt ned de forslaga jeg kom med. Skulle det utvikle seg mer, eller vedvare i flere år, slik at det tyder på at han er utrygg eller nesten utvikler seperasjonsangt, er fastlege og henvisning til bup kanskje aktuelt. Men det er litt sånn «om, og men og hvis». 

Anonymkode: 199a7...f3d

Veldig gode tips her, dette skal jeg ta med meg. Aldri hørt om COS kurs:) 

Anonymkode: 0711c...d93

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er han hos mammaen..? Er han likedan hos henne? 

Anonymkode: ef7ad...7a7

Hos henne er han ikke sånn like ofte, men han er mye sint der. Ødelegger og knuser ting:/ 

Anonymkode: 0711c...d93

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hos henne er han ikke sånn like ofte, men han er mye sint der. Ødelegger og knuser ting:/ 

Anonymkode: 0711c...d93

Har han søsken hos mor også? Hvordan er han på skolen?

Anonymkode: 573c5...564

[Gjest WhisperingWind]

Hva sier lærerne? Er han like aggressiv på skolen som hos mor? 

Om dette startet da du fikk barn så er det nok som du sier, sjalusi. Han er 11 år så atferden begynner å bli bekymringsverdig. At han er så klengete på deg er ikke normalt. Her må du sette foten ned og være en autoritetsfigur. Sette klare grenser på hva som er ok og ikke.

Om du sliter litt med det så er COS kurs kjempefint for å lære deg noen gode teknikker og få verktøy til å håndtere dette. De fleste barnehagepedgaoger/spesialpedagoger har tatt COS kurs og mange foreldre som kan slite litt med å sette grenser har kommet med veldig positiv feedback på slike kurs.

Tenker både du, far og mor burde ta det sammen. Slik kan dere legge en plan og virkelig samkjøre fremover på hvordan dere skal håndtere dette og hjelpe gutten gjennom denne fasen.

[Sylveon]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok dette som skjer, at han føler han ikke er et fullverdig familiemedlem noen av stedene. Huff.. Det er ikke lett for han heller:/  Men har tatt til meg dette med grenser som flere av dere skriver, jeg tror det er en god start å endre litt her. Kanskje ikke så rart at han føler han ikke passer inn når han får særbehandling.. 

Anonymkode: 0711c...d93

Skal ikke si at det er akkurat det som skjer hos dere, men det kan være det som skjer. At han føler en slags sorg, om du skjønner, at hans småsøsken får oppleve noe annet enn det han får. 

Uansett, særbehandling er aldri godt. Det er selvfølgelig fint at dere gjør ting sammen med han alene og gir han tid, men oppførselen med middagslagingen er oppførsel som må korrigeres. 

[Sylveon]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hos henne er han ikke sånn like ofte, men han er mye sint der. Ødelegger og knuser ting:/ 

Anonymkode: 0711c...d93

Det er jo tydelig at det er noe som ikke er som det skal. Hvordan er han på skolen? 

[AnonymBruker]

Fint at du fikk utbytte av råda😊 Hvis han er mye sint hos moren og ødelegger ting ville jeg ikke forsøkt å ha en god dialog med henne, slik at han skjønner at dere vokse samarbeider og vil ham vel. Som sagt, forsøk gjerne med helsesøster først, samtidig tenker jeg at en gutt på 11år skal ha bedre selvregulering enn f.eks et barn på 5år. Så om det fortsetter med ødeleggelse av ting osv bør det absolutt vurderes henvisning til bup. Dersom søsken blir vitne til ødeleggelser av ting, som er materiell vold, kan de bli redde og må skjermes. Kommer dere til bup vil de kartlegge nøye, og vurdere om det er behov søskensamtaler for å høre om søskena er påvirket av guttens atferd. Men det er standard prosedyre, så ingen som er «ute etter å finne feil». 

Anonymkode: 199a7...f3d