Eksen voldtok meg

[Gjest anstendigpike]

Jeg har alltid vært en ekstremt rettferdig person. Jeg har stått opp for både meg selv og andre. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke ville finne meg i urett, uansett hva det gjaldt. Men et sted gikk alt så forferdelig galt. Jeg hadde alltid vært sterkt imot voldtekt, og svært opptatt av at "nei er nei". Jeg hadde blitt fortalt opp gjennom årene på ungdomsskolen og videregående hva voldtekt var og at det kunne skje, men jeg hadde aldri trodd det skulle skje meg. Jeg syns skolen svikter litt når det gjelder undervisningen på dette området også. For jeg hadde hørt om voldtekt i nære relasjoner, i form av "onkel som overgrep seg på onkelbarnet sitt" eller situasjonen hvor man er på fest og man ikke er i stand til å samtykke eller blir presset til det, av noen man kjenner, men også av noen man ikke kjenner. Jeg tror derimot aldri jeg hadde hørt snakk om at man faktisk kunne bli voldtatt av sin egen kjæreste. Det var aldri noe jeg hadde tenkt kunne skje, ihvertfall ikke med meg. Jeg er kun 20 år gammel, men allikevel så er dette noe jeg må leve med, noe som tærer på psyken min og som jeg tenker på hver dag. På den andre siden var det ikke kun voldtekt som var den eneste uretten jeg fant meg i. (Hvis du ikke orker å lese hele, bla nedover til det jeg har markert).

Allerede første måned inn i forholdet så var vi ute med noen av hans venner, hvor han drakk litt for mye og ble veldig "suicidal". Det endte opp med at han skulle kaste en stein på kompisen, slik at jeg følte jeg ble nødt til å kontakte moren hans. Dette var derimot noe han reagerte veldig på og han begynte å løpe rundt i hele området hvor han bor og skulle liksom ta livet sitt. Jeg løp etter. Allerede her var faresignalene. Jeg skjønte det, men jeg var så opptatt av å være en god kjæreste, det var det eneste jeg ville. Dessuten så hadde vi hatt det så og si kun fint frem til dette punktet. Jeg tenkte at man ikke bare kunne gi opp på en person første gang man møter motstand. Så jeg fortsatte å være i det forholdet.

En uke etter reiste vi til syden. Det ble krangling hver eneste dag. Den ene kvelden forlot han meg alene på stranda, midt på natta i beruset tilstand, fordi han trodde jeg ikke ville ha sex med han. Dette ble også et helvete hvor familien hans ble blandet inn ettersom vi reiste sammen med de. Når vi kom tilbake fortsatte jeg allikevel å være i forholdet. Ting utviklet seg til at jeg måtte slutte å snakke med guttevenner, at jeg ikke fikk gå i "de og de" klærne og at jeg ikke fikk være med på viktige ting jeg kunne tenkt meg fordi "vi hadde jo planer". Han var ekstremt kontrollerende og manipulerende. Han drev også å sa mye stygge ting om meg. Prøvde å få meg til å føle meg mindre verdt enn det jeg faktisk er.

En annen episode var at han låste meg inne på rommet når kompisen var på besøk. Jeg sendte kompisen melding og han spurte om han skulle ringe politiet eller noe, men jeg sa nei, fordi jeg ville ikke lage unødvendig styr. Å låse meg inne og ta telefonen min slik at jeg ikke kunne kontakte noen var dessuten noe han gjorde flere ganger. Men jeg ble i forholdet..

Forholdet varte i 1,5 år. Det var krangling så og si HVER ENESTE DAG. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ikke slo opp. Når jeg sto i situasjonen så skjønte jeg hva som foregikk, og at dette ikke var slik man skulle ha det. Men det var allikevel noe som holdt meg tilbake. Jeg greide ikke å avslutte forholdet, og det var den verste feilen jeg har gjort i hele mitt liv. Ettersom jeg gikk siste året på videregående skulle jeg søke videre utdanning og endte heldigvis opp med å flytte vekk. Vi lot forholdet fortsette i et halvår til før jeg endelig greide å slå opp med han. Han kom en gang på besøk til meg. Da oppsto det en episode hvor vi kranglet og han dro ut på byen sammen med en av de jeg bodde med, og brydde seg ikke om meg i det hele tatt. Han kom tilbake igjen i 07 tiden og slo ned pynten på rommet mitt og laget oppstyr fordi jeg hadde låst døra på rommet mitt ettersom jeg ikke ønsket at han skulle komme tilbake når han holdt på sånn.

Så var det helgen alt skulle koke ned til. Helgen hvor jeg ble voldtatt. Den siste helgen i oktober i fjor høst. Han hadde så og si tvunget meg til å komme på besøk, så jeg dro hjem den helgen, selv om jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst. Vi hadde en helg som var som normal, frem til den dagen jeg skulle dra. Vi hadde hatt litt foreplay, men det ble selvfølgelig krangling under det, så han la seg ved siden av meg og ble sur, og jeg sa at jeg ikke hadde lyst lengre. Da ble han enda mer sint. Han mente at jeg alltid kun tenker på meg selv. Så han la seg over meg og begynte å "gjøre sitt". Jeg sa "NEI", "JEG HAR IKKE LYST", "STOPP". Jeg holdt meg foran fjeset og jeg gråt. Han bare fortsatte. Så sa han "slapp av jeg kommer nå". Jeg hadde fryst helt til, jeg greide ikke gjøre noe. Jeg var hjelpeløs. Jeg har søkt det opp i ettertid, og det er visst normalt å fryse til i slike situasjoner. Allikevel var jeg sammen med han i over en hel måned til før jeg slo opp. Jeg tror ikke det helt hadde gått opp for meg hva som skjedde, selv om jeg skjønte det. Når han derimot ba meg om å ta livet mitt var det nok. Da slo jeg opp. Når jeg spurte han hvorfor han voldtok meg i ettertid av hendelsen så svarte han bare med et absurd svar som at "jeg ville at du skulle vite hvordan det føles når du ikke vil ha sex med meg". Og når jeg spurte om han angret og var lei seg så svarte han bare med at "jeg var lei meg for at det måtte gå så langt som det gjorde for at du skulle forstå, ja".

Jeg er så sint. Jeg er sint på meg selv for at jeg frøs til. Kanskje jeg kunne greid å forhindre det hele fra å skje. Jeg fant meg i så ekstremt mye urett, men ingen urett har føltes slik som dette, noen sinne. Jeg går og tenker på dette hver eneste dag, selv om det nå er over 7 måneder siden det skjedde. Jeg går og tenker på hvor ekstremt mye jeg hater han. Jeg har prøvd så hardt å legge det hele ifra meg, men det virker ikke som at det bare er noe jeg kan glemme. Det er aller verst når jeg er alene.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg har en ny kjæreste nå som jeg har vært sammen med i et par måneder og vi har det innmari bra sammen. Han er så utrolig flott og god. Jeg fortalte nylig om dette til han og søsteren min. Det var første gang jeg sa det til noen, og de er de eneste som vet det. Jeg har derimot ikke fortalt at jeg tenker på dette hver dag. Vi har ikke snakket om det siden den dagen jeg fortalte han det. Jeg syns det er så urettferdig overfor han. At det er dette jeg sitter med i tankene mine. Jeg  vet ikke hva jeg skal gjøre. Burde jeg oppsøke hjelp? Jeg er redd for at det egentlig bare skal gjøre det hele verre. Det at jeg blir nødt til å snakke om det, og det å gå til timer vil bare gjøre at det blir en enda større del av livet mitt. Jeg vil bare glemme alt, men det virker ikke helt som at det går. De to første månedene tenkte jeg egentlig ikke noe særlig på det, men etter det har jeg tenkt på det hver dag. Jeg syns heller ikke det er noe gøy å skulle oppsøke hjelp og snakke om det nå som jeg har ny kjæreste, det er ikke sikkert han hadde syns det hadde vært så gøy heller. Og er dette noe jeg burde fortelle til foreldrene mine? Det er ikke noe de kan gjøre noe med, og jeg kan ikke tenke meg hvor vondt det må være for en forelder å høre om noe sånt. Jeg vil ikke være til bry. Søsteren min mente derimot at jeg kanskje burde si det. Hvor kan jeg isåfall få hjelp? Ettersom jeg er student har jeg ikke så mye penger. Har heller ikke funnet så mye informasjon om hjelp etter voldtekt når det har gått en stund siden det skjedde.

Det å anmelde er heller ikke et alternativ ettersom jeg ikke har noe bevis for at det skjedde.

 

På forhånd, tusen takk for all hjelp.

Endret 18. juli 2019 av anstendigpike

[AnonymBruker]

18 minutter siden, anstendigpike skrev:

Hvor kan jeg isåfall få hjelp?

https://www.dixi.no/ og hos  fastlegen og du kan også få støttesamtaler på Krisesenteret https://dinutvei.no/utsatt/hjelpetilbud-til-utsatte/248-krisesenter-omtale https://dinutvei.no/hjelpetilbud

Anonymkode: e0dd3...c8b

[AnonymBruker]

Det er fint om du kan snakke med foreldrene dine om det og få støtte og hjelp og råd.

Anonymkode: e0dd3...c8b

[AnonymBruker]

Du kan også be fastlegen om å henvise deg til psykolog dersom du ønsker det. Mange erfarer at det er god hjelp. Ta godt vare på deg selv  

Anonymkode: e0dd3...c8b

[AnonymBruker]

Kanskje du også finner nyttige tips og råd i innlegg og linker i denne tråden 

 

 

Anonymkode: e0dd3...c8b

[AnonymBruker]

26 minutter siden, anstendigpike skrev:

Jeg har prøvd så hardt å legge det hele ifra meg, men det virker ikke som at det bare er noe jeg kan glemme. Det er aller verst når jeg er alene.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg har en ny kjæreste nå som jeg har vært sammen med i et par måneder og vi har det innmari bra sammen. Han er så utrolig flott og god. Jeg fortalte nylig om dette til han og søsteren min. Det var første gang jeg sa det til noen, og de er de eneste som vet det. Jeg har derimot ikke fortalt at jeg tenker på dette hver dag. Vi har ikke snakket om det siden den dagen jeg fortalte han det. Jeg syns det er så urettferdig overfor han. At det er dette jeg sitter med i tankene mine. Jeg  vet ikke hva jeg skal gjøre. Burde jeg oppsøke hjelp? Jeg er redd for at det egentlig bare skal gjøre det hele verre. Det at jeg blir nødt til å snakke om det, og det å gå til timer vil bare gjøre at det blir en enda større del av livet mitt. Jeg vil bare glemme alt, men det virker ikke helt som at det går. De to første månedene tenkte jeg egentlig ikke noe særlig på det, men etter det har jeg tenkt på det hver dag. Jeg syns heller ikke det er noe gøy å skulle oppsøke hjelp og snakke om det nå som jeg har ny kjæreste, det er ikke sikkert han hadde syns det hadde vært så gøy heller.

Ja, du bør oppsøke hjelp. En psykolog kan hjelpe deg svært mye. Du skal ikke bekymre deg for hva kjæresten din tenker om at du går til psykolog for å få hjelp. Jeg er sikker på at han synes at det er veldig bra for deg at du får hjelp.

Anonymkode: e0dd3...c8b

[AnonymBruker]

Her kan du også få hjelp https://sentermotincest.no/

Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep i Oslo (de har senter flere steder i landet). I linken finner du telefonnummer  og epostadresse og annen informasjon. Man kan få støttesamtaler ved slike senter.

Anonymkode: e0dd3...c8b

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg også å snakke om det. Best med psykolog. Men også bra at du snakket med din nye kjæreste. 

Du kommer ikke til å glemme det uansett. Det er bedre å jobbe med saken og skjønner at du ikke kunne annerledes enn fryse, at ingenting av dette er ditt feil og at det er urettferdig at det måtte skjer deg. 

 

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å oppsøke hjelp allerede nå. 

 

Jeg sitter her mer enn 10 år etter med Ptsd og skal nå endelig begynne å snakke og å behandle meg for det. Ikke vent så lenge som meg. 

Anonymkode: a13a9...f42

[MuffinStud]

Forferdelig lesing. Din egen helse er viktigst, men så langt det er mulig la din kjæreste få en sjanse til å være der for deg. Men han kan ikke lese dine tanker. Og kanskje ikke engang selv du vet hva du vil. Det blir en prøvende tid. 

Tenk på det som et spøkelseshus med mange gufne opplevelser, men du skal komme ut på på andre siden.

Hvorfor lærer man ikke dette på skolen, spør du. Jeg vet ikke. Jeg føler at man ikke helt har forstått dette mentale sidesporet man kommer inn i når man skal skape mening av en så surrealistisk opplevelse om det forholdet lot til å være. Hvordan klarer en person så ufortjent å spille på din pliktfølelse, omsorg og hengivenhet? Jeg tror ikke man vet.

Men du er langtifra ensom i hvordan man blir mentalt fanget i en slik setting. Og du er overhodet ikke den eneste som har "fryst" under en voldtekt eller tilsvarende og selv ikke kan forstå hvordan dette skjedde i ettertid. Det sier ingenting om deg. 

Endret 18. juni 2019 av MuffinStud

[AnonymBruker]

På 1.6.2019 den 23.13, anstendigpike skrev:

Jeg har alltid vært en ekstremt rettferdig person. Jeg har stått opp for både meg selv og andre. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke ville finne meg i urett, uansett hva det gjaldt. Men et sted gikk alt så forferdelig galt. Jeg hadde alltid vært sterkt imot voldtekt, og svært opptatt av at "nei er nei". Jeg hadde blitt fortalt opp gjennom årene på ungdomsskolen og videregående hva voldtekt var og at det kunne skje, men jeg hadde aldri trodd det skulle skje meg. Jeg syns skolen svikter litt når det gjelder undervisningen på dette området også. For jeg hadde hørt om voldtekt i nære relasjoner, i form av "onkel som overgrep seg på onkelbarnet sitt" eller situasjonen hvor man er på fest og man ikke er i stand til å samtykke eller blir presset til det, av noen man kjenner, men også av noen man ikke kjenner. Jeg tror derimot aldri jeg hadde hørt snakk om at man faktisk kunne bli voldtatt av sin egen kjæreste. Det var aldri noe jeg hadde tenkt kunne skje, ihvertfall ikke med meg. Jeg er kun 20 år gammel, men allikevel så er dette noe jeg må leve med, noe som tærer på psyken min og som jeg tenker på hver dag. På den andre siden var det ikke kun voldtekt som var den eneste uretten jeg fant meg i. (Hvis du ikke orker å lese hele, bla nedover til det jeg har markert).

Allerede første måned inn i forholdet så var vi ute med noen av hans venner, hvor han drakk litt for mye og ble veldig "suicidal". Det endte opp med at han skulle kaste en stein på kompisen, slik at jeg følte jeg ble nødt til å kontakte moren hans. Dette var derimot noe han reagerte veldig på og han begynte å løpe rundt i hele området hvor han bor og skulle liksom ta livet sitt. Jeg løp etter. Allerede her var faresignalene. Jeg skjønte det, men jeg var så opptatt av å være en god kjæreste, det var det eneste jeg ville. Dessuten så hadde vi hatt det så og si kun fint frem til dette punktet. Jeg tenkte at man ikke bare kunne gi opp på en person første gang man møter motstand. Så jeg fortsatte å være i det forholdet.

En uke etter reiste vi til syden. Det ble krangling hver eneste dag. Den ene kvelden forlot han meg alene på stranda, midt på natta i beruset tilstand, fordi han trodde jeg ikke ville ha sex med han. Dette ble også et helvete hvor familien hans ble blandet inn ettersom vi reiste sammen med de. Når vi kom tilbake fortsatte jeg allikevel å være i forholdet. Ting utviklet seg til at jeg måtte slutte å snakke med guttevenner, at jeg ikke fikk gå i "de og de" klærne og at jeg ikke fikk være med på viktige ting jeg kunne tenkt meg fordi "vi hadde jo planer". Han var ekstremt kontrollerende og manipulerende. Han drev også å sa mye stygge ting om meg. Prøvde å få meg til å føle meg mindre verdt enn det jeg faktisk er.

En annen episode var at han låste meg inne på rommet når kompisen var på besøk. Jeg sendte kompisen melding og han spurte om han skulle ringe politiet eller noe, men jeg sa nei, fordi jeg ville ikke lage unødvendig styr. Å låse meg inne og ta telefonen min slik at jeg ikke kunne kontakte noen var dessuten noe han gjorde flere ganger. Men jeg ble i forholdet..

Forholdet varte i 1,5 år. Det var krangling så og si HVER ENESTE DAG. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ikke slo opp. Når jeg sto i situasjonen så skjønte jeg hva som foregikk, og at dette ikke var slik man skulle ha det. Men det var allikevel noe som holdt meg tilbake. Jeg greide ikke å avslutte forholdet, og det var den verste feilen jeg har gjort i hele mitt liv. Ettersom jeg gikk siste året på videregående skulle jeg søke videre utdanning og endte heldigvis opp med å flytte vekk. Vi lot forholdet fortsette i et halvår til før jeg endelig greide å slå opp med han. Han kom en gang på besøk til meg. Da oppsto det en episode hvor vi kranglet og han dro ut på byen sammen med en av de jeg bodde med, og brydde seg ikke om meg i det hele tatt. Han kom tilbake igjen i 07 tiden og slo ned pynten på rommet mitt og laget oppstyr fordi jeg hadde låst døra på rommet mitt ettersom jeg ikke ønsket at han skulle komme tilbake når han holdt på sånn.

Så var det helgen alt skulle koke ned til. Helgen hvor jeg ble voldtatt. Den siste helgen i oktober i fjor høst. Han hadde så og si tvunget meg til å komme på besøk, så jeg dro hjem den helgen, selv om jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst. Vi hadde en helg som var som normal, frem til den dagen jeg skulle dra. Vi hadde hatt litt foreplay, men det ble selvfølgelig krangling under det, så han la seg ved siden av meg og ble sur, og jeg sa at jeg ikke hadde lyst lengre. Da ble han enda mer sint. Han mente at jeg alltid kun tenker på meg selv. Så han la seg over meg og begynte å "gjøre sitt". Jeg sa "NEI", "JEG HAR IKKE LYST", "STOPP". Jeg holdt meg foran fjeset og jeg gråt. Han bare fortsatte. Så sa han "slapp av jeg kommer nå". Jeg hadde fryst helt til, jeg greide ikke gjøre noe. Jeg var hjelpeløs. Jeg har søkt det opp i ettertid, og det er visst normalt å fryse til i slike situasjoner. Allikevel var jeg sammen med han i over en hel måned til før jeg slo opp. Jeg tror ikke det helt hadde gått opp for meg hva som skjedde, selv om jeg skjønte det. Når han derimot ba meg om å ta livet mitt var det nok. Da slo jeg opp. Når jeg spurte han hvorfor han voldtok meg i ettertid av hendelsen så svarte han bare med et absurd svar som at "jeg ville at du skulle vite hvordan det føles når du ikke vil ha sex med meg". Og når jeg spurte om han angret og var lei seg så svarte han bare med at "jeg var lei meg for at det måtte gå så langt som det gjorde for at du skulle forstå, ja".

Jeg er så sint. Jeg er sint på meg selv for at jeg frøs til. Kanskje jeg kunne greid å forhindre det hele fra å skje. Jeg fant meg i så ekstremt mye urett, men ingen urett har føltes slik som dette, noen sinne. Jeg går og tenker på dette hver eneste dag, selv om det nå er over 7 måneder siden det skjedde. Jeg går og tenker på hvor ekstremt mye jeg hater han. Jeg har prøvd så hardt å legge det hele ifra meg, men det virker ikke som at det bare er noe jeg kan glemme. Det er aller verst når jeg er alene.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg har en ny kjæreste nå som jeg har vært sammen med i et par måneder og vi har det innmari bra sammen. Han er så utrolig flott og god. Jeg fortalte nylig om dette til han og søsteren min. Det var første gang jeg sa det til noen, og de er de eneste som vet det. Jeg har derimot ikke fortalt at jeg tenker på dette hver dag. Vi har ikke snakket om det siden den dagen jeg fortalte han det. Jeg syns det er så urettferdig overfor han. At det er dette jeg sitter med i tankene mine. Jeg  vet ikke hva jeg skal gjøre. Burde jeg oppsøke hjelp? Jeg er redd for at det egentlig bare skal gjøre det hele verre. Det at jeg blir nødt til å snakke om det, og det å gå til timer vil bare gjøre at det blir en enda større del av livet mitt. Jeg vil bare glemme alt, men det virker ikke helt som at det går. De to første månedene tenkte jeg egentlig ikke noe særlig på det, men etter det har jeg tenkt på det hver dag. Jeg syns heller ikke det er noe gøy å skulle oppsøke hjelp og snakke om det nå som jeg har ny kjæreste, det er ikke sikkert han hadde syns det hadde vært så gøy heller. Og er dette noe jeg burde fortelle til foreldrene mine? Det er ikke noe de kan gjøre noe med, og jeg kan ikke tenke meg hvor vondt det må være for en forelder å høre om noe sånt. Jeg vil ikke være til bry. Søsteren min mente derimot at jeg kanskje burde si det. Hvor kan jeg isåfall få hjelp? Ettersom jeg er student har jeg ikke så mye penger. Har heller ikke funnet så mye informasjon om hjelp etter voldtekt når det har gått en stund siden det skjedde.

Det å anmelde er heller ikke et alternativ ettersom jeg ikke har noe bevis for at det skjedde.

 

På forhånd, tusen takk for all hjelp.

Stakkars stakkars deg❤️. Du har vært utsatt for voldtekt, men også for vold. Vold er å bli stengt inne, når noen tar kontrollen over deg mot din vilje, og når noen kaller deg stygge ord. 

Det er veldig skadelig å leve i et slikt forhold . Ingenting av det er din skyld, men du trenger hjelp til å bearbeide det. Hvis ikke, kan du få senvirkninger som angst, depresjon og liknende.

Det du har vært igjennom fortjener INGEN! Han er det man kaller en ekte psykopat, og mangler samvittighet. Derfor kan han gjøre det han gjør/gjorde mot deg.

du har fått mange fine råd i denne tråden, jeg håper du tar kontakt med DIXI. De er veldig gode å snakke med, og de har mye erfaring med jenter som er utsatt for det samme som deg. 

Hvis du ikke orker å ringe, kan du kanskje sende en Mail? Se på hjemmesiden deres. 

Dette hverken SKAL du eller BØR du klare alene! Ta imot den støtten som finnes. 

Er så lei meg på ditt vegne for at du, som bare 20-åring, skulle oppleve dette! Det er likevel viktig at du vet at flertallet av menn er ikke slik. Du har bare vært veldig uheldig❤️.

jeg vil tipse deg om noe: dersom han fortsette å plage deg, kan du be om besøksforbud. Da må du snakke med politiet. Jeg forstår godt at du ikke ønsker å anmelde nå, men hva hvis du får med deg noen? Er det noen du stoler på mer enn andre? En venn? En mor? Noen fra dixi? Andre? 

Ombestemmer du deg, kan det hende den blir henlagt. Men en sånn drittsekk vil ikke gi seg, men fortsette å forgripe seg på andre snille jenter. Plutselig en dag har politiet flere anmeldelser, og DA får han straffen sin. Så det nytter- HVIS det er riktig for deg❤️.

Hva enn du gjør: IKKE hold det inni deg! Du har blitt utsatt for noe alvorlig, og derfor trenger du hjelp! 

Ønsker deg masse lykke til kjære deg! Du er ikke alene❤️

Anonymkode: 946ab...d93

[AnonymBruker]

Dette var veldig trist å lese. Dersom du orker, bør du virkelig anmelde han, selv om saken ikke blir løst. Da har eksen din fortsatt en voldtektsak på seg, og det kan bidra til å gjøre hverdagen hans vanskeligere. Og det er ingen skam å bli voldtatt, bare tragisk, så derfor kan det også være bra at folk vet om anmeldelsen, slik at han kanskje mister noen venner?

Anonymkode: 42e8f...4be