Hvor mye bør man ofre for barna?

[AnonymBruker]

Vi er et par med ei datter som bor langt borte fra all familie. Jeg trives her vi bor, samboeren trives greit nok, men vil nok til hjemstedet sitt. Barnet virker også å trives, har venner og er generelt glad og fornøyd. Men hun savner familien sin iblant, forståelig nok.

Når vi er på hjemstedet til samboeren blir hun lei seg når vi må dra hjem. Sier hun aldri vil dra her fra og gråter seg i søvn. Hjertet mitt knuses av at hun blir så lei seg. Men jeg blir helt kvalm av tanken på å flytte dit. Jeg trives ikke der.

Hun får jo masse oppmerksomhet og gaver når hun er her, og alle forteller henne at de vil hun skal bli for alltid og at de vil savne henne når hun drar. Så jeg skjønner jo at hun elsker å være her. Familien til samboer er veldig flinke med henne. Men jeg tror ikke nødvendigvis hverdagen her ville blitt så mye mer fantastisk enn hverdagen vi har hjemme?

Er det egoistisk å bo på stedet barnet er født, fordi jeg (vi?) trives der, eller frarøver jeg barnet noe viktig ved å ikke bo i nærheten av øvrig familie?

Vet ikke om jeg klarer å ofre min egen lykke så totalt...ikke engang for mitt barn...

Anonymkode: 4c0e6...527

[Krakilsk]

Jeg har ikke barn, la meg først få sagt det slik at vi er enige om at jeg egentlig ikke vet noe om hvor mye man bør ofre for barn. Men det jeg vet, er at jeg personlig gjerne skulle vokst opp med familien enda tettere enn jeg gjorde. De bodde en halvtimes kjøring unna bare, men skulle helst hatt dem i nabohuset da jeg var barn. Tilknyttning og relasjoner er jo kjempeviktig, men hun har sikkert andre voksne mennesker som forbilder i livet sitt som dere omgåes? Om hverdagen vil hente henne inn etterhvert aner jeg ikke. Kanskje det. Kanskje hun lengter dit sånn fordi det er spesielt, og at det ikke lenger er spesielt om dere flytter dit. 

Hvorfor er du så sikker på at du ikke ville ha trivdes der? 

[gullmedalje]

Du sier ikke noe om alder på barnet, men måten du beskriver situasjonene på fjør at jeg tipper hun er i barnehagealder eller nettopp begynt på skolen. Jeg tror ikke hun har noen som helsy forutsetning for å skjønne at hverdagen på fars hjemsted vil være noe helt annet enn å være der på ferie. Hun ser nok for seg gaver og kos hele tiden side det er slik det er når dere er der. 

Vet ikke hva jeg ville gjort, men tror ikle jeg ville flyttet til et sted jeg ikke kom til å trives. Kan dere flytte nærmere hans familie, men ikke helt dit? Du sier heller ikke noe om det er 10 eller 200 mil mellom dere... hva med ditt hjemsted og nærmere din familie? Hvis barnet er gammelt nok til å forstå tror jeg at jeg ville tatt en prat med henne og sagt at du forstår veldig godt at hun vil flytte dit, men ar hverdagen ikke ville vært slik som når dere er på besøk. Dere ville bodd i eget hus, ikke spist middag med familien hver dag og ikke fått gaver hele tiden osv... barn forstår mye!

[AnonymBruker]

Jeg hadde flyttet. Både for barnet sitt skyld, og mannen sin.

Anonymkode: 414a2...985

[AnonymBruker]

Hadde aldri flyttet frivillig til et sted jeg veit at jeg ikke ville trivdes fordi barnet blir lei seg når man drar fra der. Det er ikke barn som bestemmer hvor man skal bo, å når barnet er stort nok kan det reise på besøk til familien alene dersom det vil være der mer enn vi som voksne kan tilby, feks i skoleferier osv. 

Anonymkode: 4244d...462

[AnonymBruker]

Om både mann og barn ville trivdes bedre på et annet sted så ville jeg flyttet med. 

Anonymkode: 402b2...056

[AnonymBruker]

Jeg elsker datteren min over alt på jord, men jeg hadde aldri flyttet basert på en vag frykt for at hun burde ha mer familie rundt seg. For det første har hun ingen forutsetning for å forstå hva det innebærer å flytte til nærområdet til familien. Den prisen (å bo et sted du ikke ønsker å bo) må du betale. Jeg kjenner en mor i 30 årene som flyttet til fars hjemsted fordi hun trodde det ville være best for barna til tross for at hun ikke likte hjemstedet. Nå er hun miserabel, gått opp 30 kg, og kjefter fra morgen til kveld. Foreldres lykke er viktig for at barn skal ha det bra.

Bli værende er mitt råd.

Anonymkode: 16bfe...aaf

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det egoistisk å bo på stedet barnet er født, fordi jeg (vi?) trives der, eller frarøver jeg barnet noe viktig ved å ikke bo i nærheten av øvrig familie?

Nei. Så lenge barnet ikke har vondt av å bo der dere bo nå. Dersom hun hadde opplevd mobbing, utestengelse, dårlig faglig utvikling eller liknende, da hadde det vært egoistisk å ikke flytte (men ikke nødvendigvis til det nevnte stedet)

Antar også at barnet er under skolealder og kan dermed ikke forutse hvordan en hverdag hadde vært der mot ferie som dere gjør nå. Ferier ER anderledes enn hverdager.

Man flytter ikke til et sted man vet man vil mistrives, det finnes nok av steder man bo til at man ikke skal selvutslette seg selv.

Anonymkode: 8dd33...c21

[AnonymBruker]

Sett bort fra familien min som bor her vi bor kunne jeg nok godt tenkt meg å flytte et annet sted. Men aldri, aldri i verden om jeg hadde klart å flytte vekk fra sønnen min sine besteforeldre. Det nære forholdet de har i både hverdagen og ferier er gull verdt. Kunne aldri vært foruten, og aldri flyttet vekk fra min nærmeste familie. 

Men hva med din familie da? Hvor langt er det fra dere til hans familie? Og hvorfor vil du evt ikke trives der?

Anonymkode: 53d7b...27b

[AnonymBruker]

Ikke legg for stor vekt på hva hun selv sier. Hun klarer ikke å se for seg hvordan det vil bli om dere flytter dit, det er det du som må gjøre.

Vi flyttet til min mors hjemsted da jeg var 10, fra en annen kant av landet hvor vi ikke hadde noe familie. Jeg var kjempeivrig på å flytte og gledet meg til å se besteforeldrene mine oftere. Det jeg ikke tenkte på var at da vi traff dem i ferier så hadde de tid til å ha fullt fokus på meg hele tiden, men det hadde de selvfølgelig ikke i hverdagen.

Det gikk ikke lang tid før jeg bare lengtet etter å flytte tilbake fordi jeg savnet vennene mine og det livet jeg hadde der vi bodde før. Det var fint å se besteforeldrene mine oftere, men de ble aldri en stor del av hverdagen slik som bl.a. venner, skole og fritidsaktiviteter, så det utgjorde ikke all verden for trivselen for min del.

Det verste var at jeg ikke turte å si noe til foreldrene mine om at jeg mistrivdes, fordi jeg hadde jo sagt at jeg ville flytte, og min mening hadde vært medvirkende i avgjørelsen. Som voksen tenker jeg at det er en for stor byrde å legge på et barn.

Anonymkode: a5533...e0d

[kisskissbangbang]

Hva med å flytte nærmere? Har mannens hjemsted en naboby du vil kunne se for deg å trives bedre i? Jeg hadde ofret ganske mye for at barnet mitt fikk bo i nærheten av familie. 

[AnonymBruker]

Altså, sånn kan ungen min gråte for å måtte dra hjem fra Legoland. Jeg får ikke dårlig samvittighet av det. Når hun er der er hun på ferie, det er noe helt annet å bo der. Nei du er ikke egoistisk som ikke flytter dit. 

Anonymkode: cb2ba...e0d

[bettsa]

Vi bor i samme by som svigers men de ser ikke barnebarna så mye i hverdagen.  Men de er gull verdt når det gjelder henting fra barnehagen. Trenger litt hjelp der.

Jeg ville ikke ha flyttet så lenge dere trives der dere bor og hun har venner.  Blir hun mobbet og ikke trives blir det selvfølgelig annerledes. 

Vet ikke hvor gammelt barnet er men når barnet blir eldre så blir venner og fritidsaktiviteter viktigere enn familie. (For barnet) dette kan variere fra barn til barn.