Sjenert barn og slekt som maser

[AnonymBruker]

Vi har ei lita jente på litt over halvannet år, som er litt skeptisk til andre enn mor og far. Også annen slekt. Hun bruker litt tid på å tø opp med folk og hvis det pushes synes hun (naturlig nok) det er verre. 

Ofte prøver de å si hei,hun prøver å trekke seg tilbake, så blir det en voldsom greie der de blir enda mer på og sier «jeg er ikke farlig altså» og skremmer henne enda mer.

Andre slektninger har hatt unger som har løpt fra fang til fang. Dette blir sammenlikningsgrunnlaget og de klarer ikke slutte å snakke om hvor trist og dumt det er at hun ikke er mer interessert/vil sitte på fanget/vil leke/søker til oss. 

Dette kommer jo antageligvis til å gå over, og vi kommer uansett ikke til å ville presse henne til noe hun ikke vil. Men det blir stadig et tema og vi begynner å bli leie. Noen ideer til saklige måter å adressere dette på?

Anonymkode: b3e47...56c

[Ulrikke]

Gi dem beskjed om at det som funker best er hvis de hilser, og så later som om hun er luft i starten. Si at dere skjønner at de har lyst til å hilse på henne, snakke med henne osv og at dere setter stor pris på det, men at det tar lenger tid før hun "tør opp" hvis de viser så tydelig at de vil det. Si det gjerne en gang dere IKKE er sammen, og be dem huske det til neste gang.

Når de da ikke klarer å la være å "mase" neste gang kan dere på en hyggelig måte si at "vi har sagt hvordan det funker best, nå velger du å gjøre det motsatte, og da er det ikke så rart hun går unna"... Eller noe tilsvarende da.

Unger er forskjellige, og har ulike faser. Jentungen her var som du beskriver, så ble hun helt motsatt. Heldigvis skjønte folk at de måtte ta det i hennes tempo. 

[AnonymBruker]

Da skifter du fokus i situasjonen. Si bare "hun er litt sjenert, så jeg tror vi heller kan gå å sette oss, så blir hun nok husvarm etterhvert". Så kan du godt stille personen et spørsmål om noe, skifte samtaleemne, og bevege deg bort fra situasjonen. Dvs avslutte situasjonen med hilsingen. 

Anonymkode: de923...d32

[AnonymBruker]

14 timer siden, Ulrikke skrev:

Gi dem beskjed om at det som funker best er hvis de hilser, og så later som om hun er luft i starten. Si at dere skjønner at de har lyst til å hilse på henne, snakke med henne osv og at dere setter stor pris på det, men at det tar lenger tid før hun "tør opp" hvis de viser så tydelig at de vil det. Si det gjerne en gang dere IKKE er sammen, og be dem huske det til neste gang.

Når de da ikke klarer å la være å "mase" neste gang kan dere på en hyggelig måte si at "vi har sagt hvordan det funker best, nå velger du å gjøre det motsatte, og da er det ikke så rart hun går unna"... Eller noe tilsvarende da.

Unger er forskjellige, og har ulike faser. Jentungen her var som du beskriver, så ble hun helt motsatt. Heldigvis skjønte folk at de måtte ta det i hennes tempo. 

Er så enig i den her. Men, du kjenner kanskje de personene det gjelder godt. Så gjerne relatert det til noe de er skeptiske til. Og de er skeptiske til hunder feks: "Hvordan hadde du følt det som er skeptisk til hunder, om at en hund kom løpende bort til deg for å si hei. Og konstant var på deg for å få oppmerksomhet? Det føler vel kanskje bedre ut om hunden ikke kommer sånn med engang, og heller er litt rolig og avventende mens du klarer å venne deg litt til den."

Anonymkode: d30eb...078