Hvorfor inngå et forhold med en som har barn?

[Ambi]

Jeg har etter mange års samboerskap og 2 barn, gjort meg visse refleksjoner om dette å eventuelt flytte sammen med/gifte seg med en nypartner med barn. Dette er ikke aktuelt for meg nå, men man gjør seg jo visse tanker om en evt. fremtid hver gang det stormer som værst :x i heimen!

Hadde jeg blitt singel igjen - med hel-eller deltidsomsorg for barn, ville ALDRI flyttet sammen med en ny mann som selv hadde hel- elle deltidsomsorg for barn. Jeg forventer selvfølgelig ikke at noen hadde ønsket noe slikt sammen med meg og mine barn heller. Hvorfor? Jeg syns ærlig talt at jeg har nok med mine egne. Jeg ønsker ikke å stifte ny "familie" med "mine", "dine" og ihverfall ikke "våre" barn. Barna har en mor og (ofte) en far. Den familierelasjonen er mer enn nok om vi ikke også skal forholde seg til stefar eller stemor og andre "søsken" Vi kunne være kjærester, elskere, Han kan komme på besøk, tilbringe fritiden sammen osv. og gjerne hils på barna. Rett og slet være en "husvenn". Men ikke bo sammen! Om jeg skulle forelske meg i en mann (og han i meg), så er det vel denne personen man vil ha - ikke hele vedkommmendes familien fra et tidligere forhold?

Jeg har en yngre bror som er singel. Han har blandt flere forhold vært kjæreste med en jente med eneansvar for et barn. Ikke enkelt! Må si jeg var lettet da det ble slutt, og jeg ønsker ikke for ham at han ender opp med en "instant-family".

Er jeg sær? Naiv? Kynisk?Blind for hva kjærlighet gjør med folk? Beklager men jeg skønner liksom ikke poenget. En slik relasjon må da være å be om trøbbel? Hva mener dere her i forumet?

Mvh

Ambi

[Gjest Cassandra, ikke innlogget]

Vel... svaret på spørsmålet ditt må vel være at NOEN faktisk klarer å bli glad i voksen personen OG barna til partneren sin. Det er ikke alle som ser på det som et problem å være en del av livet til barn som ikke er biologiske. Det er ikke alltid at det ER krangling og bråk mellom biologiske foreldre som gjør det vanskelig for en ny partner å være en del av familien.

Så... for DEG vil det bli umulig å være sammen med en som har barn fra før, men heldigvis.... min samboer brydde seg ikke om at JEG har barn. Det er MEG han elsker, og nå..... sannelig nå er han jammen glad i barna også. Og de i ham. Er det ikke fantastisk???

[Gjest Duchess]

Ja det sier du nå det.

Men den dagen du faller pladask vil nok pipen få en annen lyd.

Selv om han har barn fra før.

[Mortie]

Den hørtes rimelig naiv ut ja!

Hvis en mann uten barn forelsker seg i deg, og du i han. Så forventer du at han er "fornuftig" nok til å stikke?!

Å nei du, tenker pipa hadde fått en annen låt da jeg.

Var nok ikke måte på argumenter og overbevisningsgrunner du da kunne ha for at han skulle bli tenker jeg.

Og dette med elsker, kjæreste, husvenn og IKKE samboer, hva er det godt for? Hvem trives med det i lengden tror du?

Jo DU hadde kanskje satt pris på en som stakk innom bare når det passet deg, fordi takrenna burde fikses eller fordi du bare måtte ha sex den dagen.

Er ikke sikkert han syntes det var SÅ digg i lengden.

Men langt viktigere; barna dine ville trenge noe mer stabilt som de kunne stole på, og fortsatt få en trygg familiefølelse hjemme.

TROR JEG!

Men om det er noe trøst, så har nok mange de samme tankene som deg, helt til de står mitt oppe i det.

De fleste må bite i det sure eple og lar følelsene få bestemme over "fornuften"

Så sær og kynisk tror jeg ikke du er, men naiv!

[Gjest LoisLane]

Her jeg bor er det mange som har flyttet fra hverandre i løpet av de siste par årene. Også begynner det: De flytter inn og ut hos hverandre, drar med seg barna og etablerer nye familier som etter kort tid viser seg å ikke fungere. Det er ikke lett å følge med på hvem som bor sammen med hvem!

Selvfølgelig kan man falle pladask, og da spiller det ikke særlig rolle om vedkommende har barn eller ikke. Men det går da an å ta litt hensyn til ungene sine! Ikke flytt sammen med det samme, ikke introduser barna dine for den sjette nye kjæresten dette året!

Dette er (forhåpenligvis) satt litt på spissen, men jeg synes generelt at nyskilte ofte er ego.

[Gjest Turi]

Jeg hadde heller ikke "behov" for å leve med dine, mine og våre barn.

Men da jeg ble glad i en mann (utover det som dekkes av "har lyst på sex med av og til) som hadde barn, var det ingen tvil om at vi skulle bo sammen. Og jeg har ALLTID sagt at jeg ikke skal bli sammen med noen med barn.

Jeg er nok like blind da som du er nå - blind for hva kjærligheten gjør med folk.

Og et barn er da ikke en belastning/bry/ork, selv om det ikke er ditt eget?

[Ambi]

Takk for mange svar!

Jeg aner at mange svarer ut fra egne erfaringer, og det har som sagt ikke jeg. Men jeg er nå fortsatt av den oppfatning at det må være mulig å føre et voksen-liv ved siden av barna har et trygt familieliv - med sin "gamle" familie. Jeg har da heller ikke påstått at ikke-biologiske barn nødvendigvis må være en belastning. Men det ville ikke stått øverst på ønskelisten dersom jeg fikk meg en kjæreste.... kanskje kontroversielt, men så ærlig må jeg være.

Min familie er en "greie" som jeg har med barnas far, og jeg håper at det kan fortsette å være det, selv om vi ikke lenger skulle bo sammen.

Igjen, takk for svar!

mvh

Ambi

[Gjest Anonymous]

Er faktisk enig med deg jeg Ambi. Jeg har flyttet sammen med mann med to barn og jeg har ett barn selv. For å være helt ærlig - jeg trivdes bedre da jeg var alene med datteren min. Akkurat nå er jeg drittlei av å være mor og far til datteren min, og kun omsorgsperson for hans barn. Av meg kreves det at jeg skal være den som trøster, hjelper, ordner, betaler, osv osv, men - jeg kan ikke sette grenser, jeg kan ikke si ifra dersom jeg mener noe er galt, eller bli sint mens de er i nærheten.

Jeg forventer ikke at min samboer skal være

Tror jeg sprekker snart, neste gang de kommer har jeg faktisk lyst til å reise laaangt bort..

Så Ambi - håper du klarer å enten holde deg til dine barns biologiske far, eller alene. Jeg er iallefall lei meg for at jeg ikke gjorde det. Og kjærligheten forsvinner jammen meg raskt når livets realiteter dukker opp, samme hvor forelsket man var.

[Ambi]

Hei gjest!

Fint å få et innspill fra en som kanskje har en oppfatning som ligner min.

Du skisserer akkurat et slikt scenarie jeg ser for meg! Og selv om dette ikke bygger på personlig erfaring - så finnes eksemplene i haugevis i min nærmeste omgangskrets.

selvfølgelig behøver det ikke gå sånn, men hvorfor utsette seg for muligheten? Mitt syn kan meget mulig være påvirket av det faktum at dersom det kommer til et samlivsbrudd så har man med stor sansynlighet med seg mer enn nok erfaring med diskusjoner om arbeidsfordeling, ansvar,hvem-gjør- hva, husarbeid og alle de andre tingene som forsurer et samliv, toppet av "slitet" som barn medfører.

Og nettopp derfor ville man kanskje tenke"I´m better off on my own...!" -

og ihvertfall uten å involvere flere barn/ekser/stemødre- eller fedre...?

Jeg må også få kommentere en her inne som oppfattet at jeg ønsket meg en elsker og håndtverker som bare stikker innom. Helt feil!

Har det slått deg at det like godt kan være meg som kommer på besøk til ham for å reparere takrenna?

Mitt inntrykk er at det i de færreste tilfeller er mannen som presser på for å være-så-snill-å få-lov til å flytte inn hos en mor med barn???

Ambi

:blunke:

[Gjest Anonymous]

Hallois igjen Ambi!

Veeel, en kommentar til det siste: Jeg var av samme oppfatning som du, men etterhvert følte jeg meg mer og mer presset til å ta en avgjørelse om å flytte inn hos ham....

Jaja, shame on me, nå sitter jeg her og drømmer om det som var! Hadde etter min oppfatning vært mye bedre om vi fremdeles hadde besøkt hverandre.

Men - too late , så får vi bare se hvor d går da.

[Ambi]

Hei igjen Gjest!

Jeg skjønner at slike situasjoner ikke er svart/hvitt og enten/eller.

Jeg syns det er flott å høre om erfaringer som ikke bare er rosenrøde - med de er ikke noe nederlag for det!

Lykke til, håper dere greier å gjøre det beste ut av det! :blunke:

mvh

Ambi

[Mortie]

Som sagt, jeg synes fremdeles du er naiv.

Jeg tenkte nemlig også slik som deg!

Helt til det sa pang!

At det er enkelt og som i ønskedrømmen å bo sammen med dine og mine barn, nei det har du rett i!

Men "må" man så klarer man nok det, etter litt innkjøring.

Denne familiegreia du fremdeles vil ha sammen med barnefaren, lyder også like naivt!

Hvor mange er som virkelig klarer det? Under 10% av de i samme situasjon, tipper jeg på.

Går bra det, helt til du innser at barnefaren ikke har samme oppfatning, og at han etter altfor kort tid får ny samboer!

Og denne nye samboeren er sjalu på hans fortid, og vil ha familielivet med han ifred!

Ellers må jeg få legge til, at jeg håper du og din nåværende unngår dette, og istedet jobber for å holde sammen livet ut!

[Gjest Turi]

Ingen drømmer om en situasjon med dine og mine og våre barn. De fleste drømmer vel om å ha det slik du har det. Men når den drømmen går i stykker for mange, er det ikke slik at man slutter å drømme om et godt liv med en fast partner man kan LEVE sammen med i godt og vondt.

Og når man forelsker seg og det går over i kjærlighet, er det ikke slik at barn står i veien for å leve det ut. Ikke for alle ihvertfall.

...hvorfor tenker du egentlig på dette Ambi? Du er jo i et forhold?

Dømmer du ikke ting du egentlig ikke vet noe om? Jeg skjønner at det for deg kan virke kaotisk å se på dine venners liv og høre om deres problemer som for deg er ukjente. Men om det var så pyton ville man vel flyttet da?

[Ambi]

Hei igjen

Hvorfor jeg tenker på dette nå? Som jeg skrev innledningsvis gjør man seg noen tanker når det stormer som værst...! Jeg tror at de fleste som har vært igjennom prolemer som handler om samarbeid i et forhold, har opplevd å være overbevist om at dette villle jeg greie like bra, eller bedre, alene.

Og hvem har ikke sittet sammen med venninder (over et glass vin?) som har klaget sin nød - og den samstemte konklusjonen er "alldri mer den familiepakka eller enda værre: en ny pakke!"

Jeg må nok finne meg i å bli kalt naiv, den muligheten lanserte jeg jo selv. Men når du Mortie skriver: "Går bra det, helt til du innser at barnefaren ikke har samme oppfatning, og at han etter altfor kort tid får ny samboer! Og denne nye samboeren er sjalu på hans fortid, og vil ha familielivet med han ifred!" Ja da beskriver du jo nettopp en slik situasjon som jeg tenker at det må jeg for enhver pris prøve å unngå!

mvh

Ambi

:blunke:

[Gjest sexysadie]

Hvorfor inngå et forhold med en som har barn?

Jo fordi man har funnet gjenklang av seg selv i denne personen og vil gi ting en sjangse!!!

[Mortie]

Nå er jeg mann OG blond!

Så jeg forstod ikke helt den siste kommentaren din!?

Når du sier at jeg beskriver en slik situasjon du for enhver pris vil unngå??

Bare en måte å unngå det på med sikkerhet!

Og det er å fortsette å bo sammen med din nåværende!

For som jeg sa, det er ikke sikkert mannen din mener det samme som deg, hvis dere flyttet hver for dere. Og DET får du jo ikke gjort så mye med, dessverre.

Jeg håper du og alle andre heller kunne bruke tiden til å tenke på hvordan dere skal få det bra sammen med deres nåværende, istedet for å tenke så mye på hvordan dere ville gjøre ting og tang i livet uten.

[Ambi]

Blond?? Nå skjønner jeg rett og slett ikke hva du sikter til Mortie. (men så er jeg blond også da)

Ellers har det seg slik at jeg finner det vel så interesant å diskutere et tema på et generelt grunnlag, og høre andres meninger omkring dette, og ikke nødvendigvis skriver i KG for å få svar på mitt eget liv. Dette berører mange, ikke sant?

Sexysadie: Du svarer poetisk og vakkert - så enkelt kan det sies, og jeg finner det ikke vanskelig å tro at dette er grunn god nok til å involvere seg i en person med barn!

Ambi