Kunne du levd med det?

[Gjest Nonni]

Hei.

Jeg har akkurat funnet ut at kjæresten min som jeg har vært sammen med i et halvt år, mest sannsynlig har Asperger syndrom. Han har ikke fått satt noen diagnose, men han har veldig mange karakteristiske trekk ved Asperger.

Grunnen til at jeg har fått greie på dette er at foreldrene hans har snakket med meg og på en måte "advart" meg. De ville at jeg skulle vite at han ikke er som alle andre før jeg satser mer på ham. De nevnte aldri noe om Asperger, dette har jeg lest meg til selv på nettet. Jeg vet ikke hvorfor de ikke har vært opptatt av å få satt en diagnose når han var barn.

Dette har satt meg helt ut, og jeg prøver å se for meg hvordan livet med en slik mann vil være. Paradoksalt nok er han den som jeg har hatt det best sammen med på lenge, kanskje alltid. Jeg har merket at enkelte ting har vært litt merkelig, men har tenkt at alle har sine sære sider. Så lenge han er snill, grei, ærlig, omsorgsfull og kjærlig så har det oppveiet for andre ting.

Men nå vet jeg ikke. Det er en ting å være "sær", en helt annen ting å ha en sykdom. Jeg vet ikke om jeg kan leve med dette. Foreldrene fortalt meg at folk antagelig ler bak ryggen på kjæresten min, og at han har store problemer med å fungere normalt i en jobb på grunn av at han ikke klarer det sosiale med kollegene.

Jeg er så fortvilet, skulle nesten ønske jeg ikke hadde fått vite noe. Er det noen andre som har erfaringer med personer med Asberger, eller som har tanker om det jeg har fortalt? Kunne du levd med dette?

Mvh. N.

[Gjest Melk]

Jeg vil bare understreke at Asberger ikke er noen sykdom. Er deu forøvrig sikker på at det er dette han har? Mange finner denne diagnosen vanskelig å sette selv om de er eksperter.

Hvis du liker han slik han er, ser jeg ingen grunn til at du ikke skal fortsette å være sammen med ham.

[jolie]

Foreldrene fortalt meg at folk antagelig ler bak ryggen på kjæresten min' date=' og at han har store problemer med å fungere normalt i en jobb på grunn av at han ikke klarer det sosiale med kollegene. [/quote']

Ok, denne reagerer jeg på. De tror at sånn og sånn er det. Og de har 'advart' deg Jeg liker ikke foreldre som oppfører seg på denne måten, enten 'ungen' er 7 eller 30, men det blir en annen diskusjon.

Har du snakket med han om det? Vet han at du vet? Hva har han selv å si om det?

Liker du mannen er det vel ikke lange veien å gå for å gi støtte og oppmuntring? Å gi han på båten pga en diagnose du selv har stilt blir litt vel hjerterått, synes jeg.

[Gjest Anonymous]

Jeg har akkurat funnet ut at kjæresten min som jeg har vært sammen med i et halvt år

[Gjest Nonni]

Hei igjen og takk for svar.

Nei, jeg er selvfølgelig ikke helt sikker på om det er dette han har, men har kikket på nettet og mye stemmer med det som står der. Mannen har ingen venner, ble mobbet som ungdom, har hatt problemer med kolleger, har vanskelig for å forstå sosiale "spilleregler" og har noen få særinteresser som han er veldig flink på.

Jeg vil og kan ikke sette noen diagnose, jeg leter vel bare etter mulige årsaker til hvorfor han er som han er. Jeg vil nemlig ikke tro at han bare er et sånt "håpløst" tilfelle som foreldrene kanskje synes. De sa heller ikke det, de sa at han trenger mer støtte og oppmuntring enn andre menn kanskje trenger.

Det er også fakta at mange voksne med både Asperger og ADHD er underdiagnostisert fordi man ikke var så oppmerksom på dette problemet tidligere.

Men som noen var inne på her, jeg liker ham jo, og har hatt det fint sammen med ham i et halvt år. Tenker vel kanskje mer på framtiden... vil han klare å holde på en jobb(han jobber nå), hvordan blir det med omgangskrets og venner, hvem skal være sterk for meg når jeg trenger det osv? Jeg trenger jo kanskje å få noe mer ut av forholdet enn gode klemmer og kjærlige smil etterhvert.

Jeg mener på ingen måte at han er en dårlig person, vil bare ha hjelp til å få noen perspektiver på dette og kanskje til å forstå.

Mvh. N.

[smidja]

Ingen vet hva morgendagen vil bringe. Man må leve i nuet og ta det livet gir en. Om du har det flott sammen med kjæresten din nå, ser jeg ingen grunn til å dumpe han for noe han kanskje har, og noe som kanskje kan skje i fremtiden.

Ta en dag av gangen, og lev som du føler!

[Gjest Anonymous]

Ingen vet hva morgendagen vil bringe. Man må leve i nuet og ta det livet gir en. Om du har det flott sammen med kjæresten din nå, ser jeg ingen grunn til å dumpe han for noe han kanskje har, og noe som kanskje kan skje i fremtiden.

Ta en dag av gangen, og lev som du føler!

Enig.

[Gjest gjest1]

Litt utenfor tråden, men: Da jeg møtte han som ble faren til ungene mine, ble jeg advart av broren hans. "Han er ikke noe for deg, hva skal du med ham? Han er ikke noe å samle på"

Da var jeg allerede gravid og innmari forelsket var jeg også... men det har vært tider hvor jeg har ønsket at jeg hadde hørt på min svoger ja. Han var ikke noe for noen, det er det som var saken.

Men - jeg har ungene mine nå og jeg ville ikke vært dem foruten. Så det er ikke bare negativt heller. Men en ting er helt sikker: Mitt liv hadde vært et helt annet og antakelig mye enklere ett hadde jeg ikke møtt ham...

Da hadde jeg sannsynligvis ikke sittet alene i dag, med dårlig råd og nevrotiske unger....

[Gjest gjest1]

De aller fleste med mild asberger klarer seg fint Og det er veldig sannsynlig at det er en mild form (hvis det er asberger i det hele tatt) han har, ellers ville dere neppe vært i et forhold.

Men, man kan fint ha problemer med sosiale relasjoner uten å ha noen lidelse... Og dette er noe som man kan øve seg på, hvis nødvendig med en psykolog.

Alt i alt så tror jeg ikke du skal se etter problemer. Hvis det blir et problem, så får du ta det derfra. Foreldrene hans virket ikke spesielt sympatiske.

[Gjest Gjesta]

Nei, jeg tror ikke det. Jeg har ofret mye for en mann, men det var fordi han egentlig var verdens beste mann når han var problemfri. Men om jeg gjør det igjen og for en annen , så er svaret nei! Jeg vil ikke ha noe som kan komme til å skape store problemer inn i mitt liv.

[jolie]

Det jeg mente, Mysan, var denne hjelpeløsheten som foreldre ilegger sine barn i beste mening. 'Er du sikker på at det ikke er for kaldt, skal jeg hente et pledd?', 'hold meg i hånda, det kan komme biler', 'mitt barn er født i desember, jeg synes h*n skal få vente et år med å begynne på skolen'... Det er noe ganske annet enn en velmenende advarsel om at du burde tenke deg om to ganger.

I dette tilfellet virker det som om foreldrene vil legge litt polstring mellom mannen og verden; istedet for å la folk møte han med åpne sinn og gjøre opp sin egen mening, forbereder de omverdenen på han først. Selvfølgelig skal slik info nå skolene etc, men det er overhodet ikke noen grunn til å stakkarsliggjøre folk på denne måten, unge som gamle.

[Gjest Nonni]

For ordens skyld. Denne mannen er over 30. Jeg er helt enig i at foreldre ikke bør blande seg alt for mye i de voksne barnas liv. Disse foreldrene ligger vel litt på grensen til å blande seg for mye, men jeg er av den oppfatning at det er bedre å bry seg for mye enn for lite. Akkurat i dette tilfelle så tror jeg ikke de gjorde det for å ødelegge for sønnen eller svartmale ham. De synes det er veldig bra at han har funnet meg og mener at jeg har en god innvirkning på ham. De sa også at han nok kan bli en veldig god mann for meg, men at det krever at jeg aksepterer ham for den han er og støtter hans "livsløgn". Jeg må være klar over enkelte ting ved ham slik at jeg ikke "våkner" om noen år og føler meg lurt. Greit nok.

Det var noen som lurte på om jeg hadde snakket med ham om dette, og det har jeg. Var veldig usikker på om det var riktig å gjøre det, jeg vil jo ikke gi noen komplekser hvis de er fornøyd med seg selv. Men han var faktisk enig med meg. På et eller annet plan så forstår han at han ikke fungerer slik som andre, men han var ikke interessert i noen diagnose... og det skjønner jeg jo godt.

Jeg er fortsatt usikker på hva jeg skal gjøre. Støttekontakt vil jeg ikke være, jeg vil ha en likeverdig partner, selv om man kanskje kan bidra med ulike ting til forholdet. Det blir mye tanker ala "hva om", "hva hvis", altså mange spørsmål og få svar.

Er det noen som vet mer om Asperger eller liknende problemer? Noen som kjenner noen med syndromet? Skulle så gjerne visst mer om dette.

[FANNY]

Du har vel ingen "deadline" over deg...? Hvis du har det bra sammen med ham så nyt det.

Vi lever i et samfunn hvor det minste avvik blir sett på som rart. Det er så strikse sosiale koder ofte på hvordan man skal te seg, og hva man skal si. Synes det er synd med foreldre som ikke er stollte av barna sine, for et svik å fortelle deg at kollegaer antakelig prater bak ryggen hans osv.....

Jeg synes det er flott med mennesker som ikke er helt A4 , og du ser hans verdier og hvilket fint menneske han er. Følg hjertet ditt, lykke til !

[Gjest Anonymous]

Kjæresten min har en god kamerat som etter all sannsynlighet har Asbergers, i hvert fall er han i nærheten. For all del, han er en skikkelig særing, sikkert særere enn kjæresten din. Men han er en utrolig snill og hyggelig fyr, og hadde han blitt pushet og hjulpet mer av foreldrene hadde han ganske sikkert vært en mer normal mann. En person med Asbergers kan lære mya, også når det gjelder hverdagsvaner og sosial omgang. Og så lenge du trives sammen med kjæresten din seg jeg ingen grunn til at det skal være et problem.

Men det kan jo være greit å kjenne etter om noen ting blir vanskelige etter hvert, det må man jo i de fleste forhold.

[Annie]

Er ikke Aspbergers syndrom en mild form for Autisme?

[Trampe]

De aller fleste med mild asberger klarer seg fint Og det er veldig sannsynlig at det er en mild form (hvis det er asberger i det hele tatt) han har, ellers ville dere neppe vært i et forhold.

Men, man kan fint ha problemer med sosiale relasjoner uten å ha noen lidelse... Og dette er noe som man kan øve seg på, hvis nødvendig med en psykolog.

Alt i alt så tror jeg ikke du skal se etter problemer. Hvis det blir et problem, så får du ta det derfra. Foreldrene hans virket ikke spesielt sympatiske.

Enig. Asberger er et vidt begrep, og det at han er i et forhold tilsier at han har en veldig mild versjon av det. Hvis han har det. Det er dette jeg reagerer mest på her - mannen har ikke fått en diagnose. Hvordan kan foreldrene hans da advare deg mot han? Er ikke de opptatte av at han skal få et godt liv da? Hvordan kan han leve normalt dersom foreldrene hans skal advare kjærestene hans mot han? Det er mange som kan oppfattes som litt sære uten at de har en diagnose i det hele tatt. Jeg har hatt to elever med diagnosen asberger. Jeg kan trygt si at ingen av dem kommer til å ha et "normalt" kjærlighetsforhold. Hvordan kan du vite at han har det hvis han ikke har en diagnose?

Du må ta han for den han er! Det er det et forhold handler om. Er du glad i ham er du sammen med han, diagnose eller ikke. Syntes du forholdet deres var rart eller at han var annerledes før du fikk vite dette? Tvilte du på han før du fikk vite dette? Tenk over det. Gjorde du ikke det, sier svaret seg selv.

[Gjest synseren]

Alle mennesker er mennesker ikke en diagnose. Er du redd for hva andre skal mene om typen din?

Hvis typen din er snill og grei, da er vel alt iorden.

[lillesky]

Jeg ville snakket med han, og kanskje det hadde vært lurt og dratt sammen til legen og snakket med legen om dette? Legen vet sikkert mye om det, og da kan du få vite hvordan du skal forholde deg til ting.

Jeg ville nok holdt meg til kjæresten min, selv om han hadde fått en diagnose.

[Alterna]

Hva i er Asperger sykdom?? aldri hørt om det før

[Gjest Embla s]

Hva i er Asperger sykdom?? aldri hørt om det før

det er ikke en sykdom men et syndrom.

Uansett om han har diagnose eller ikke, så er vel hovedpoenget hvordan han fungerer. Hovedproblemet med asperger er vel evnen til sosial fungering. De er f.eks. dårlige på å skjønne overførte betydninger, vitser ol. og evne til empati (tolke andres kroppspråk, sette seg inn i andres sted, osv). De er også svært rigide, og har særinteresser.

Her er det en veldig fin side om syndromet: http://home.c2i.net/sorgjerd/