Å vokse opp med noen med "flere personligheter"

[AnonymBruker]

Nå vet jeg at det kanskje er litt vel mye prat om diagnoser, og det har kanskje blitt litt lett å skylde på. 
Men jeg har blitt en forvirret voksen, ting du lærer som barn sitter veldig hardt. Jeg vet liksom ikke hva fasit er, har ikke helt egne meninger og blir lett påvirket ut fra hvem jeg er sammen med. 

Mamma ble sammen med en mann da jeg var barn. Han var verdens snilleste fyr, isåfall utad. Satte aldri grenser når vi barna ville ha ting. Jeg har heldigvis ikke arvet dette behovet for å bruke penger, jeg prioriterer og bruker ikke penger på unødvendige ting "bare fordi jeg har lyst på det". 
Men, ja, man skulle i ene øyeblikket være impulsiv, kjøpe det man ville, ha det gøy, skrive fra seg alt ansvar og bare være egoistisk. 
Etterpå kunne det være forferdelig grining. Måtte ta ansvar for fremtiden, fikk  kjeft når jeg hadde brukt penger selv om det ikke var store sumen, skulle spare på alt osv osv. vi skulle leve som en fattig familie. 
"du kan ikke bare bruke og bruke penger" "du skal ha råd til viktigere ting i fremtiden" 

Neste: "du må da kose deg" "det er viktig at det ser dyrt ut ellers blir du ikke respektert". 

Og når det angår relasjoner med andre. Jeg skulle være slem med andre, fordi det var eneste måte å gli gjennom sosialt. Aldri være snill og sjenert, fordi da ble man et mobbeoffer. Lage drama var det man skulle gjøre. 
For så å si jeg var slem. Jeg skulle slutte å føle meg bedre enn andre. 
Det var ei jente i klassen, som var ustelt på klærne, hadde det ikke bra hjemme, luktet svette osv. 
Jeg skulle være venninne med henne, alle skulle godtas, og at jeg skulle gå foran som godt eksempel for alle andre og ikke være sammen med "de kule". Fordi jeg var bare en streber som "prøvde å være med de kule". 
Men når jeg faktisk satte meg med denne jenta en gang, så gjorde han narr av meg? "hvorfor bruker du tid med henne når du hører med den kule gjengen?" 

Har fyren personlighetsforstyrrelser eller hva?

Anonymkode: 480c3...63d

[AnonymBruker]

Det høres helt forferdelig ut. Han er ikke riktig klok. Om personlighetsforstyrrelse? Han har iallfall en skrue løs. 

Det er ikke kjekt å være usikker og utrygg. Føler meg slik selv. Jeg blir for eksempel bedt om å komme med min mening for så blir det sagt at det er bedre å gjøre motsatt av hva jeg sa. Eller at man får tredd nedover seg at jeg er sånn og sånn. Og så stemmer det ikke, men det nytter ikke å nekte for personen man snakker med er så påståelig. 

Mange nok slike har gjort meg utrygg som voksen. Trekker meg unna i slike situasjoner og svarer alltid vagt eller ullent. Orker ikke at min mening skal pirker på. Altså, det er helt greit å være uenig men det er noe med måten det blir formidlet på. 

Jeg er aldri sikker på meg selv til å komme med min mening. Det gjør sikkert at jeg blir fremstilt som litt svak. Hater det. Men tenker man må lære seg å stå i det. Svare tilbake og stole på seg selv. Det er ikke så farlig uansett hvis det gjelder materielle ting. 

Anonymkode: cd5c0...774

[AnonymBruker]

Når man har et barn skal man kunne klargjøre ting ikke forvirre. Han har nok noen forstyrrelser ja, om han var så frem og tilbake som det!

Anonymkode: edee5...a0a