Jeg er så rar!

[AnonymBruker]

Jeg er så rar at til og med den tidligere barselgruppa mi ekskluderer oss (ser de samles støtt og stadig på snap f.eks.) Jeg klarer ikke å få nye venner, og syns det er dritvanskelig å småprate. Jeg er bare helt ufattelig sær!

Savner ikke den sosiale greia, sånn egentlig.. Men jeg har ingen livsglede sånn som det er nå heller.

Den eneste jeg snakker med er mannen min, og han er så jævla sur at vi bare krangler når vi prøver. Blir til at vi bare ser på tv om kveldene for ikke å havne i konflikt. Ikke har vi sovet i samme seng på halvannet år heller, for han blir ENDA surere  når han må våkne om natta, så jeg tar meg av barna. Han er sur på ungene, spiller høy musikk selv om han vet jeg ikke takler det og er generelt lite hyggelig.

Jeg lurer på om det er pga ham jeg er blitt så sær eller om det er andre årsaker..

Vi bor ikke i min hjemby og vi flyttet hit rett før jeg fødte første. Var utrolig ensom det første året og jeg gråter nesten bare jeg tenker på den tida. Når jeg kjenner på den følelsen. Har siden det vært fylt med en ekkel vond følelse når jeg skal prøve å være sosial,  og tenker hele tida at folk ikke liker meg. Og jeg merker jo sjøl at jeg oppfører meg helt sykt merkelig noen ganger. 

I morgen skal jeg jobbe. Ble bedt av sjefen om å komme på et møte. Helt overbevist om at jeg kommer til å få tilsnakk fordi jeg ikke er hyggelig nok. Jeg er jo ikke det heller bettu, aner jo ikke hvordan jeg skal oppføre meg lenger, så tipper hun skal prøve å få meg til å slutte. 

Anonymkode: 65da9...bfc

[Jadzia]

Det høres helt ærlig ut som du er i en situasjon som ikke er bra for deg, at du ikke har det bra med deg selv eller livet ditt. Jeg tror kanskje jeg ville funnet noen å snakke med, noen profesjonelle som kunne hjulpet deg med å sortere tanker og følelser rundt alt dette. Jeg er rar jeg og, passer ikke inn noe sted, men har funnet et par andre "medraringer" så vi holder sammen. Man trenger ikke mange, bare man har noen. Og alle har godt av å ha noen andre enn den man bor med. 

[AnonymBruker]

Sender deg en klem 🤗 jeg er rar jeg også, ikke mange venner, og veldig glad i å lese. Men jeg har infunnet meg med at det er slik jeg er og det er ok. Jeg hadde enda mindre sosialt før, da fikk jeg også sosial angst når jeg skulle møte noen. 

Det som hjalp meg var å melde meg på ulike aktiviteter med barn.Vi begynte på babysvømming og etterhvert ble vi kjent med en annen der.  Begynte etterhvert på skole igjen der måtte jeg være litt sosial. 

Så anbefaler å starte med aktiviteter enten for deg eller barna for å bli kjent med flere 😀 og å spørre legen kanskje om henvisning til psykolog. Kan kanskje prøve familie terapi for å få bedre samspill og støtte fra mannen også. Lykke til 😀

Anonymkode: 4fbea...38a