Føler meg som en dårlig mor for yngstemann

[Gjest Anonymous]

Har en gutt på 4,5 år, og en datter på 9 mnd. Mens eldstemann alltid har hatt et veldig enkelt temperament, er lillesøster av et annet kaliber. Føler jeg iallefall. Mange forsøker bare å si at jeg har selektiv hukommelse, men det tror jeg virkelig ikke. Jeg er i utgangspunktet en oppmerksom, omtenksom, tilstedeværende, lyttende mor, osv. Men denne datteren min greier jeg liksom ikke å få en helt god kjemi med, og det gjør vondt.

Hun er mye frustrert, og jeg forstår ofte ikke hva grunnen er. Mye grining uten at jeg greier å løse problemet. Mens andre spedbarn kan sitte eller ligge på gulvet og være rolige og fornøyde er min datter det bare i noen få minutter av gangen. Hun HATER å ligge på gulvet, med mindre jeg leker med henne. Men det kan jeg jo ikke alltid gjøre. Det er tross alt en del gjøremål i en småbarnsfamilie. Resultatet er at jeg bare må la henne hyle. Og det er greit nok det, men slitsomt i lengden. Vet ikke om det nå kan ha sammenheng med at hun ikke er særlig mobil, eller om søvnmønsteret ikke er bra nok. Hun sovner veldig greit om kvelden, og sover natten igjennom. Men våkner skrekkelig tidlig. GJerne i 05-06 tiden. Prøver å drøye henne til 19.30 tiden om kvelden, men har da ofte en grinete unge fra sånn ca 17 tiden. Hun sover altså 10 timer om natten, og ca 2-3 timer totalt på dagen. Hun spiser veldig bra, så det er ikke noe problem. Skulle ønske hun kunne sove lenger om morgenen, men har ikke lykkes med det.

Jeg tror egentlig ikke det er noe medisinsk heller, og heller ikke at det dreier seg om tenner. Hun har fått mange tenner allerede, og endel sutring i forbindelse med det, men det kan ikke forklare alt. Jeg stiller meg selv tusen spørsmål om hva det kan være. Er hun overstimulert, understimulert, er hun bare en utålmodig og irritabel type (jeg er jo ganske utålmodig selv....). Blir også såret når mødre med ganske rolige og enkle barn sier sånt som at "hun bare snurrer deg rundt lillefingern. Du må bare ta styringa". Men hun snurrer meg jo ikke rundt lillefingern. Det blir bare mye mer grining, og jeg blir en mindre responsiv mor.

Resultatet av dette er at jeg for øyeblikket ikke har et veldig positivt forhold til datteren min. Jeg får på mange måter lite pusterom i løpet av dagen fordi hun krever noe hele tiden.

Er det noen som har hatt det sånn også? Jeg regner jo med at mye blir bedre bare i løpet av noen få måneder, men jeg ønsker bare ikke at vi skal gro fast i vonde sirkler. Eller er det bare å innse at unger er veldig forskjellige, og datteren min er en hard negl. Må jeg bare bli flinkere til å "telle til ti"?

Karen

[Gjest Klips.]

Er det ikke litt feil å kalle henne en hard negl bare fordi hun ikke liker å ligge alene på gulvet?

Hun liker oppmerksomhet, trenger vel ikke være noe medisinsk galt for det?

Og at en unge våkner 6 er vel knappest unormalt?

(5 kanskje litt tidlig, det skal jeg innrømme, men å holde dem lenger oppe på kvelden er sjelden noen løsning, da får de bare dårligere søvnkvalitet, og kan våkne enda tidligere)

Jeg synes datteren din høres helt normal ut, er det virkelig så uforståelig at småbarn fødes med helt forskjellig temperament?

[Gjest SumoBryter]

Alle barn er foskjellige. Noen liker å sitte eller ligge rolig mens andre har så mye energi og vil helst øve seg på å gå og gjøre ting selv. Noen leker greit alene andre kan være fryktelig selskapsyke.

Du må ikke være frustrert, det kan være frustrerende i seg selv å ha to små barn i den alderen dine er i nå. 4 åringen trenger helt andre aktiviteter enn en baby. Kanskje de akkurat nå trekker deg i litt forsjellige retninger og du kan ikke dele deg i to.

Det første året er alltid tøft når man har små barn. Men jeg kan si at nå som min yngste er 1 og et halvt er det myye lettere enn det var før. Hun er ikke lenger sutrete og vi har et fantastisk forhold. Hun har også et veldig godt forhold til sin storesøster og de leker mye sammen.

Men det var ikke sånn før nei. Men ikke tenk negativt det blir nok bedre.

[Gjest porselen]

Min nr. 2 har alltid vært den mest "krevende"-hvis man skal kalle det noe slikt. Han var den mest hissige, mest frustrerte og den som hadde lengst trassalder, men samtidig var han den mest elskverdige ungen når han var i det humøret. Det var aldri noen mellomting der i gården, enten høyt oppe eller langt nede.

Jeg måtte stålsette meg for å holde meg tålmodig når han hadde de verste hyletoktene og raserianfallene, men hvis jeg klarte å forholde meg rolig og "ignorere" dette, så ga han seg etter en stund og ble så fornøyd. Jeg koblet meg ut på en måte.

Det er slitsomt mens det står på, den eneste trøsten er at de blir større og mere mobile og flinkere til å sette ord på frustrasjonene. Det hører med til min historie at sønnen min hadde øreproblemer og hadde nok mye vondt i den forbindelse, og han pratet av den grunn mye senere fordi han hørte dårlig.

Sjekk det som sjekkes kan av fysiske plager så det helt sikkert kan utelukkes, og kanskje du kan få en trillepike i ny og ne for en liten pause dann og vann.

Jeg ønsker deg iallfall lykke til.

[Gjest Anonymous]

Du høres sliten ut. Prøv å få deg et lite pusterom en dag, eller flere om det er mulig. Til å ta skikkelig vare på deg selv, og skjemme deg selv litt bort. Det er utrolig hvor annerledes en kan se på ting når han har vært borte litt, og perspektivet har blitt litt endret.

Du høres ut som ei mamma som tenker mye over din egen mamma-stil, og det er jo ikke det verste utgangspunktet:) Gi deg selv litt "slakke" og ikke vær for streng. Det er tøft å ha småbarn, og et som er litt større og krever andre ting.

Det viktigste er at dere har stunder med godt samspill, god og nær kontakt, at du "ser" henne skikkelig, og at dere "snakker" sammen. Ikke la henne ligge for lenge å gråte alene. Hun må erfare at hun blir sett og tatt vare på. Så får det bare være at andre mener hun har taket på deg. Hun skal jo på en måte ha det taket. Men hun trenger også å bli kjent med at det fins grenser, og at de er forutsigbare og faste.

Ta henne med deg dit du gjøre husarbeid, og la henne ha sitt teppe og leker med, slik at hun er nær deg og du kan prate med henne om hva du gjør, synge til henne osv. slik at hun ikke føler seg forlatt selv om du må gjøre andre ting enn å holde henne hele tiden.

Bare noen tanker fra meg. En 9 mnd baby har mange behov som må dekkes, og det kan være krevende. Men du klarer det. Du har ikke en hard negl til baby, men ei som er helt avhengig av deg på godt og vondt, og som vet hvordan hun skal formidle det på en effektiv måte.

Lykke til.

[Far til 2]

Å være sliten pga det enorme oppmerksomhetsbehovet det minste barnet har er ikke det samme som å være en dårlig mor. Isteden viser det at du sansynligvis strekker deg lenger enn langt i ditt ønske om å tilfredstille barnet.

Du har behov for avlastning, og jeg håper faren tar sin "obligatoriske" måned slik at du kan begyne å puste igjen. Kansje han får en forståelse for den påkjenningen du utsettes for til daglig.

Dessuten bør pappan overta mer av tiden sammen med barna når han ikke er på jobben. Forhåpentligvis har han overskudd nok til at du kan slappe av litt, kansje gå ut på en kafe med noen venninner eller liknende.

La far ta styringen en periode. Avtal at han har barna en helg mens du reiser bort til familie/venner.

Du gjør sikkert en fantastisk jobb, men kansje du påtar deg litt for mye av ansvaret alene. Fedre kan også håndtere barn om de bare får mulighet.

[mari]

vi hadde noe liggnende, men vår nummer 1 er verst. Hadde vi vist at barn kunne være så snille, roligere, kosete, oppmerksomme etc. som nummer 2 er, hadde vi fått sjokk når vi fikk han første. Vi har sagt flere ganger i etter tid at om rekkefølge hadde vært omvendt hadde vi hatt mye større problemer vi har i dag. Det er vanskeligere å ha to barn, og er man vant til at barnet man har er bare blid og glad får man et sjokk hvis nummer to ikke er lik.

Ser at første har veldig mye av staheten til mor og far, og det er jo positivt (?!?!?).

Det er helt vannlig at man føler et hat, samtidig som man elsker barna kjempe høyt, spesielt hvis man er sliten. Kanskje du kan høre om du og mannen kan få barnevakt en dag og ta litt tid til å være mor og far eller kanskje du kan ta en tur til hudpleier etc. Det er alltid godt å få litt tid for seg selv!

[Letti]

Leste innlegget ditt og tenkte at slik følte jeg det for litt siden.

Hadde et innlegg under Samliv hvor jeg virkelig lot frustrasjonene strømme ut.

I bunn og grunn var jeg dødsliten og så "fedd upp" av alt og alle og minstemann var bare et "pez".

Jeg tok tak i gubben og forlangte at selvom jeg går hjemme, så må han hjelpe mere til.

Jeg trenger tid for meg selv og hvis jeg ikke får det, så blir jeg dessverre en "dårlig" mor som er sur og grinete.

Vi deler nå mere på det som skal gjøres.

Hovedansvaret er selvfølgelig mitt så lenge gubben jobber, men han er blitt kjempeflink til og ta sin tørn og jeg har vært nødt til og la husarbeid være husarbeid.

Alt kan ikke være helt perfekt.

Nå har vi det mye hyggeligere og jeg nyter tiden sammen minstemann, selvom han til tider er kjempekrevende. Men jeg tar meg tid til å bruke masse tid sammen han og han er så mye blidere og mere fornøyd.

Nå sover han til faste tider og han sover lenger enn før.

Men samtidig så skal de lære seg til og leke litt alene etterhvert.

De kan ikke få vår fulle oppmerksomhet hele tiden, men jeg merket ihvertfall det at jo mere uthvilt jeg var og mindre jeg stresset med alt som burde vært gjort, så ble minstamann roligere og mere fornøyd også.

Nå kan jeg sette han på gulvet og si at nå skal mamma gjøre noe annet så nå må du leke litt her. Han skjønner nok ikke hva jeg sier, men han er blitt flinkere til og sitte på gulvet og "leke" alene.

[Gjest Gjesta]

Har en datter på 9 mnd.

Hun er mye frustrert....

:o

Hva slags kriterier setter du når du kan kalle en ni måneders baby for frustrert....?

[Gjest mzluze, ikke logget inn]

Jeg tok tak i gubben og forlangte at selvom jeg går hjemme, så må han hjelpe mere til.

Jeg trenger tid for meg selv og hvis jeg ikke får det, så blir jeg dessverre en "dårlig" mor som er sur og grinete.

Vi deler nå mere på det som skal gjøres.

Hovedansvaret er selvfølgelig mitt så lenge gubben jobber, men han er blitt kjempeflink til og ta sin tørn og jeg har vært nødt til og la husarbeid være husarbeid.

Alt kan ikke være helt perfekt.

Jeg har det folk kaller en "kjempe-grei" unge. Han er blid, smiler, ler, åpen mot alle han ser....bare rett og slett en drøm. Men, han sliter meg ut fordi han hele tiden må ha meg der hvor han er, med oppmerksomheten rettet mot ham. Hvis han ikke får det så "gnur og gnyr" han protesterende. Og hvis jeg overser det så kommer gråten.

Min løsning var som den over. Når pappa kommer hjem så må han rett og slett "ta over ungen" litt, slik at jeg får puste og tid til å være meg. Og på den måten fikk jeg kjempeoverskudd til å være enda mer gøy mamma som er der og leker og herjer og koser og har kontakt med lillemann. Livet ble uendelig mye enklere og jeg har mye mer overskudd til å være meg, kjæreste, venn og mamma. Og forholdet mellom meg og lillemann er ikke lengre annstrengt, men mye enklere...hvis du skjønner. Mitt råd er....la pappa ta støyten noen timer mens du gjør noe annet...gå på kaffebar, stikk i svømmehallen, biblioteket, venner, kino...hva som helst.

Lykke til