Donorbarn og mas

[AnonymBruker]

Har ei venninne som har fått et donorbarn etter en tur til Danmark. Denne gutten er blond med blå øyne og er kjempesøt. Men venninna mi maser hele tiden om at hun er så glad for at barnet bare har arvet hennes gener og ligner 100% på henne. Dette svarer jeg ikke særlig på, men nikker og smiler og tenker mitt. Barnet ligner ikke henne i det hele tatt, da hun har brunt hår og brune øyne og ansiktsform- og trekk er helt forskjellig. Begynner egentlig å bli lei maset hennes, hun nevner dette hver gang vi møtes, gjerne flere ganger. Jeg forstår ikke helt hvorfor han på død og liv må ligne sånn på henne? Han er jo perfekt som han er. Vil ikke si at jeg ikke synes han ligner noe for føler det blir frekt når det er så viktig for henne, men trenger tips til å få henne til å slutte å mase for jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere.

Anonymkode: f3f84...9fd

[AnonymBruker]

Hun vil vel fortelle seg selv og andre at barnet faktisk ligner henne. Men det er jo helt umulig at et barn arver kun den ene forelderen, genene blir delt 50/50 også kommer noen trekk mer frem enn andre. Men et lyshåret barn kan lett blir brunhåret som voksen. 

Du kan bare si noe ala, "ja, han er nydelig". 

Anonymkode: 2bad3...057

[Olaug Olsen]

Det høres ut som at hun prøver å overbevise seg selv. Du kan jo invitere henne til selvrefleksjon, ved å være spørrende. Type: Er du redd for at barnet skal spørre seg hvem som er den biologiske faren? Nå som du har tilfredsstilt din biologiske klokke, kunne du tenke deg å forsøke å finne kjærligheten? Ville du elsket gutten like høyt om han ikke lignet på deg? Hvilket forhold har du til din egen far? Vær kreativ, men still spørsmål i istedenfor å fastslå. Da hjelper du henne til å få tankene i gang...

[AnonymBruker]

Jeg håper bare hun ikke gnåler om slike ting foran barnet når h*n blir så stor at h*n får med seg det som blir sagt

Anonymkode: 40318...d44

[AnonymBruker]

Ts her. Det startet egentlig før hun ble gravid med at hun var redd for at ungen skulle arve utseende og egenskaper fra donoren. Hun kunne ikke skjønne hvorfor noen ville være donor så hun så for seg en ekkel, middelaldrende mann med narsissistiske trekk for det var kun slik det gav mening for henne at noen velger å være donor. Men ønsker om barn var stort og med et dårlig forhold til sin egen far ønsket hun ikke at egne barn skulle oppleve det samme og derfor gikk hun for donorbarn. I graviditeten var hun redd for at barnet skulle bli stygt. Jeg opplever henne som en kjærlig og god mor til tross for disse sære og overfladiske meningene og hun elsker barnet sitt. Når jeg tenker etter nå så hendte det en gang at barnet sutret og var utilfreds og da mente hun at dette «trekket» måtte han ha fra donoren. Ellers er han helt lik henne...

Anonymkode: f3f84...9fd

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Det startet egentlig før hun ble gravid med at hun var redd for at ungen skulle arve utseende og egenskaper fra donoren. Hun kunne ikke skjønne hvorfor noen ville være donor så hun så for seg en ekkel, middelaldrende mann med narsissistiske trekk for det var kun slik det gav mening for henne at noen velger å være donor. Men ønsker om barn var stort og med et dårlig forhold til sin egen far ønsket hun ikke at egne barn skulle oppleve det samme og derfor gikk hun for donorbarn. I graviditeten var hun redd for at barnet skulle bli stygt. Jeg opplever henne som en kjærlig og god mor til tross for disse sære og overfladiske meningene og hun elsker barnet sitt. Når jeg tenker etter nå så hendte det en gang at barnet sutret og var utilfreds og da mente hun at dette «trekket» måtte han ha fra donoren. Ellers er han helt lik henne...

Anonymkode: f3f84...9fd

Hun er en kjærlig og god mor hva mer kan du forvente av en mamma? Jeg antar at du ikke så henne som baby, hvordan kan du vite at hun ikke hadde blondt hår da hun var liten? Mange som mørkner med årene.

Anonymkode: e4f37...1ef

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hun er en kjærlig og god mor hva mer kan du forvente av en mamma? Jeg antar at du ikke så henne som baby, hvordan kan du vite at hun ikke hadde blondt hår da hun var liten? Mange som mørkner med årene.

Anonymkode: e4f37...1ef

Saken her handler ikke om hva jeg forventer av henne i rollen som mor. Jeg har sett album på album av henne som baby og barn og ungen lignet ikke da heller. Jeg kan forstå at det er øyet som ser og folk vurderer slikt ulikt, men nå begynner jeg og felles venninner å bli lei av dette maset. Barnet er nydelig akkurat slik det er selv om han ikke ligner stort på mor, men har det egentlig noe å si, er det så viktig? Det er det denne tråden handler om. 

Anonymkode: f3f84...9fd

[AnonymBruker]

Jeg likte tipset lenger opp her. Neste gang hun begynner å mase om dette, spør du bare "Men har det egentlig noe å si? Du hadde vel elsket ham like mye uansett hvem han lignet?" Kanskje det får henne til å sette i gang en prosess der hun aksepterer at han faktisk ikke ligner på henne, og at det er helt i orden. Hun spør sikkert hele tiden nettopp fordi hun egentlig ser at de ikke ligner, og det plager henne.

Anonymkode: c589b...cf6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Det startet egentlig før hun ble gravid med at hun var redd for at ungen skulle arve utseende og egenskaper fra donoren. Hun kunne ikke skjønne hvorfor noen ville være donor så hun så for seg en ekkel, middelaldrende mann med narsissistiske trekk for det var kun slik det gav mening for henne at noen velger å være donor. Men ønsker om barn var stort og med et dårlig forhold til sin egen far ønsket hun ikke at egne barn skulle oppleve det samme og derfor gikk hun for donorbarn. I graviditeten var hun redd for at barnet skulle bli stygt. Jeg opplever henne som en kjærlig og god mor til tross for disse sære og overfladiske meningene og hun elsker barnet sitt. Når jeg tenker etter nå så hendte det en gang at barnet sutret og var utilfreds og da mente hun at dette «trekket» måtte han ha fra donoren. Ellers er han helt lik henne...

Anonymkode: f3f84...9fd

Glad du ikke er min venninne. 

Anonymkode: 83ea6...d73

[HerKommerMummi]

Kanskje mentalisering kunne hjulpet deg? Høres ut som du har vansker med å prøve å sette deg inn i andre menneskers følelser/situasjonen.

[AnonymBruker]

Herregud bare vær en hyggelig venn og bekreft at barnet likner på henne. 

Anonymkode: ba932...ece

[eeqaz]

På 30.5.2019 den 12.21, AnonymBruker skrev:

Ts her. Det startet egentlig før hun ble gravid med at hun var redd for at ungen skulle arve utseende og egenskaper fra donoren. Hun kunne ikke skjønne hvorfor noen ville være donor så hun så for seg en ekkel, middelaldrende mann med narsissistiske trekk for det var kun slik det gav mening for henne at noen velger å være donor. Men ønsker om barn var stort og med et dårlig forhold til sin egen far ønsket hun ikke at egne barn skulle oppleve det samme og derfor gikk hun for donorbarn. I graviditeten var hun redd for at barnet skulle bli stygt. Jeg opplever henne som en kjærlig og god mor til tross for disse sære og overfladiske meningene og hun elsker barnet sitt. Når jeg tenker etter nå så hendte det en gang at barnet sutret og var utilfreds og da mente hun at dette «trekket» måtte han ha fra donoren. Ellers er han helt lik henne...

Anonymkode: f3f84...9fd

de fleste donorer er unge fordi spermen skal være ung, hun har tydleigvis satt seg lite inn hva det betyr å være donor og er hverken bevisst eller moden for valget hun har tatt, stakkars, hun burde oppsøke psykolog

[Olaug Olsen]

På 30.5.2019 den 12.49, AnonymBruker skrev:

Saken her handler ikke om hva jeg forventer av henne i rollen som mor. Jeg har sett album på album av henne som baby og barn og ungen lignet ikke da heller. Jeg kan forstå at det er øyet som ser og folk vurderer slikt ulikt, men nå begynner jeg og felles venninner å bli lei av dette maset. Barnet er nydelig akkurat slik det er selv om han ikke ligner stort på mor, men har det egentlig noe å si, er det så viktig? Det er det denne tråden handler om. 

Anonymkode: f3f84...9fd

Jeg ser dette poenget. Barnet har jo uansett halvparten mors gener. Det er rart med slike donasjonsmottakere. Med fare for å virke konservativ, vil jeg hevde at det har en verdi i seg selv, at man en gang har elsket den mannen som er opphav til barnet. Selv om man kanskje ikke fikk til å leve sammen som et par, kan det være et pluss i barneoppdragelsen, at man kjenner mannens svake og sterke sider. Man ser noe av hvor man skal sette inn de pedagogiske støtene, og hvilke områder man evt. kan være mer avslappet. Barn skal gjennom mange utviklingstrinn. Mye trass, oppdragelse og utvikling på skolen, både sosialt og faglig. Har man kjent faren, vet man bedre. Dette mister donasjonsmottakerne, og dette kan gjøre at de trenger mer støtte til analyser av personligheten. De må lete i blinde, når de skal finne ut "Hvem barnet er". Kanskje dere kan forsøke å pense samtalen over på barneoppdragelse og utvikling. Hun vil jo uansett aldri kunne finne ut hvem donoren er. Dette toget har på en måte gått forbi. Man kan heller hjelpe henne til å undre seg over personligheten til barnet. Hvem er barnet. Hva kan man gjøre for å stimulere til positiv utvikling osv.

Endret 21. juli 2019 av Olaug Olsen

[AnonymBruker]

Gjør det noe, da?? Altså, herregud, la det gå inn ene øret og ut det andre. Å faktisk si noe til henne er jo bare oppskriften på å lage kvalm av en filleting. 

Anonymkode: 63a21...4a2

[AnonymBruker]

1 hour ago, Olaug Olsen said:

Jeg ser dette poenget. Barnet har jo uansett halvparten mors gener. Det er rart med slike donasjonsmottakere. Med fare for å virke konservativ, vil jeg hevde at det har en verdi i seg selv, at man en gang har elsket den mannen som er opphav til barnet. Selv om man kanskje ikke fikk til å leve sammen som et par, kan det være et pluss i barneoppdragelsen, at man kjenner mannens svake og sterke sider. Man ser noe av hvor man skal sette inn de pedagogiske støtene, og hvilke områder man evt. kan være mer avslappet. Barn skal gjennom mange utviklingstrinn. Mye trass, oppdragelse og utvikling på skolen, både sosialt og faglig. Har man kjent faren, vet man bedre. Dette mister donasjonsmottakerne, og dette kan gjøre at de trenger mer støtte til analyser av personligheten. De må lete i blinde, når de skal finne ut "Hvem barnet er". Kanskje dere kan forsøke å pense samtalen over på barneoppdragelse og utvikling. Hun vil jo uansett aldri kunne finne ut hvem donoren er. Dette toget har på en måte gått forbi. Man kan heller hjelpe henne til å undre seg over personligheten til barnet. Hvem er barnet. Hva kan man gjøre for å stimulere til positiv utvikling osv.

Helt uenig alt dette. Det du glemmer er at mennesker er utrolig fordomsfulle og forutintatte. Dette er det forsket mye på, og selv de som anser seg som åpne (meg inkludert) er mye mer trangsynte enn vi tror. Synd, men sant. Det samme gjelder forholdet til far. Ved å ha en donor får barnet mye blankere ark og færre forventninger og fordommer og leve opp til i forbindelse med mors inntrykk av far. Så donorbarn har en klar fordel der spør du meg.

Hva gjelder ditt råd over om utspørring av barnemor vil jeg fraråde dette på det sterkeste. Det vil ikke bli godt mottatt og noen av spørsmålene er direkte frekke!

Jeg ville bare svart som en annen skrev «Ja så søt han er» eller lignende. Barnemor har lurt seg selv til å tro at han ligner henne, og å prøve å bryte dette tankesettet vil bare svekke vennskapet deres. Men hvis det ikke er så viktig kan du si hva du vil

Anonymkode: 57937...c08

[Chiyo]

Det er mulig for et barn å ligne på mor selv om de ikke har samme øyefarge og hårfarge.  Og selv om barnet har fått mange trekk fra donor, så er det ikke noe å bry seg om. Mange blir sånn når de får barn. Det går nok over etter en stund. Ikke la deg irritere. Hun er i lykkerus over barnet sitt. Jeg ser ikke noe feil i det. 

[AnonymBruker]

På 30.5.2019 den 12.49, AnonymBruker skrev:

Saken her handler ikke om hva jeg forventer av henne i rollen som mor. Jeg har sett album på album av henne som baby og barn og ungen lignet ikke da heller. Jeg kan forstå at det er øyet som ser og folk vurderer slikt ulikt, men nå begynner jeg og felles venninner å bli lei av dette maset. Barnet er nydelig akkurat slik det er selv om han ikke ligner stort på mor, men har det egentlig noe å si, er det så viktig? Det er det denne tråden handler om. 

Anonymkode: f3f84...9fd

Du syns jo dette er kjempeviktig, ellers hadde du bare nikket og smilt istedenfor å starte en tråd om det. 

Anonymkode: 5e8c4...9e9

[AnonymBruker]

Ærlig talt, kan hun ikke bare få leve i troen på at sønnen ligner bare på henne? Hva skader det å bare nikke og smile og jatte med? Det er faktisk ikke nødvendig på være brutalt ærlig om alt. Du høres ut som en dårlig venninne. 

Anonymkode: 230ec...161

[AnonymBruker]

Kanskje hun bare vil snakke om temaet? Bare bekreft at sønnen er veldig søt, så reflektere litt sammen med henne ved å spørre hva hun mener er trekk fra henne da du ikke husker henne som lite barn/ikke er så god til å se slikt. Og si at det må forventes at barnet også har trekk fra far, og det er åpenbart en vellykket blanding.

Ei bekjent har også donorbarn, som er kliss lik henne som barn. Jeg klarer ikke å se noe av far der.

Anonymkode: 7438f...01f

[Olaug Olsen]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt uenig alt dette. Det du glemmer er at mennesker er utrolig fordomsfulle og forutintatte. Dette er det forsket mye på, og selv de som anser seg som åpne (meg inkludert) er mye mer trangsynte enn vi tror. Synd, men sant. Det samme gjelder forholdet til far. Ved å ha en donor får barnet mye blankere ark og færre forventninger og fordommer og leve opp til i forbindelse med mors inntrykk av far. Så donorbarn har en klar fordel der spør du meg.

Hva gjelder ditt råd over om utspørring av barnemor vil jeg fraråde dette på det sterkeste. Det vil ikke bli godt mottatt og noen av spørsmålene er direkte frekke!

Jeg ville bare svart som en annen skrev «Ja så søt han er» eller lignende. Barnemor har lurt seg selv til å tro at han ligner henne, og å prøve å bryte dette tankesettet vil bare svekke vennskapet deres. Men hvis det ikke er så viktig kan du si hva du vil

Anonymkode: 57937...c08

Dette er fantastisk innsiktsfullt. Jeg ler. Utrolig! Du har kommet mye lenger enn, meg, når det gjelder slike ting. Glad jeg bare har Biobarn for egne del!