Forsone seg med å forbli barnløs

[AnonymBruker]

Jeg er gift, og i begynnelsen av 30årene. Jeg tok medisinsk abort i fjor av medisinske grunner, ønsket sterkt å være gravid men virket rett å vente til helsetilstanden ble bedre.  

Helsen ble etterhvert bedre, men jeg utviklet sterke, kroniske smerter. 

Nå står jeg på venteliste for hysterektomi grunnet adenomyose, så må forsone meg med at jeg fikk bare den ene sjansen. Og at jeg ødela det med å ta abort. Det er vanskelig. Jeg blir så trist hver gang jeg ser gravide, og føler meg mislykket som kvinne. 

Anonymkode: af45a...762

[AnonymBruker]

Først vil jeg gi deg en klem. Mislykket som kvinne er du iallefall ikke! Ting går ikke alltid slik vi ønsker. Man kan forsone seg med å ikke ha barn, eller man kan være fosterforeldre, avlastingshjem eller adoptere. Jeg bare mistet så gav tilslutt opp, vi forsonet oss med at det ikke ble noe eget barn. Jeg har ønsket meg barn siden jeg var tenåring. Vi er aktive onkel/tante som finner på masse gøy med nevøer/nieser og nå vurderer vi å bli avlastingshjem.

Anonymkode: 03012...c2a

[AnonymBruker]

Det er virkelig ikke din feil at du måtte ta abort når det var av medisinske årsaker. Den dårlige samvittigheten må du legge fra deg, kjære deg.

Min bestevenninne slet i mange år med å bli gravid, og til slutt valgte de å adoptere. Nå sier hun at det er det beste som har skjedd henne og angrer på at de brukte så mye tid og emosjonell energi på mislykka forsøk. Du må ikke føde barnet selv for å bli en fantastisk mamma! Graviditet og fødsel er viktig, men når alt kommer til alt er det en liten del av foreldrelivet. Det viktigste kommer etterpå!

Andre forsoner seg med barnløshet over tid, blir avlastningshjem eller fosterhjem, eller kanskje supertante og superonkel. Når du er dypt nede i kjelleren er det vanskelig se det, men det finnes muligheter til et godt liv. Både med barn og utem barn. Gi deg tid til å sørge, men du må starte med å være snill med deg selv allerede i dag. Det er ingen kvinner som er mislykka! Du er heller ikke alene om å ikke få det til, det er mange i samme båt.

Anonymkode: 4ad8d...e49

[AnonymBruker]

Du har ikke valgt å være i situasjonen du er i nå eller da du måtte utføre en medisinsk abort. 

Uansett hva vi sier her inne vil det trolig ikke hjelpe så mye akkurat nå 😕 vil bare gi deg en god klem. Du betyr noe og er av verdi. Det må ingen verdens ting ta fra deg. Du er ikke mislykket. 

Anonymkode: 0a4af...902

[AnonymBruker]

Det å ikke få genetiske barn og det å "bli barnløs" er to ulike ting, ts. Menn føder ikke barn, men de er likevel fedre. Bonusforeldre, steforeldre, forsterforeldre og adoptivforeldre blir heller ikke belastet med påkjenningen rundt fødsel og graviditet - men er likevel foreldre.

Så barn kan du fortsatt få. Eller omgi deg med. Dersom, selvsagt, du har helse til det.

Kanskje kan målet på kort sikt være å kjempe seg til helse som lar deg være avlastningshjem for et barn en helg nå og da? Og på sikt vurdere mer? Et mål hjelper uansett.

Anonymkode: 240a3...295

[AnonymBruker]

❤️ 

I din situasjon, hvor du faktisk ikke kan velge å forsøke å bli gravid selv så ville jeg gått inn i tankeboksen om å søke adopsjon.

Du måtte ta abort av medisinske årsaker - du får ikke forandret på det. Jeg går utfra at det var tungtveiende grunner til dette siden du forklarer det med helsemessige årsaker.

Du utviklet vel ikke disse utfordringene på bakgrunn av aborten? 

Å forsone seg tar nok lang tid, men dere er fortsatt unge nok til å vurdere andre veier om ønsket er å ha barn og familie.

Adopsjon er ikke det rette eller mulige for alle, men familielivet kan komme på flere måter enn graviditet. Spesielt om man får bekreftet i yngre alder at graviditet er utelukket.

Sender deg en utrolig stor klem! ❤️

Anonymkode: dc989...ff1

[AnonymBruker]

Tusen takk for alt dere skriver til meg, det hjelper å lese det. Jeg kjenner ingen som har opplevd det samme, virker som alle rundt meg er friske og fruktbare, så jeg har vel vært ekstra lei meg fordi jeg føler ingen forstår det. 

Anonymkode: af45a...762

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid, og måtte føde en dødtfødt baby i uke 22. Alle sa jeg ble gravid igjen senere. Dessverre ble jeg ikke det. 

Man kan adoptere, være fosterforeldre, avlastningshjem. Dt ble ikke aktuelt for oss. Men vi har det veldig godt uten barn.

 

 

Anonymkode: 0d54c...7c0

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke noe om tilstanden, men vet legene at du gjerne vil ha egne barn? Er det ikke andre behandlingsmåter man kan prøve først, fram til man har prøvd å få egne barn? 

Anonymkode: 927e1...c29

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for alt dere skriver til meg, det hjelper å lese det. Jeg kjenner ingen som har opplevd det samme, virker som alle rundt meg er friske og fruktbare, så jeg har vel vært ekstra lei meg fordi jeg føler ingen forstår det. 

Anonymkode: af45a...762

Jeg har faktisk flere (tidligere) kollegaer og studievenninner som dessverre var/er i samme situasjon.

Enten ved å måtte fjerne livmor pga alvorlig endometriose, utallige mislykkede prøverørsforsøk eller fordi de har medisinske årsaker til at de ikke kan få barn.

Noen fikk faktisk avslag på adopsjon, andre valgte å gå videre uten å forsøke alternativer mens noen gikk for adopsjon og endte med adoptivbarn (noen adopsjoner av søskenpar, andre adopterte 2 «ulike»). Noen tidligere kollegaer valgte å bli fosterforeldre faktisk- men akkurat det kan jeg ikke anbefale om målet er å få en stabil familiesituasjon. Det er ikke så vanlig å få adoptere fosterbarn. 

Jeg har ikke inntrykk av at valget om å gå videre uten barn var spesielt enkelt - men de lever gode liv de også. 

For noen ble det aldri mulig å helt forsone seg med det, men de var gjerne de som ikke ble godkjent til adopsjon heller. Der fikk de jo ikke muligheten til å velge noe overhodet, og det ble nok enda mer tyngende til sorgen. 

Anonymkode: dc989...ff1

[AnonymBruker]

Du kan fortsatt bli en veldig viktig person for barn rundt deg, og også mor gjennom adopsjon, hvis det kjennes riktig. Men jeg skjønner at dette må være fryktelig vondt uansett. Det er IKKE din feil, og det er ikke noe galt med deg som kvinne! ❤️

Jeg har forøvrig ei venninne som ikke kan få barn av hensyn til eget liv og helse. Hun er en av de mest omsorgsfulle og gode damene jeg kjenner. Jeg har kjent på tankene om å ikke "få det til", da det tok mange ivf-forsøk å få barn. Men hvorvidt man kan føde biologiske barn har faktisk ingenting med hvem man er som kvinne å gjøre.  

Anonymkode: e8f9b...044

[AnonymBruker]

Du er ikke mislykket og du kan forsonne deg med tanken eller velge et alternativ for eksempel adopsjon, surrogati i utlandet (usikker på hvordan man gjør dette i praksis) eller å være fosterforelder. Er det noe oversikt over forlate barn i Norge? Altså barn som er forlat av foreldrene sine og ikke har noen omsorgspersoner og bor på institusjon for eksempel? Kan det være aktuelt å adoptere et barn som dette? Utforsk alternativene før du starter prosessen med å akseptere barnløshet.

Anonymkode: 568f3...393

[AnonymBruker]

På 30.5.2019 den 1.56, AnonymBruker skrev:

Du er ikke mislykket og du kan forsonne deg med tanken eller velge et alternativ for eksempel adopsjon, surrogati i utlandet (usikker på hvordan man gjør dette i praksis) eller å være fosterforelder. Er det noe oversikt over forlate barn i Norge? Altså barn som er forlat av foreldrene sine og ikke har noen omsorgspersoner og bor på institusjon for eksempel? Kan det være aktuelt å adoptere et barn som dette? Utforsk alternativene før du starter prosessen med å akseptere barnløshet.

Anonymkode: 568f3...393

Det er ikke så mange barn som adopteres innenlands i Norge, men det skjer. Jeg husker at venninna mi sto på liste både i Norge og utlandet. Sånn at de rykket fremover i køen på det landet de hadde valgt, men underveis kunne de også bli valgt ut til et barn i Norge. Men dette vet jeg ikke så mye om og det er en stund siden, ville bare si at det finnes barn som blir adoptert bort i Norge også selv om det ikke er så mange (fosterbarn er jo noe annet, der ender det sjelden med adopsjon).

Anonymkode: 4ad8d...e49

[AnonymBruker]

Som 3 barnspappa har jeg forsonet meg med at det jeg har lyst til ikke kan gjennomføres før jeg er 50+ og forhåpentligvis har helsa i behold.

Fra 28 til 55, i det eneste livet jeg har fått utdelt, setter jeg mine barn først istedenfor for å realisere meg selv. Det er forventet og en konsekvens av de valgene jeg har tatt.

Men ser mine homofile venner utforsker sør Amerika i november mens jeg lager matpakker, skraper is og finner frem votter.

Ikke grav deg ned, du har muligheter mødre bare kan drømme om.

Anonymkode: 0326e...b68

[AnonymBruker]

Jeg er veldig dårlig på å svare dere her, men jeg leser alt, tenker på det og setter veldig stor pris på at dere tar dere tid. 

En gang i fremtiden, så kanskje det blir aktuelt å adoptere eller bli fosterhjem, jeg vet ikke, aller først skal jeg komme meg gjennom denne operasjonen og forsøke å snu det til en god ting. Som at jeg slipper mensen, prevensjon med alt det innebærer av bivirkninger og ikke minst at jeg blir smertefri. Det eneste negative med det er jo denne følelsen av å bli mindre kvinne. Til gjengjeld stikker den dypt.

Helt siden aborten har jeg hatt mareritt om at han bedrar meg og går ifra meg til fordel for noen som kan. Jeg gråter alltid av de drømmene. 

Anonymkode: af45a...762

[AnonymBruker]

På 29.5.2019 den 16.08, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke noe om tilstanden, men vet legene at du gjerne vil ha egne barn? Er det ikke andre behandlingsmåter man kan prøve først, fram til man har prøvd å få egne barn? 

Anonymkode: 927e1...c29

Den tilstanden som lå til grunn for aborten er behandlet, slik at problemet nå er adenomyosen som ble så mye verre etter aborten (Det er som å helle bensin på bålet). Jeg visste ikke at jeg hadde adeno når jeg tok abort, hadde aldri hørt om det, det ble først oppdaget over et år senere, etter mange mange legevaktbesøk og flere innleggelser pga smerter. Deretter har jeg forsøkt det som er, alt fra yoga til en grusom injeksjon som setter en i kunstig overgangsalder, men ingenting funker godt nok, det beste alternativet er liksom morfin, og det er jo en kjempedårlig løsning på sikt! Da er hysterektomi siste utvei, og den eneste kjente kuren for adeno.

Hypotetisk sett kan jeg gå igjennom et svangerskap først, men jeg føler meg sikker på at det vil bli for tøft for meg å få barn mens jeg er så smertepåvirket. Jeg har derfor bestemt meg for å ta operasjonen, bli frisk, og deretter kanskje se på mulighetene for adopsjon og eller fosterhjemsordninger. Men først skal jeg bruke tid på å forsone meg med at jeg ikke kommer til å føde egne barn. Jeg vet, jeg har et slags valg i dette, men for meg føles det ikke slik. Jeg føler ikke at jeg kan velge å få barn i en situasjon hvor jeg knapt klarer å ta vare på meg selv. 

Takk for at du svarte, og om du leste dette også. Det var godt for meg å skrive det ut 

Anonymkode: af45a...762

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den tilstanden som lå til grunn for aborten er behandlet, slik at problemet nå er adenomyosen som ble så mye verre etter aborten (Det er som å helle bensin på bålet). Jeg visste ikke at jeg hadde adeno når jeg tok abort, hadde aldri hørt om det, det ble først oppdaget over et år senere, etter mange mange legevaktbesøk og flere innleggelser pga smerter. Deretter har jeg forsøkt det som er, alt fra yoga til en grusom injeksjon som setter en i kunstig overgangsalder, men ingenting funker godt nok, det beste alternativet er liksom morfin, og det er jo en kjempedårlig løsning på sikt! Da er hysterektomi siste utvei, og den eneste kjente kuren for adeno.

Hypotetisk sett kan jeg gå igjennom et svangerskap først, men jeg føler meg sikker på at det vil bli for tøft for meg å få barn mens jeg er så smertepåvirket. Jeg har derfor bestemt meg for å ta operasjonen, bli frisk, og deretter kanskje se på mulighetene for adopsjon og eller fosterhjemsordninger. Men først skal jeg bruke tid på å forsone meg med at jeg ikke kommer til å føde egne barn. Jeg vet, jeg har et slags valg i dette, men for meg føles det ikke slik. Jeg føler ikke at jeg kan velge å få barn i en situasjon hvor jeg knapt klarer å ta vare på meg selv. 

Takk for at du svarte, og om du leste dette også. Det var godt for meg å skrive det ut 

Anonymkode: af45a...762

Sender deg en stort hjerte, dette var tøft å lese. Du er kjempesterk. Klem fra en annen ufrivillig barnløs. 💖

Anonymkode: 927e1...c29

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den tilstanden som lå til grunn for aborten er behandlet, slik at problemet nå er adenomyosen som ble så mye verre etter aborten (Det er som å helle bensin på bålet). Jeg visste ikke at jeg hadde adeno når jeg tok abort, hadde aldri hørt om det, det ble først oppdaget over et år senere, etter mange mange legevaktbesøk og flere innleggelser pga smerter. Deretter har jeg forsøkt det som er, alt fra yoga til en grusom injeksjon som setter en i kunstig overgangsalder, men ingenting funker godt nok, det beste alternativet er liksom morfin, og det er jo en kjempedårlig løsning på sikt! Da er hysterektomi siste utvei, og den eneste kjente kuren for adeno.

Hypotetisk sett kan jeg gå igjennom et svangerskap først, men jeg føler meg sikker på at det vil bli for tøft for meg å få barn mens jeg er så smertepåvirket. Jeg har derfor bestemt meg for å ta operasjonen, bli frisk, og deretter kanskje se på mulighetene for adopsjon og eller fosterhjemsordninger. Men først skal jeg bruke tid på å forsone meg med at jeg ikke kommer til å føde egne barn. Jeg vet, jeg har et slags valg i dette, men for meg føles det ikke slik. Jeg føler ikke at jeg kan velge å få barn i en situasjon hvor jeg knapt klarer å ta vare på meg selv. 

Takk for at du svarte, og om du leste dette også. Det var godt for meg å skrive det ut 

Anonymkode: af45a...762

OK......jeg skjønner at du tenker sånn.

Og jeg spør sikkert dumt her - men har du diskutert dette med en fertilitetsspesialist?

Hvis du ikke har det anbefaler jeg deg virkelig å ta kontakt med en av de private fertilitetsklinikkene med god kompetanse for å få en vurdering av deres erfaring med din problemstilling.

Offentlig og privat helsevesen gjennomfører ikke IVF på pasienter de mener ikke har noen sjans overhodet for å lykkes. Du kan jo ta kontakt før en operasjon - høre hva vurderingene deres er. Og om de mener det er en viss sjanse, så kan du selv sette en grense for hvor lenge du er villig til å forsøke IVF før en operasjon.

Andenomyose KAN føre til infertilitet, men det MÅ ikke. Og hvilken kategori du er i vil du aldri få vite før du har prøvd.

Det offentlige vil eventuelt gi deg 3 IVFforsøk - eller - du kan betale privat (koster ca omkring 100.000 for 3 forsøk). 

Typisk vil de sannsynligvis sette deg på lang nedregulering.

Dersom du er så dårlig at du må opereres akutt så skjønner jeg det - men dersom du skulle være en aktuell kandidat for IVF - så kan du fortsatt ta operasjonen rett etter svangerskap eller eventuelt om du merker at det ikke er gjennomførbart med IVF. 

Uansett: Jeg synes du skal snakke med en ferilitetsspesialist før du bestemmer deg.

Ja, jeg skjønner du går gjennom et smertehelvete - men det er også en smerte å måtte forholde seg til ufrivillig barnløshet. Jeg synes ikke du skal vurdere dette helt endelig før du har snakket med spesialist. 

❤️ Håper dette ordner seg for deg, og om det ender med operasjon uten IVFforsøk så kan det fortsatt være håp.

Anonymkode: dc989...ff1

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som 3 barnspappa har jeg forsonet meg med at det jeg har lyst til ikke kan gjennomføres før jeg er 50+ og forhåpentligvis har helsa i behold.

Fra 28 til 55, i det eneste livet jeg har fått utdelt, setter jeg mine barn først istedenfor for å realisere meg selv. Det er forventet og en konsekvens av de valgene jeg har tatt.

Men ser mine homofile venner utforsker sør Amerika i november mens jeg lager matpakker, skraper is og finner frem votter.

Ikke grav deg ned, du har muligheter mødre bare kan drømme om.

Anonymkode: 0326e...b68

Haha.......for en utakknemlig dust du er.

Du er på underforumet for UFRIVILLIG BARNLØSE. Det er ingenting folk her ønsker seg mer enn barn (det inkluderer også endel homofile menn i parforhold som ikke har muligheten lesbiske par har) - og du har åpenbart fårr tildelt barna dine med en så stor selvfølge at du ikke engang selv klarer å se hvor heldig du er. Og for det synes jeg du uttaler deg som en utakknemlig dust.

Kvinner med og uten barn har muligheter fordi vi har mange evner - vi eksisterer ikke i kraft av vår fertile status og resultater. 

Så TS kan faktisk ha et verdifullt liv med eller uten barn - men nå er saken slik at hun er en av de som ikke bare kan velge og vrake slik du har kunnet. Herregud, du har TRE barn - og alt TS drømmer om er sjansen til å få oppleve en eneste. 

Dra homovennerisøramerikainovember-talen din en anna plass.

Anonymkode: dc989...ff1