Hvordan holde en god tone med sterkt religiøs svigerfamilie?

[AnonymBruker]

De er kjempehyggelige, det er ikke det. Men mener samtidig at jeg havner i helvete og at jeg drar typen min ned med meg. (Han var ikke-religiøs fra før) Og jeg er en veldig viljesterk person. Synes det er veldig utfordrende å forholde seg til at når det kommer til familien er typen min skikkelig veik. Moren hans behandles som "porselen". 

Det var mye mas, og tilbud om å betale hele bryllupet lenge før vi en gang var forlovet (eller i det hele tatt snakket om det). Jeg har aldri villet gifte meg, men det betyr mye for typen, og er jo koslig det med ring og sånt, og han slipper alt maset fra svigermor.

Jeg tenkte jo ikke tanken en gang på at det "må" gjøres med en prest og hele greia. Tenkte det bare var å signere noen papirer og ferdig liksom. 

Jeg kommer heller ikke til å ta bare hans navn. Enten blir det begges (med bindestrek), eller mitt som etternavn. 

Og hva om når/hvis vi får barn? Ikke tale om at jeg står der og "lover å oppdra barnet i den kristne tro". 

Til nå har jeg oppført meg som om jeg er sjenert når vi har vært med dem. Har holdt kloklig kjeft gjennom høytopplesning fra bibelen (er sånt vanlig på hverdager??) og andre svært konservative diskusjoner. Har ikke klart å være en av gjengen i slutten av selskaper når alle damene rydder/vasker mens mennene sitter på ræva (inkludert typen). 

Jeg kan holde ut med å spille sjenert når vi er med dem. Men det irriterer meg at de skal ha noe å gjøre med giftemål/dåp osv. Og at moren hans behandles som om hun er så utrolig skjør. (Ja hun vil oppriktig sørge over at sønnen havner i helvete og at hun ikke får se han igjen i himmelen) Den sorgen er det jeg som får skylden for. 

Frister å bare skrive under på noen papirer for å bli gift, ta en utenlandstur og late som vi ble gift i en av di der sjømannskirkene eller hva det kalles (der glemte jeg at typen vil se meg i hvit kjole fordi det er "min" dag). Og hvis vi en gang får barn blir det ikke dåp fordi barnet skal få velge selv.

Høres det ut som noe sterkt religiøse, men ellers veldig vennlige og snille folk kan akseptere uten å sørge over at sønn/bror/barnebarn havner i "helvete"?

 

Anonymkode: 2f50e...3f6

[AnonymBruker]

Dette må du diskutere inngående med kjæresten din. Det er først og fremst hans familie, han som også må leve med det (å påføre egne foreldre sorg og kvaler), han som velger deg. Du er en utenforstående her. Han må ta et valg ang. ekteskap og evt. barn luke mye/mer enn det du må. 

Anonymkode: 25e54...728

[AnonymBruker]

måten du skriver på får meg til å lure på om du i det hele tatt er myndig......

Anonymkode: faad1...768

[Ginny]

Hahaha! Du er et langt mer tålmodig menneske enn meg, jeg hadde ikke sittet stille gjennom høytlesing fra bibelen (eller noen andre religiøse bøker) uten å kommentere innholdet 😛 

Du må nesten snakke med typen din om dette, og dere må komme til enighet om hva som er rett for dere. Og så får dere ta praten med svigers etterpå 😛

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

måten du skriver på får meg til å lure på om du i det hele tatt er myndig......

Anonymkode: faad1...768

Stått opp på feil fot?

Anonymkode: 2f50e...3f6

[Hedy Lamarr]

Besteforeldre/ foreldre har virkelig ingenting de skulle sagt angående dåp eller type ekteskapsinngåelse. Så lenge du blir påtvunget deres religiøsitet via bibelopplesning, må de tåle deres livsvalg på bakgrunn av at dere ikke er troende. Men det blir hovedsakelig kjæresten dins jobb å forklare det, ikke din. 

[Juniper]

Du beskriver han som veik i forhold til familien. Det er et rødt flagg oppe i det hele. Du bør ikke gå videre i forholdet før han har lært seg å sette grenser for familien, og tar ansvar for å skjerme deg for galskapen. 

Om dette er et forhold du vil satse på, så er det to ting jeg menet du bør gjøre. Det ene er å gå i samtaleterapi, dere sammen og han alene, der temaet er grensesetting, løsrivelse, osv. Det andre er å ta kontakt med en støttegruppe for folk som har slitt seg løs fra sekter, og få hjelp der. 

Det er ikke snakk om «vanlig» religiøse med det nivået du beskriver, ts. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette må du diskutere inngående med kjæresten din. Det er først og fremst hans familie, han som også må leve med det (å påføre egne foreldre sorg og kvaler), han som velger deg. Du er en utenforstående her. Han må ta et valg ang. ekteskap og evt. barn luke mye/mer enn det du må. 

Anonymkode: 25e54...728

 

1 minutt siden, Ginny skrev:

Hahaha! Du er et langt mer tålmodig menneske enn meg, jeg hadde ikke sittet stille gjennom høytlesing fra bibelen (eller noen andre religiøse bøker) uten å kommentere innholdet 😛 

Du må nesten snakke med typen din om dette, og dere må komme til enighet om hva som er rett for dere. Og så får dere ta praten med svigers etterpå 😛

Han er svært unnvikende når det kommer til dette emnet. Har pratet om det flere ganger, eller jeg har pratet, og han har ikke bidratt med mye. 

Hadde aldri vært så tålmodig om det ikke var for typen

Anonymkode: 2f50e...3f6

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere og hvor lenge har dere vært sammen? 

Det der hørtes litt ut som min familie. De er sterkt religiøse ( jeg er ikke det) og min samboer har nok strevet en del med det. Men nå har vi vært sammen i 10 år og det har gått seg veldig til. Det var tungt for min mor  at jeg ikke fant meg en kristen mann( selv om jeg selv ikke er det) men nå er hun jo blitt fryktelig glad i min samboer og han er en naturlig del av familien. 

Vi har nok våre rare familiesamtaler innimellom, som samboeren min syntes er surealistiske, men også han er vant til dem nå😊

Anonymkode: 9a27d...a8a

[Sensi]

Jeg tenker du må snakke med typen om dette. Hvilke forventninger har dere til hverandre ifht religion og oppdragelse. I tillegg bør du snakke med svigers og i alle fall vise hvem du egentlig er. Du må respektere dem og de må respektere deg. Det er ikke sikkert du blir møtt slik du ønsker. Men det er derfor det er viktig å vise hvem du er og hva du står for. Du kan ikke gå gjennom et liv og late som 

[AnonymBruker]

Du må nesten akseptere at de genuint tror på himmelen og helvete. Jeg gjør det selv. Jeg er utrolig lei meg for menneskene jeg kjenner som kanskje havner der. Om du vet at en du er glad i, ikke får det noe godt etter døden, hvordan ville du taklet det om du visste det var et liv etterpå? 

Jeg tror det eneste du kan gjøre er å snakke med både ham og din svigerfamilie om hvordan du føler det..

Anonymkode: 51e84...cde

[Violetta]

Det er faktisk allmennkunnskap å vite hva sjømannskirken er, du trenger ikke å vektlegge at du ikke vet hva det er for å understreke at du ikke er kristen. 

Jeg er ikke kristen selv, men evner å vise kristne mennesker respekt. Hva med å begynne der? Jeg synes innlegget ditt virker gjennomsyret av forakt for dine svigerforeldres livssyn. Prøv å møte dem med nysgjerrighet, forståelse og respekt i stedet for nedlatenhet og forakt så kanskje du lærer noe nytt både om deg selv og dem. Man behøver ikke å ha samme livssyn for å trives sammen.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Juniper skrev:

Du beskriver han som veik i forhold til familien. Det er et rødt flagg oppe i det hele. Du bør ikke gå videre i forholdet før han har lært seg å sette grenser for familien, og tar ansvar for å skjerme deg for galskapen. 

Om dette er et forhold du vil satse på, så er det to ting jeg menet du bør gjøre. Det ene er å gå i samtaleterapi, dere sammen og han alene, der temaet er grensesetting, løsrivelse, osv. Det andre er å ta kontakt med en støttegruppe for folk som har slitt seg løs fra sekter, og få hjelp der. 

Det er ikke snakk om «vanlig» religiøse med det nivået du beskriver, ts. 

Det er ikke en sekt. Går i vanlig kirke, men ja, de er mer religiøse enn det jeg tenker er normalen. (Kommer fra et sted der det er vanlig med sekter, så familien hans er vel ikke det mest ekstreme jeg har opplevd)

Vi er så å si så godt som gift. Det er han jeg vil ha. 

Men ja, kunne godt tenkt meg at han lærte seg å konfrontere familien sin. Men alt tyder på at han ikke vil det. Da blir det evnt at jeg gjør det isteden, men vil ikke lage dårlig stemning.

 

Anonymkode: 2f50e...3f6

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut til at du ikke helt respekterer hans bakgrunn, og det kan nok gi store problemer senere. Det øyeblikket dere får barn, kan det være at han ønsker å gi sitt barn mye av den barndommen han fikk, og da sitter dere der og river i ungen fra hver deres kant. Bordvers? Dåp? Søndagsskole? Aftenbønn? Kristen leir med besteforeldre? Diskusjoner rundt slike ting kan lett slite i stykker et forhold.

Jeg synes dette høres ut som en vanlig religiøs familie, med unntak av kjønnsfordelingen når det gjelder innsats på kjøkkenet. Vet om mange familier med inngrodde kjønnsrollemønstre, og flertallet av dem er ikke kristne. Jeg hadde ikke selv taklet å løpe rundt mens mennene satt.

Giftemål er en veldig sentral ting, i alle fall for kristne. Skjønner godt at det er viktig for ham og familien. Din holdning til det gjør også at jeg tenker dere ikke er verdens beste match. Og jeg skjønner at familien hans ser på deg som «problemet» hvis det er du som setter deg på bakbeina for ting sønnen ellers ville gjort.

 

Anonymkode: 0f975...e40

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Hedy Lamarr skrev:

Besteforeldre/ foreldre har virkelig ingenting de skulle sagt angående dåp eller type ekteskapsinngåelse. Så lenge du blir påtvunget deres religiøsitet via bibelopplesning, må de tåle deres livsvalg på bakgrunn av at dere ikke er troende. Men det blir hovedsakelig kjæresten dins jobb å forklare det, ikke din. 

Ja, er det jeg også mener. Men han er jo litt håpløs når det kommer til det området. De tror han fremdeles er kristen. 

Anonymkode: 2f50e...3f6

[AnonymBruker]

Dere bør absolutt ta alle de viktige samtalene om verdier, fremtidsønsker, oppdragelse av evt barn osv før dere går videre med noe som helst her. 

Du og kjæresten din må være på bølgelengde om alle disse små og store tingene (som jeg synes alle bør før man velger å dele liv og familie sammen), og stå fjellstøtt i det før dere i det hele tatt involverer svigers. 

Har dere snakket om disse tingene? Vil han døpe? Vil han ta ungene med i kirka i tide og utide? Hvor går grensen hans i forhold til indoktrinering fra foreldrene hans? 

Jeg vokste opp med ikke-religiøse foreldre, men mine besteforeldre var omtrent som det du beskriver. Og jeg gikk i kirkekor, på speideren, ble døpt, var på søndagsskole, og ble sunget salmer for og lest til fra barnebibelen hos bestemor og bestefar. 

Det gikk veldig fint for min del, Mamma og Pappa var klare hjemme på at "noen tror det, og andre tror det. Vi tror dette". Så jeg så på disse historiene som på eventyrene av Asbjørnsen og Moe eller H. C. Andersen, og brød meg ikke nevneverdig. 🤷‍♀️

Samtidig har vi valgt å ikke døpe ungene våre fordi vi ikke ønsker å lyve i en kirke om at vi skal oppdra barna i Guds navn, også (føler jeg) av respekt for min svært kristne familie. Jeg føler det ville blitt hyklersk og blasfemisk. Disse tingene snakket jeg og mannen om i detalj mange år før vi fikk barn..

Er dere enige TS? 

Jeg liker også tipsene i innlegg #7 om å gå i samtaleterapi, både sammen og alene. Og snakke med noen med kunnskap om å løsrive seg fra sekter. Dette er strengt tatt i grenseland sektisk. 

Anonymkode: 7121f...503

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Sensi skrev:

Jeg tenker du må snakke med typen om dette. Hvilke forventninger har dere til hverandre ifht religion og oppdragelse. I tillegg bør du snakke med svigers og i alle fall vise hvem du egentlig er. Du må respektere dem og de må respektere deg. Det er ikke sikkert du blir møtt slik du ønsker. Men det er derfor det er viktig å vise hvem du er og hva du står for. Du kan ikke gå gjennom et liv og late som 

De vet at jeg ikke er religiøs. De vet ikke at typen ikke er religiøs. 

Det nytter ikke å diskutere enkelte emner med religiøse (iallefall på det nivået der). For fredens skyld, altså for typens skyld, så holder jeg kjeft. Kommer selv fra en mild religøs familie, og de tar alt som har med religion å gjøre personlig.

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gamle er dere og hvor lenge har dere vært sammen? 

Det der hørtes litt ut som min familie. De er sterkt religiøse ( jeg er ikke det) og min samboer har nok strevet en del med det. Men nå har vi vært sammen i 10 år og det har gått seg veldig til. Det var tungt for min mor  at jeg ikke fant meg en kristen mann( selv om jeg selv ikke er det) men nå er hun jo blitt fryktelig glad i min samboer og han er en naturlig del av familien. 

Vi har nok våre rare familiesamtaler innimellom, som samboeren min syntes er surealistiske, men også han er vant til dem nå😊

Anonymkode: 9a27d...a8a

Fint å høre at det gikk seg til hos dere 🙂 Vi har vært sammen i 8 år. 

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må nesten akseptere at de genuint tror på himmelen og helvete. Jeg gjør det selv. Jeg er utrolig lei meg for menneskene jeg kjenner som kanskje havner der. Om du vet at en du er glad i, ikke får det noe godt etter døden, hvordan ville du taklet det om du visste det var et liv etterpå? 

Jeg tror det eneste du kan gjøre er å snakke med både ham og din svigerfamilie om hvordan du føler det..

Anonymkode: 51e84...cde

Har ikke problem med å akseptere at de tror på det. Finner det bare frustrerende at de skal involvere meg i det.

17 minutter siden, Violetta skrev:

Det er faktisk allmennkunnskap å vite hva sjømannskirken er, du trenger ikke å vektlegge at du ikke vet hva det er for å understreke at du ikke er kristen. 

Jeg er ikke kristen selv, men evner å vise kristne mennesker respekt. Hva med å begynne der? Jeg synes innlegget ditt virker gjennomsyret av forakt for dine svigerforeldres livssyn. Prøv å møte dem med nysgjerrighet, forståelse og respekt i stedet for nedlatenhet og forakt så kanskje du lærer noe nytt både om deg selv og dem. Man behøver ikke å ha samme livssyn for å trives sammen.

Å seriøst ta deg sammen. Kom ikke på navnet i farta, og visste faktisk ikke at det eksisterte en gang før for noen få år siden. 

Jeg har ikke gjort annet enn å vist dem respekt.

Anonymkode: 2f50e...3f6

[AnonymBruker]

Dette høres akkurat ut som min situasjon, med mine svigerforeldre.

Jeg svelger noen kameler når jeg er der. Dåp, for eksempel (vi er gift og har 2 små barn). Selv er jeg ikke døpt, og jeg har ikke noe forhold til kirken. Men for svigers var dette KJEMPEviktig. Mannen min er ikke religiøs, men han er vokst opp i et veldig aktivt religiøst hjem, og ubevisst tror jeg han er litt preget av det. Vi kan f.eks. ikke diskutere religion, da merker jeg hvor ulike ståsted vi har. Vi prøvde en gang, å diskutere sannsynligheten for at gud finnes (jeg da fra et vitenskapelig synspunkt), da innså jeg at hit går vi aldri mer når det gjelder samtaleemne...

Vi døpte barna hos svigers, i min manns hjemby (på andre siden av landet), så fikk svigermor stelle til den feiringen hun alltid har ønsket. For meg betyr det ingenting, litt vann over hodet, jeg tillot dette for å glede ham/dem.

Jeg vet at familien hans er skeptisk til at jeg ikke er religiøs. Det har jeg hørt en gang jeg overhørte en samtale da de ikke trodde jeg var i nærheten.

Problemet er egentlig størst når det gjelder barna. De får barnebibler til alle bursdager og julaftener. Disse leverer jeg rett til fretex. Når vi er på besøk med barnebarna, hører jeg at svigermor tar barna litt til side og mumler til dem, da hører jeg at hun snakker med dem om bibelen og jesus, for eksempel. Det irriterer meg veldig, at hun prøver å indoktrinere dem i smug. MEN de bor som sagt på andre siden av landet, og de er så opptatt med menigheten sin at de sjelden har tid til å komme på besøk. Når vi er der i sommerferien og romjula, pleier jeg å besøke noen venninner i nærheten ganske ofte, eller jeg sender mann og barn i forveien og kommer ned noen dager senere.

Det gjelder å ikke gjøre dette til et hinder for forholdet/familielivet.

Anonymkode: 8260d...8bc

[Violetta]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

seriøst ta deg sammen. Kom ikke på navnet i farta, og visste faktisk ikke at det eksisterte en gang før for noen få år siden. 

Jeg har ikke gjort annet enn å vist dem respekt.

Anonymkode: 2f50e...3f6

Jeg fikk ikke akkurat det inntrykket av innlegget ditt. 

Ta meg sammen? Du spør innledningsvis om hvordan du skal få et godt forhold til din svigerfamilie. Jeg prøvde å svare på spørsmålet og du ber meg ta meg sammen. Lykke til. Du trenger det.

Endret 29. mai 2019 av Violetta

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det høres ut til at du ikke helt respekterer hans bakgrunn, og det kan nok gi store problemer senere. Det øyeblikket dere får barn, kan det være at han ønsker å gi sitt barn mye av den barndommen han fikk, og da sitter dere der og river i ungen fra hver deres kant. Bordvers? Dåp? Søndagsskole? Aftenbønn? Kristen leir med besteforeldre? Diskusjoner rundt slike ting kan lett slite i stykker et forhold.

Jeg synes dette høres ut som en vanlig religiøs familie, med unntak av kjønnsfordelingen når det gjelder innsats på kjøkkenet. Vet om mange familier med inngrodde kjønnsrollemønstre, og flertallet av dem er ikke kristne. Jeg hadde ikke selv taklet å løpe rundt mens mennene satt.

Giftemål er en veldig sentral ting, i alle fall for kristne. Skjønner godt at det er viktig for ham og familien. Din holdning til det gjør også at jeg tenker dere ikke er verdens beste match. Og jeg skjønner at familien hans ser på deg som «problemet» hvis det er du som setter deg på bakbeina for ting sønnen ellers ville gjort.

 

Anonymkode: 0f975...e40

Han hatet den kristne delen av barndommen sin. Han var ikke kristen da jeg møtte han. Det er ikke religion delen, men med familien der han er veik, og de er svært kristne i tillegg. (De vet ikke at han ikke er kristen )

Han gjør husarbeid hjemme hos oss. Har aldri vært noe problem. Men hos dem er det som om ha morfer inn i en annen rolle. 

Anonymkode: 2f50e...3f6