Hvor går grensen for en krangel?

[AnonymBruker]

En sjeldent gang kan jeg krangle med min samboer.

Han kan såre meg så mye at jeg mister kontrollen og skriker og griner høylytt slik at folk som er nær huset kan høre det. 

Kan kaste ting og nesten miste pusten av å grine høyt... Jeg forstår ikke det helt etterpå. Alt blir bare smerte og svarte skyer der og då. Virkelig sterke følelser inni meg.

Jeg roer meg ned når jeg får kjærlighet og trøst.

Det er noe som bygger seg opp gradvis i en samtale om noe. Han kan si sårende ting mot meg som person og jeg sier ifra og vil at han skal forstå at det er gale å si.

Feks. Jeg har gjort en feil så kan han si "du pleier alltid å gjøre sånn"  også er det ikke alltid når det bare var en feil. Så sier jeg "gjør jeg alltid sånn?? Hele tiden??" 

Så sier han "ja av og til" også provoserer han meg mer og mer... For det er ikke sant. Til slutt er han enig og sier "det er lenge siden nå da, kansje 3 uker siden sist".. "Ja då er det ikke av og til!" Også provoserer han mer og mer..

Han ser jeg begynner å få nåkk og når jeg har hevet stemmen min litt sier han " du klarer ikke ha kontroll du" og da blir jeg enda sintere "du er ustabil"... Og til slutt knekker jeg i sammen og får ett raseriutbrudd...

Han stopper ikke å provosere når han ser jeg har nådd toppen av sinne. Må først bli helt knekt før han forstår at han sårer.

Helt til slutt når jeg er helt knekt sammen så vil han høre på meg og trøster meg og sier han forstår at det var dumt å si ditt og datt at han skal slutte å provosere meg mer. Men det har skjedd føere ganger, og han stopper ikke av at jeg viser litt sinne.. Jeg må knekke helt sammen først...

Anonymkode: 93cce...c0d

[AnonymBruker]

Psykolog kan kanskje hjelpe...

Anonymkode: 69a52...21d

[AnonymBruker]

Hvorfor lar du deg provosere da? Du kan lære å velge å la være. 

Uansett et destruktivt forhold og dere burde gå fra hverandre eller søke hjelp. 

Anonymkode: b883f...cd3

[AnonymBruker]

Har du litt problemer med konstruktiv kritikk? Kan ikke se at partneren din har gjort noe galt, ved å påpeke hvordan du er. At du knekker sammen av det, høres ut som om du kan ha en del ubehandlede følelser. 

Anonymkode: a5aa6...41b

[AnonymBruker]

Ja, jeg har vokst opp med en narsist og har problemer med å føle meg elsket. Handler kansje om det?

Skal snakke med han om det, så vil han forstå meg mer. Også må jeg gå til psykolog.... Forholdet og meg selv er helt fantastisk og normalt generelt.

Derfor er det så utrolig rart når dette skjer. Passer ikke inn at dette skjer.

Jeg tørr egentlig ikke gå til psykolog... Vanskelig å snakke og tenk om de ikke forstår...  Men det kan være bra for meg.

Det er vondt å føle at ingen elsker meg og at før eller siden vil de alle snu ryggen til meg. Ubevisst følee jeg det..

Anonymkode: 93cce...c0d

[AnonymBruker]

Hvis han hadde oppført seg slik du gjør (skriker, kaster ting) ville det blitt karakterisert som psykisk terror. De fleste som driver med psykisk terror sier partneren provoserer dem. Det er kanskje tilfelle, men du er nødt til å skjerpe deg. Han må og hvis det er slik du fremstiller det.

Anonymkode: 525f5...4c0

[AnonymBruker]

Dette er ikke bra, jeg ville oppsøkt psykolog om jeg var deg. Det høres ut som om du overreagerer veldig når han kommenterer på noe. Det må være lov å si i fra uten at du skal reagere med en sinneeksplosjon. Høres nesten ut som om du hisser deg selv opp med å grave i det han sa til deg, i stedet for å akseptere hans mening på noe. 

Anonymkode: cf415...aa0

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er ikke bra, jeg ville oppsøkt psykolog om jeg var deg. Det høres ut som om du overreagerer veldig når han kommenterer på noe. Det må være lov å si i fra uten at du skal reagere med en sinneeksplosjon. Høres nesten ut som om du hisser deg selv opp med å grave i det han sa til deg, i stedet for å akseptere hans mening på noe. 

Anonymkode: cf415...aa0

Jeg kan ikke akseptere noe som ikke er tilfelle... Han kan si ting bare fordi han har en dårlig dag. 

Sier ting som sårer og da vil jeg ta tak i det han sier for at han skal forstå at der ikke er slik.

Han sier ikke ting på en konstruktiv måte. Han kan overdrive. Han skal alltid forsvare seg og tåler ikke at jeg sier ifra om noe. Men dette er få ganger. Vi kan snakke fint og ordne opp som oftest.

Men hvis han har en dårlig dag kan han påpeke mine feil på en sårende måte.

Vi begynner å diskutere det og han forsetter å påpeke feil og selv om han ser jeg blir tydelig irritert så forsetter han. Og da er det provosere. Han burde stoppe når han ser jeg blir litt sint.

Men han forsetter og forsetter... Og da bekker det over for meg... Og jeg får raseriutbrudd...

Uansett så skal jeg ikke få raseriutbrudd, så det vet jeg er feil uansett... Men hvordan stoppe det? Jeg klarer ikke gå ifra situasjonen. Blir en stor klump inni meg og jeg vil diskutere til han forstår hva jeg mener....😔

Anonymkode: 93cce...c0d

[AnonymBruker]

Har du prøvd å vise følelser med tårer i stedet? Ikke falske da, men hvis du blir så fortvila som du sier så er kanskje det en naturlig reaksjon? Kan godt være han reagerer bedre på det enn hvis du blir sint. 

Anonymkode: 525f5...4c0

[AnonymBruker]

Dere burde enten gå fra hverandre eller søke hjelp hos parterapaut. Det er ikke sunt å krangle på den måten

Anonymkode: 94381...47c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd å vise følelser med tårer i stedet? Ikke falske da, men hvis du blir så fortvila som du sier så er kanskje det en naturlig reaksjon? Kan godt være han reagerer bedre på det enn hvis du blir sint. 

Anonymkode: 525f5...4c0

Takk for tips. Jeg skal prøve det. Sinnet mitt er egentlig en beskyttelse for å ikke gråte da. Vokst opp med at tårer er svakhet... Gråt uten å få trøst. Men kansje jeg skal prøve å gi det en sjangs.

Men som sagt så er dette bare noe som kan skje en sjeldent gang når begge har en dårlig dag osv. Som oftest ordner vi opp i ting på en rolig måte.

Men jeg vil ikke slå meg til ro med at det skjer skjeldent, jeg vil ha det helt bort. Jeg sliter meg så mye ut på å få en sånn reaksjon. Det kan ikke være bra. Men det hadde aldri skjedd foran andre. Så jeg vet jeg kan beherske meg innerst inne. Må bare klare det når vi er alene sammen også. 

Men han provoserer meg seriøst. Han skal liksom vinne en diskusjon, han kan ta fram en feil jeg gjorde for 3 år siden liksom, kun for å vinne og ha rett i diskusjonen. Det er det som provoserer. Jeg vil prate på en voksen måte og bli ferdig med samtalen, men den blir bare lenger når han tar opp gamle episoder. Da må vi diskutere den gamle episoden og jeg må forklare igjen hva som skjedde for 3 år siden.

Jeg blir gal til slutt av å diskutere alt mulig istedenfor å holde oss til saken og bli ferdig. Det er da jeg holder ut og holder ut.. Og gradvis bygger det seg opp ett sinne. Og det kan han se. Men han er kun fokusert på å vinne samtalen.

Men det er hans måte å være sint på, og bare si ting som sårer og ikke gi seg. 

Jeg har prøvd å si ting han gjør feil og speile hans møte å snakke på, men det hjelper ikke. Jeg vil ikke at vi skal snakke negativt om hverandre.

Men jeg har funnet ut at han er like følsom som meg, og det skal bare ett feil ord til at han blir såret, og da begynner han med å provosere. 

Nå sksl jeg ha øynene litt mer åpen, se meg selv og han ovenifra og ned. Observere situasjonen. Jeg kan hvis jeg vil, må bare ha riktig teknikk

Anonymkode: 93cce...c0d

[AnonymBruker]

Hilsen TS -

 

Anonymkode: 93cce...c0d

[Juniper]

Jeg synes ikke det høres bra ut om han bevisst går på deg med provokasjon etter provokasjon, helt til du sprekker, for så å skulle trøste deg etterpå! 

Dere trenger hjelp! 

Han må slutte å dra opp gammel dritt, du må fjerne deg fra samtalen når han starter med sånt. Bare gå unna! Målet hans er at du sprekker. Du sprekker ikke om du ikke hører det han sier! 

Men dere trenger virkelig noen for å nøste opp i dette! 

[FrodeF]

Kak du ikke slutte å gjøre alle de feilene han påpeker? 

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har vokst opp med en narsist og har problemer med å føle meg elsket. Handler kansje om det?

Skal snakke med han om det, så vil han forstå meg mer. Også må jeg gå til psykolog.... Forholdet og meg selv er helt fantastisk og normalt generelt.

Derfor er det så utrolig rart når dette skjer. Passer ikke inn at dette skjer.

Jeg tørr egentlig ikke gå til psykolog... Vanskelig å snakke og tenk om de ikke forstår...  Men det kan være bra for meg.

Det er vondt å føle at ingen elsker meg og at før eller siden vil de alle snu ryggen til meg. Ubevisst følee jeg det..

Anonymkode: 93cce...c0d

Det er jenta si det, legg skylda på alt og alle I stedet for å endre deg. Riktig flink er du

Anonymkode: 81bd9...f75

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Juniper skrev:

Jeg synes ikke det høres bra ut om han bevisst går på deg med provokasjon etter provokasjon, helt til du sprekker, for så å skulle trøste deg etterpå! 

Dere trenger hjelp! 

Han må slutte å dra opp gammel dritt, du må fjerne deg fra samtalen når han starter med sånt. Bare gå unna! Målet hans er at du sprekker. Du sprekker ikke om du ikke hører det han sier! 

Men dere trenger virkelig noen for å nøste opp i dette! 

Men jeg vet ikke når han skal si det. Kan nevne en ting jeg skammer meg over for 3 år siden, og da har jeg allerede hørt det. 

Og da skal jeg gå vekk? Vanskelig... 

Anonymkode: 93cce...c0d

[AnonymBruker]

Om dere diskuterer en ting, og han begynner med å kritisere deg for din oppførsel, f.eks, så må du si ifra at det er ikke det dere diskuterer nå. Å dra inn andre saker/hendelser i en diskusjon er akkurat det som gjør at det blir krangel istedet for diskusjon. 

Men du må slutte med å hyle og skrike, og ikke slenge saker omkring deg. Da får du heller gå ut og gå rundt huset til du bar roet deg ned.

Anonymkode: 054ca...c4b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, FrodeF skrev:

Kak du ikke slutte å gjøre alle de feilene han påpeker? 

Har gjort det. Men han tar opp feil jeg gjorde før som jeg ikke gjør lenger! Derfor blir jeg sint/såret.

 

Anonymkode: 93cce...c0d

[Juniper]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Men jeg vet ikke når han skal si det. Kan nevne en ting jeg skammer meg over for 3 år siden, og da har jeg allerede hørt det. 

Og da skal jeg gå vekk? Vanskelig... 

Anonymkode: 93cce...c0d

Ja, det er vanskelig å gå. Men det er trolig helt utmattende for deg å bli så sint. 

Du må se på hva du kan gjøre for å endre mønsteret. 

Om han trekker fram noe gammelt, så sier du bare at dette har vi snakket om før, det er ikke tema nå. Og så går du unna. Kom deg vekk fra diskusjonen. Du kjenner jo selv at du blir mer og mer sint? Og da bare MÅ du komme deg vekk. 

[ikkevoksen]

Høres ikke ut som at dere har det så fint sammen. Vurdert å ta en pause og se om dere har det bedre alene?