Føler meg så ensom, men det er kanskje min egen feil?

[AnonymBruker]

Hei.. 

Jeg går igjennom en vanskelig periode nå. Jeg føler meg utrolig ensom. Ekteskapet mitt er dårlig, jeg har igjen venninner lenger. Min nærmeste venninne døde, to nære venninner har flyttet ut av landet, og de to andre bor enten for langt unna eller forholdet har surne. Foreldrene mine er der for meg, men ikke emosjonelt. Jeg tør ikke snakke med dem om noe. Det blir bare drama. Søsteren min jobber på andre siden av jorda, og jeg kan ikke snakke med henne heller, for vi har ikke den kjemien.. 

Jeg har utrolig lav selvtillit, men også en rekke endre dårlige egenskaper som følsom og sær. Personlig er jeg klar over dette selv, og jeg snakker ikke noe særlig om meg selv til andre (bortsett fra her). Mange av mine relasjoner til andre i familien og bekjente holdes på et overfladisk nivå.. Jeg klarer ikke la folk slippe inn på meg, for da ser de hva slags person jeg er, og da mister jeg enda fler.. 

Samtidig som jeg føler meg så ensom og alene, hadde det vært fint og hatt venner. Men jeg tør jo ikke bli kjent med noen.. 

Jeg vet dette ikke høres fint ut, men jeg er helt ærlig.. 

Hva burde jeg egentlig gjøre? 

Anonymkode: 3977b...1d0

[SoWhat?]

Gi deg. Du har vel ikke en REKKE dårlige egenskaper?! Og når ble det å være følsom en dårlig egenskap?

Men skjønner at det ikke er lett å føle seg ensom. Det er jo viktig at en har venner om en savner det. Du hadde trengt en venn som fortalte deg at den "rekken av dårlige egenskaper" nok ikke er helt det du føler, tenker jeg. Vi er ikke perfekte noen av oss, men vi ser vel ofte det som ikke er helt topp hos oss selv, framfor de bedre sidene og egenskapene. Du får begynne å studere andre litt mer nøye, så oppdager du at de også har sitt. Og tenk kanskje heller at noen kan trenge deg som venn? Jeg liker litt sære mennesker. Er sikkert ikke alene om det 🙂

[AnonymBruker]

Du sier ekteskapet ditt er dårlig, handler ikke det om at du er såpass nedfor som du er da? Mitt eneste råd er å åpne deg for mannen din og si hvordan du har det. 

Anonymkode: ad863...2dd

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Samtidig som jeg føler meg så ensom og alene, hadde det vært fint og hatt venner. Men jeg tør jo ikke bli kjent med noen..

Kanskje du kunne finne noen på KG?

https://forum.kvinneguiden.no/forum/13-finn-en-venn/

 

Anonymkode: 3c834...cbe

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei.. 

Jeg går igjennom en vanskelig periode nå. Jeg føler meg utrolig ensom. Ekteskapet mitt er dårlig, jeg har igjen venninner lenger. Min nærmeste venninne døde, to nære venninner har flyttet ut av landet, og de to andre bor enten for langt unna eller forholdet har surne. Foreldrene mine er der for meg, men ikke emosjonelt. Jeg tør ikke snakke med dem om noe. Det blir bare drama. Søsteren min jobber på andre siden av jorda, og jeg kan ikke snakke med henne heller, for vi har ikke den kjemien.. 

Jeg har utrolig lav selvtillit, men også en rekke endre dårlige egenskaper som følsom og sær. Personlig er jeg klar over dette selv, og jeg snakker ikke noe særlig om meg selv til andre (bortsett fra her). Mange av mine relasjoner til andre i familien og bekjente holdes på et overfladisk nivå.. Jeg klarer ikke la folk slippe inn på meg, for da ser de hva slags person jeg er, og da mister jeg enda fler.. 

Samtidig som jeg føler meg så ensom og alene, hadde det vært fint og hatt venner. Men jeg tør jo ikke bli kjent med noen.. 

Jeg vet dette ikke høres fint ut, men jeg er helt ærlig.. 

Hva burde jeg egentlig gjøre? 

Anonymkode: 3977b...1d0

Dette er nok årsaken til problemet ditt, Ts. 

Du slipper ikke folk innpå deg. Derfor er du ensom. Derfor surner forholdene dine. Når ett eller to av våre forhold er dårlige så er det normale tilfeldigheter. Når alle er det, ja da er det vi selv som surner dem. Det som skjer om du slipper folk innpå deg er ikke at de ser at du er en forferdelig person. Det er at de ser at du er en helt normal person med skavanker og feil og mangler, og så deler de sine egne feil og skavanker med deg.

Det du burde gjøre er å si det du skrev over til noen. Hvem som helst. Om du ikke får deg til å si det til en venn/familie/mannen (det vil mest trolig bedre forholdet deres, i alle fall om du tar konstruktiv kritikk og er villig til å drive selvutvikling) så si det til fastlegen. Sett ord på det. Så lærer du at det er helt ufarlig. Og da tør du nok dele mer. For det må du - skal folk være nær deg må du tørre være nær dem.

Anonymkode: 4f6e8...a38

[AnonymBruker]

1 time siden, SoWhat? skrev:

Gi deg. Du har vel ikke en REKKE dårlige egenskaper?! Og når ble det å være følsom en dårlig egenskap?

Men skjønner at det ikke er lett å føle seg ensom. Det er jo viktig at en har venner om en savner det. Du hadde trengt en venn som fortalte deg at den "rekken av dårlige egenskaper" nok ikke er helt det du føler, tenker jeg. Vi er ikke perfekte noen av oss, men vi ser vel ofte det som ikke er helt topp hos oss selv, framfor de bedre sidene og egenskapene. Du får begynne å studere andre litt mer nøye, så oppdager du at de også har sitt. Og tenk kanskje heller at noen kan trenge deg som venn? Jeg liker litt sære mennesker. Er sikkert ikke alene om det 🙂

Takk for gode ord ❤️ skal ta det til meg

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du sier ekteskapet ditt er dårlig, handler ikke det om at du er såpass nedfor som du er da? Mitt eneste råd er å åpne deg for mannen din og si hvordan du har det. 

Anonymkode: ad863...2dd

Jeg har prøvd, men jeg synes ikke det hjalp noe særlig. Jeg syntes det gjorde ting verre at han vet disse tingene, for da er det som om jeg plager ham med det. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du kunne finne noen på KG?

https://forum.kvinneguiden.no/forum/13-finn-en-venn/

 

Anonymkode: 3c834...cbe

Har aldri visst om det:) Skal sjekke det takk 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er nok årsaken til problemet ditt, Ts. 

Du slipper ikke folk innpå deg. Derfor er du ensom. Derfor surner forholdene dine. Når ett eller to av våre forhold er dårlige så er det normale tilfeldigheter. Når alle er det, ja da er det vi selv som surner dem. Det som skjer om du slipper folk innpå deg er ikke at de ser at du er en forferdelig person. Det er at de ser at du er en helt normal person med skavanker og feil og mangler, og så deler de sine egne feil og skavanker med deg.

Det du burde gjøre er å si det du skrev over til noen. Hvem som helst. Om du ikke får deg til å si det til en venn/familie/mannen (det vil mest trolig bedre forholdet deres, i alle fall om du tar konstruktiv kritikk og er villig til å drive selvutvikling) så si det til fastlegen. Sett ord på det. Så lærer du at det er helt ufarlig. Og da tør du nok dele mer. For det må du - skal folk være nær deg må du tørre være nær dem.

Anonymkode: 4f6e8...a38

Jeg hadde følt mer komfortabel med å si det til fastlegen ja:) Jeg har blitt mer og mer overfladisk mot folk med tiden. Da jeg var yngre, var jeg meg selv om jeg kan si det slik. Jeg fikk inntrykk av at jeg kunne bli litt mye. Jeg snakket for mye, delte for mye, viste for mye av meg selv (når folk ikke svarer deg, eller lager rare ansikter eller slutter å henge med deg).. Jeg tenkte, ok, jeg er for mye.. Og det var da det begynte, denne anonymiseringen.. 

Jeg skulle ønske jeg hadde en venninne som kunne godta meg som den jeg er. Etter min nærmeste venninne døde, har jeg vært så trist. Hun var den eneste som fikk meg til å føle meg bra, som så ut til å godta meg som den jeg er.. 

Men takk for gode tips, skal ta det med meg videre

Anonymkode: 3977b...1d0

[AnonymBruker]

Jeg tror du trenger å snakke med en psykolog. Få hjelp og støtte til å bli kjent med deg selv, og se deg selv utenfra slik at du skjønner at du ikke er en så dårlig person som du tror, at du faktisk er helt vanlig. Alle mennesker har noen dårlige og noen gode sider. Ofte er det nettopp de dårlige sidene som kan gjøre at vi blir ekstra glad i en person. Prøv å tenk gjennom hva det er du liker ved folk du kjenner, hvilke kvaliteter du beundrer.

 En psykolog kan også hjelpe deg til å få bedre selvfølelse, hjelpe deg til å se at også du har en rekke gode kvaliteter. Kan det være at foreldrene dine ikke var flinke til å gi deg god selvfølelse i oppveksten? Prøv å skriv en liste over dine gode kvaliteter. Hvis du tør, kan du spørre folk rundt deg om hva de liker ved deg. Husk at også fravær av en negativ egenskap, telles som en positiv egenskap. Jeg kan godt begynne på listen for deg. Dette er det inntrykket jeg får av deg:

– du er modig som tør å innrømme for deg selv at du ikke har det bra

– å være følsom er definitivt en positiv egenskap! Det betyr at du sansynligvis også er empatisk og dyktig til å forstå andres situasjon, og kan være en god støtte for andre når de har det vondt. Får også inntrykk av at du er en god lytter. Dette er veldig viktige og fine kvaliteter som folk flest ønsker i en venn. 

– du er sterk som har taklet mye vondt, og som har tålt å være alene med følelsene dine (kanskje hele livet? Virker ikke som om foreldrene dine var noe flinke til å møte deg på dette. Det er deres feil, ikke din.)

– du virker tilpasningsdyktig (basert på innlegget der du skriver om at du endret deg etter tilbakemeldinger fra folk. Men husk at de tilbakemeldingene du fikk ikke nødvendigvis handlet om deg, de kan ha handlet om at den andre personen ikke hadde det bra med seg selv.) 

– får inntrykk av at du ikke er egoistisk, at du heller er en som tenker på andres/fellesskapets beste. Snill. Stiller opp for andre. (Men vær ikke redd for å ta plass. Du er likeverdig med alle andre, og fortjener like mye plass og oppmerksomhet som alle andre)

– du er hyggelig og høflig. Svarer folk på en pen måte. Det sier meg at du antagelig er dyktig sosialt selvom du kanskje ikke ser det selv. 

– er flink til å uttrykke deg. Skriver godt og forståelig. Du får tydelig frem poenget. 

– kanskje litt konfliktsky? Det vil i så fall si at du ikke er en aggressiv hissigpropp, og er i så måte positivt. 

– du skriver at du føler at du er sær. Mulig jeg misforstår, men jeg tenker at du kanskje heller egentlig er en som vet hva hun vil, en som kjenner sine egne grenser og som ikke lar andre utnytte seg. Dette er helt klart positivt! Kanskje er du også litt forutsigbar, stabil og trygg? Igjen er dette positive kvaliteter som folk flest ønsker i en god venn eller kollega. 

Alt dette er superbra egenskaper som gjør at jeg tenker at du egentlig er en kjempegod venn og kollega, men at du har vært uheldig med menneskene du har truffet hittil i livet, kombinert med en oppvekst der du ikke ble møtt på dine emosjonelle behov. Jeg kunne godt tenke meg å være venninne med deg. Men tenker at du kanskje må begynne med deg selv, før du har energi til å slippe andre innpå? Snakk med fastlegen og be om henvisning til psykolog. I mellomtiden må du prøve å være snill med deg selv. Avslutt dagen med å si til deg selv hva som var bra i dag, som f.eks. i dag løste jeg en oppgave på jobben på en god måte, i lunsjen sa jeg noe morsomt, var flink til å lytte da Anne snakket om noe og anerkjente hennes følelser og opplevelser på en god måte, ga gode råd til Per, holdt opp døren for noen, smilte til noen på gaten e.l. 

Anonymkode: 81203...eb8

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om meg selv, det! Så vi er flere som føler oss litt misilpass iblant. Relasjoner har jeg aldri vært flink på, selv om jeg er glad i folk.

Anonymkode: 65752...be3