Når barn gråter i barnehagen

[Daria]

Siden jeg ikke har barn og derfor heller ingen erfaring med barnehager, lurer jeg litt på hva dere som har det tenker om en liten episode jeg opplevde i dag.

Jeg går forbi en barnehage i nabolaget og legger merke til at det sitter en liten jente og gåter for seg selv, rett på innsiden av gjerdet. Siden jeg ikke ser noen voksne i umiddelbar nærhet, går jeg bort og spør hva som er i veien, om hun har slått seg?, og hun hikster fram at ingen løp etter henne da de lekte sisten. Ikke noe alvorlig i den store sammenhengen, men åpenbart krise nok for en 4-åring der og da. Et par andre småjenter kommer til, fordi de ser at hun gråter og fordi de lurer på hvem jeg er, og en av dem går for å si fra til en voksen, men kommer tilbake alene. Flere nysgjerrige unger kommer til, jeg bli stående og prate med dem og svare på spørsmål i flere minutter og hun som gråt har gått over til å smile og le i stedet. Jeg ser at en av de voksne kikker såvidt i vår retning, men på den tiden jeg står der gjør ingen av dem tegn til å komme bort og se hva som foregår. 

Jeg skjønner jo at både tårer og mini-dramaer i leken er helt dagligdags i barnehager, og det gikk jo fort over, men bør man ikke som voksen med ansvar i det minste sjekke at alt går bra nå man blir varslet om at et barn gråter og er lei seg, eller for den saks skyld når man ser ungene samle seg rundt en fremmed voksen?

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Daria skrev:

Siden jeg ikke har barn og derfor heller ingen erfaring med barnehager, lurer jeg litt på hva dere som har det tenker om en liten episode jeg opplevde i dag.

Jeg går forbi en barnehage i nabolaget og legger merke til at det sitter en liten jente og gåter for seg selv, rett på innsiden av gjerdet. Siden jeg ikke ser noen voksne i umiddelbar nærhet, går jeg bort og spør hva som er i veien, om hun har slått seg?, og hun hikster fram at ingen løp etter henne da de lekte sisten. Ikke noe alvorlig i den store sammenhengen, men åpenbart krise nok for en 4-åring der og da. Et par andre småjenter kommer til, fordi de ser at hun gråter og fordi de lurer på hvem jeg er, og en av dem går for å si fra til en voksen, men kommer tilbake alene. Flere nysgjerrige unger kommer til, jeg bli stående og prate med dem og svare på spørsmål i flere minutter og hun som gråt har gått over til å smile og le i stedet. Jeg ser at en av de voksne kikker såvidt i vår retning, men på den tiden jeg står der gjør ingen av dem tegn til å komme bort og se hva som foregår. 

Jeg skjønner jo at både tårer og mini-dramaer i leken er helt dagligdags i barnehager, og det gikk jo fort over, men bør man ikke som voksen med ansvar i det minste sjekke at alt går bra nå man blir varslet om at et barn gråter og er lei seg, eller for den saks skyld når man ser ungene samle seg rundt en fremmed voksen?

Her fikk du jo en forklaring på hva det gjaldt. Tipper at personalet visste at de lekte sisten eller noe, og at de vet at lille Kari Dramatisk hvis ting ikke går helt som hun vil. 

Husk at når dere i forbifarten observerer barn, så vet du ikke forhistorien. 

Anonymkode: b2cdf...19f

[AnonymBruker]

Da jeg jobbet i barnehage (ufaglært, bare assistent) gikk vi bort og sjekket hva som var galt om vi så et barn som gråt, eller om et barn kom og fortalte at et annet barn gråt. Men de voksne kjenner jo også barna og vet gjerne hvem som lett blir lei seg og hvordan de reagerer, samt kan ofte høre forskjell på feks slått-seg-gråt eller mer sutre-gråt (jeg som voksen spurte alltid barna da, og valgte trøst eller avledning ut fra hvordan jeg oppfattet situasjonen).

Her høres det jo ut som de ikke hadde sett henne, det er ikke så lett å se alle barna samtidig hele tiden dessverre. 

At den voksne ikke kom bort når det andre barnet sa ifra kan være sløvhet. Det kan også være fordi det andre barnet var utydlig eller ikke sa noe (barn surrer litt iblant altså og kan glemme hva de skulle fortelle feks). Det kan og være at det sa at "Kari gråter" men den voksne kunne se at Kari nå smilte og snakket med deg og at flere barn gjorde det og derfor vurderte gråting som et avsluttet problem/ingen skade skjedd.

Jeg fulgte alltid med om voksne utenfor gjerdet snakket med barna og pleide ofte gå litt nærmere men skal være ærlig selv om det kanskje er fordomsfullt om det feks var en ung kvinne ville jeg nok bare observert mens om det var en mann eller en litt rar person ville jeg gått bort. Men generelt i en barnehage kan man ikke hele tiden blande seg oppi alt barna driver med, de må få litt frihet men at man følger med på avstand, sånn følte iallfall jeg det  

Anonymkode: 79786...079

[AnonymBruker]

Forresten, noen barn kan gråte pga noe, få trøst eller snakke med voksen i barnehagen, men så etterpå ville gå og gråte litt for seg selv eller være alene. Det så jeg skje iblant og da pleide jeg å la dem være litt i fred. Usikker på om det er riktig men følte det var greit iallfall...

Anonymkode: 79786...079

[atropos]

Det kan jo hende at de voksne hadde vært borte hos dette barnet før du kom. Ikke alle barn vil ha en voksen hos seg hele tiden når de er lei seg. Noen ganger er det også mer gunstig at de gråter seg ferdig alene (etter å ha snakket til de først selvsagt.) hvis det var tilfelle i denne situasjonen, kan det hende at de voksne tittet bort og så at «Kari» snakket og lo med deg og derfor ikke trengte mer assistanse fra ansatte. 

 

Det var å legge godvilja til. Om det faktisk er sånn er vanskelig å si. Kan være begge deler...🤷🏼‍♀️