Flere foreldre som sliter sosialt?

[AnonymBruker]

Etter jeg ble mor og flyttet til et nytt sted, har jeg ikke klart å forme noe særlig vennskap eller nettverk. Dette er sårt, og det begynner å ta overhånd. Jeg er redd ungene mine faller utenfor, fordi jeg ikke klarer å være en del av nettverket til de andre barnefamiliene i nabolaget eller de andre foreldrene på skolen/barnehagen. Jeg har prøvd, men jeg får det rett og slett ikke til. Jeg finner ingen jeg føler jeg passer sammen med, og det ser ut til at de andre foreldrene finner tonen med en gang. Ungene mine har mange venner, og er på besøk/har besøk rett som det er. Så jeg tror ikke de har tatt noe skade av det enda. Men problemet er at jeg føler på det - hele tiden! Og jeg blir stresset og i dårlig humør av det, noe som gir meg dårlig samvittighet overfor barna. Jeg kan ikke fortsette sånn, men vet ingen råd. Er det flere som har det slik, og som har noen råd? 

Anonymkode: b2041...864

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Nå går de enda i barnehage, så det er ikke noe stor krise, men jeg kjenner jeg er skeptisk til skoletida pga det. Jeg er redd de skal havne utenfor. Jeg har vært med i fau, og er med på alt mulig rart jeg kan, men det er liksom noe som mangler der. Alle andre finner kjemien sammen mens jeg havner utenfor. Noe som da resulterer i at ungene leker sammen hjemme og, fordi foreldrene har blitt venner. Mens mine da havner utenfor. De har venner altså, bare at de havner utenfor den gjengen de er i når de er i barnehagen. Jeg tror kanskje vi må prøve å slappe av og tenke at ungene klarer seg selv. Man skal ikke langt opp i alder før ungene selv styrer mye av leken og fritida si. 

Anonymkode: 3f573...287

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt det sånn. Jeg har aldri helt passet inn.

Mannen min er tilflytter, og har ikke fått seg nye venner her.

Jeg har én venninne her, men hun sliter med en del, og vi treffes veldig sjelden.

Jeg får vondt av at vi ikke får vist sønnen vår hvordan voksne vennskap fungerer. Det er tilnærmet lik aldri folk på besøk her

Anonymkode: 2b4aa...d50

[AnonymBruker]

Har det på samme måte. Vi flyttet fra et trygt og godt nabolag i Oslo. Med lekeplassen rett utenfor rekkehuset. Og hvor alle pratet med alle og det var lett å bli kjent. Barna lekte med hverandre ute og koset seg. Foreldrene snakket med hverandre. Praten gikk løst. 

Nå bor vi i et stort hus. Lekeplassen er ikke rett utenfor. Der er det som regel ikke en sjel. Alle barn her har trampoline og eller lekestativ i hagen sin. Vanskelig å bli kjent med de andre foreldrene i barnehagen. Jeg har en supersosial gutt da, og han har blitt invitert med hjem og hatt besøk. Men jeg sliter med å snakke med de andre foreldrene. Noen ganger føles det som om jeg spør og spør mens de ikke finnes intr tilbake. På første foreldrekaffe i barnehagen snakket nesten ingen foreldre med hverandre. Jeg var sosial på det gamle stedet, her på det nye stedet har jeg blitt asosial og redd for å snakke med andre foreldre fordi jeg er redd for å bli avvist. Det tar vel kanskje bare tid? Jeg ønsker ikke trenge meg på heller. Aner ikke hva jeg skal gjøre jeg. Nettverksbygging ble vanskeligere enn jeg hadde trodd og sett for meg. Full av selvtillit da vi flyttet og gledet meg til å bli kjent med nye folk. Nå er ikke selvtilliten like høy og plutselig blitt sjenert og tilbaketrukket.

Anonymkode: 90f3f...f3f

[AnonymBruker]

Jeg er innflytter på Sørlandet og hadde aldri trodd det skulle være så vanskelig å bli kjent med folk. Trodde alltid at små barn er omtrent garanti for å knytte kontakter med andre småbarnsforeldre. Slik har det ikke blitt. Veldig lukkede miljøer her. Jeg er nok annerledes enn de fleste andre mødre, ateist, høyutdannet, ble mor da jeg var nærmere 40. De mødre jeg møter i barnehage og barneskole er gjerne 10 år og vel så det yngre, jobber redusert og ofte ikke i det hele tatt, opptatt med menigheten og nettverket det har fra før. I tillegg er jeg litt kresen, jeg er heller alene enn med folk som jeg egentlig ikke har interesse i.

For å ikke glemme janteloven. Står sterkt her.

Jeg bygde mitt nettverk via jobb og hobby, å ha barn hadde dessverre veldig lite betydning.

Anonymkode: 12b1c...5e5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er innflytter på Sørlandet og hadde aldri trodd det skulle være så vanskelig å bli kjent med folk. Trodde alltid at små barn er omtrent garanti for å knytte kontakter med andre småbarnsforeldre. Slik har det ikke blitt. Veldig lukkede miljøer her. Jeg er nok annerledes enn de fleste andre mødre, ateist, høyutdannet, ble mor da jeg var nærmere 40. De mødre jeg møter i barnehage og barneskole er gjerne 10 år og vel så det yngre, jobber redusert og ofte ikke i det hele tatt, opptatt med menigheten og nettverket det har fra før. I tillegg er jeg litt kresen, jeg er heller alene enn med folk som jeg egentlig ikke har interesse i.

For å ikke glemme janteloven. Står sterkt her.

Jeg bygde mitt nettverk via jobb og hobby, å ha barn hadde dessverre veldig lite betydning.

Anonymkode: 12b1c...5e5

Ganske stikk motsatt av her. LItt rart hvor ulikt det kan være fra sted til sted. Jeg var 35 og 38 da jeg fikk mine. Er ufør og dermed også hjemmeværende. Enten det var barselgrupper, babysang, babysvømming eller barnehage, så er jeg rundt 10 år eldre enn alle de andre, og de har høye utdannelser og tjener flusst med penger. Det er rett og slett ikke plass til meg i de gruppene når jeg da havner så utenfor som jeg gjør. 

Anonymkode: 3f573...287

[AnonymBruker]

Jeg er visst en skikkelig raring, da, som aldri har hatt noe særlig behov for å bli kjent med andre foreldre. Er selvsagt på hils med folk og slår av en prat på 17. mai, men har aldri tenkt at det skulle være grunn til å ønske noe mer enn det.

Ungene har hatt sine venner på besøk, og de drar på besøk, og overnatter. Tror de har hatt det helt supert, jeg, selv om jeg knapt kjenner foreldrene til vennene deres.

Det at man kjenner seg ensom som foreldre på et nytt sted der man ikke har venner, er en litt annen sak. Forstår godt at det kan være vanskelig. Men å være redd for at barna faller utenfor fordi de voksne ikke er mye sammen synes jeg virker ganske overdrevet?

Anonymkode: 21a3a...71e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ganske stikk motsatt av her. LItt rart hvor ulikt det kan være fra sted til sted. Jeg var 35 og 38 da jeg fikk mine. Er ufør og dermed også hjemmeværende. Enten det var barselgrupper, babysang, babysvømming eller barnehage, så er jeg rundt 10 år eldre enn alle de andre, og de har høye utdannelser og tjener flusst med penger. Det er rett og slett ikke plass til meg i de gruppene når jeg da havner så utenfor som jeg gjør. 

Anonymkode: 3f573...287

Motsatt her å. Fikk barn som 20 åring, har høy utdannelse, jobber fulltid og mer enn det. Har fått to barn til i 30 årene. Når jeg fikk første barnet var alle 10-15 år eldre enn meg og når jeg fikk de to minste så var alle 10 år yngre enn meg 😂 (var 32 og 34) 

Jeg bryr meg ikke om noen har utdannelse eller jobb osv. Jeg er opptatt av kjemi uansett alder. 

Ps : sliter også med nettverk etter at vi flyttet ut av byen. Her er alle satt og ingen plass til flere. 

Anonymkode: 55b11...6a1

[Gjest WhisperingWind]

Da jeg var yngre så var det ikke vanlig at foreldre hang sammen. Ungene løp inn og ut til hverandre, så så lenge ungen er sosial og har venner så er ikke det noe problem. Om barnet går på skole så kan du kanskje knytte noen nettverket via fritidsaktiviteter? 

Men det virker mer som om det er du som kunne hatt godt av et nettverk? 

[AnonymBruker]

1 time siden, WhisperingWind skrev:

Da jeg var yngre så var det ikke vanlig at foreldre hang sammen. Ungene løp inn og ut til hverandre, så så lenge ungen er sosial og har venner så er ikke det noe problem. Om barnet går på skole så kan du kanskje knytte noen nettverket via fritidsaktiviteter? 

Men det virker mer som om det er du som kunne hatt godt av et nettverk? 

Det er jo nettopp det TS sier, at hun ikke har nettverk, at det er vanskelig å bli kjent med andre foreldre der hun bor.

Skjønner deg godt TS, har det akkurat sånn selv, har dessverre ingen råd. Tror sånt er litt miljøavhengig, noen steder er menneskene fra stedet flink til å inkludere , andre steder er de ikke så flinke. De jeg kommer best i kontakt med er innflyttere til byen her, er selv innflytter. Og de innflytterne jeg kommer i kontakt med sier det samme. Så vi har vært uheldig med hvor vi bosatte oss. Og ja vi har forsøkt. Og flere innflyttere, flytter videre da de ikke trives, så nå skal vi se på muligheten for å flytte.

Anonymkode: f39fd...68e

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er visst en skikkelig raring, da, som aldri har hatt noe særlig behov for å bli kjent med andre foreldre. Er selvsagt på hils med folk og slår av en prat på 17. mai, men har aldri tenkt at det skulle være grunn til å ønske noe mer enn det.

Ungene har hatt sine venner på besøk, og de drar på besøk, og overnatter. Tror de har hatt det helt supert, jeg, selv om jeg knapt kjenner foreldrene til vennene deres.

Det at man kjenner seg ensom som foreldre på et nytt sted der man ikke har venner, er en litt annen sak. Forstår godt at det kan være vanskelig. Men å være redd for at barna faller utenfor fordi de voksne ikke er mye sammen synes jeg virker ganske overdrevet?

Anonymkode: 21a3a...71e

Da er jeg også rar, for jeg er heller ikke interessert i å danne vennskap med andre foreldre. Dvs, dersom jeg får "vennskapskjemi" med noen som tilfeldigvis er foreldre, så bygger jeg gjerne et vennskap med dem, men jeg har null behov for at mine barn skal henge med deres barn. Mine barn har sine venner fra skolen, og jeg har mine venner fra litt rundt omkring. En annen her nevnte Sørlandet, men det er store forskjeller fra hvilke lokalsamfunn man er i. Har bodd i områder hvor vi ikke har "passet inn", men har nå funnet et område hvor vi føler oss veldig hjemme. Naboene slår av en prat ute i gaten, henger på lekeplassene med barna, tar en grillfest på verandaen. Veldig lett å bli kjent med folk, nesten LITT for sosialt for meg som er introvert. Foreldrene på skolen er også veldig omgjengelige, og hadde jeg vært mer sosial, hadde jeg takket ja til en kaffekopp her eller en vinkveld der. Men siden jeg har mine egne venner, så har jeg ikke vært særlig interessert i sånne "foreldrevenner". Mannen min er likedan, bare at hans venner er kollegaene. Treffer han noen på kveldstid, er det dem. Så ingen parmiddager eller familier på besøk hos oss, noe jeg tror barna uansett er helt likegyldige til. De vet vi har venner, og de har sine egne venner, og alt annet betyr ikke noe. 

Skal sies at jeg bekymret meg over dette med sosiale relasjoner da barna var yngre, for jeg følte jeg måtte være synlig sosial med andre foreldre for at barna skulle bli sosiale. Men det viste seg at barna fint har fått venner i skolen helt uten innblanding fra meg, så den bekymringen forsvant ganske raskt etter skolestart. De finner vel som oftest ut av det på egenhånd 😊

Anonymkode: 7b875...479

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du som voksen savner vennskap, men jeg tviler på at det går utover barna.

Jeg er vokst opp med at min mor omtrent kun sa hei til mine venners foreldre, hun var aldri venner med mine venners foreldre, hun hadde sine egne. Jeg er super sosial, så hadde liten innvirkning på meg i hvertfall.

Her vi bor nå så er det et lite miljø, man kommer inn som tilflytter og ser at folk har gått på skole/jobbet sammen og har allerede kjennskap til omtrent alle foreldrene åå skoel/barnehage pg de er ikke så lett å komme inn på. Hverken jeg eller mannen jobber i denne kommunen, så det er ikke så lett å skaffe seg et nettverk her. Men så skal det sies at vi har begge nettverk der vi bodde før, så vi er stort sett sammen med disse.

Anonymkode: 4e72e...4f4

[Gjest WhisperingWind]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ungene mine har mange venner, og er på besøk/har besøk rett som det er. Så jeg tror ikke de har tatt noe skade av det enda

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo nettopp det TS sier, at hun ikke har nettverk, at det er vanskelig å bli kjent med andre foreldre der hun bor.

Skjønner deg godt TS, har det akkurat sånn selv, har dessverre ingen råd. Tror sånt er litt miljøavhengig, noen steder er menneskene fra stedet flink til å inkludere , andre steder er de ikke så flinke. De jeg kommer best i kontakt med er innflyttere til byen her, er selv innflytter. Og de innflytterne jeg kommer i kontakt med sier det samme. Så vi har vært uheldig med hvor vi bosatte oss. Og ja vi har forsøkt. Og flere innflyttere, flytter videre da de ikke trives, så nå skal vi se på muligheten for å flytte.

Anonymkode: f39fd...68e

Jeg mente at det hovedsakelig var Ts det går utover, ikke barna.

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er innflytter på Sørlandet og hadde aldri trodd det skulle være så vanskelig å bli kjent med folk. Trodde alltid at små barn er omtrent garanti for å knytte kontakter med andre småbarnsforeldre. Slik har det ikke blitt. Veldig lukkede miljøer her. Jeg er nok annerledes enn de fleste andre mødre, ateist, høyutdannet, ble mor da jeg var nærmere 40. De mødre jeg møter i barnehage og barneskole er gjerne 10 år og vel så det yngre, jobber redusert og ofte ikke i det hele tatt, opptatt med menigheten og nettverket det har fra før. I tillegg er jeg litt kresen, jeg er heller alene enn med folk som jeg egentlig ikke har interesse i.

For å ikke glemme janteloven. Står sterkt her.

Jeg bygde mitt nettverk via jobb og hobby, å ha barn hadde dessverre veldig lite betydning.

Anonymkode: 12b1c...5e5

 

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ganske stikk motsatt av her. LItt rart hvor ulikt det kan være fra sted til sted. Jeg var 35 og 38 da jeg fikk mine. Er ufør og dermed også hjemmeværende. Enten det var barselgrupper, babysang, babysvømming eller barnehage, så er jeg rundt 10 år eldre enn alle de andre, og de har høye utdannelser og tjener flusst med penger. Det er rett og slett ikke plass til meg i de gruppene når jeg da havner så utenfor som jeg gjør. 

Anonymkode: 3f573...287

Jeg er litt nyskjerrig på hvordan dere finner ut at «alle» andre er rundt 10 år yngre enn dere selv? Litt det samme lurer jeg med disse barselgruppe trådene der folk sier de var 10 år eldre eller yngre enn de andre...

Ingen har noensinne spurt meg hvor gammel jeg er, hverken i barnehagen eller på helsestasjonen. 

Anonymkode: 56a0d...12b

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er innflytter på Sørlandet og hadde aldri trodd det skulle være så vanskelig å bli kjent med folk. Trodde alltid at små barn er omtrent garanti for å knytte kontakter med andre småbarnsforeldre. Slik har det ikke blitt. Veldig lukkede miljøer her. Jeg er nok annerledes enn de fleste andre mødre, ateist, høyutdannet, ble mor da jeg var nærmere 40. De mødre jeg møter i barnehage og barneskole er gjerne 10 år og vel så det yngre, jobber redusert og ofte ikke i det hele tatt, opptatt med menigheten og nettverket det har fra før. I tillegg er jeg litt kresen, jeg er heller alene enn med folk som jeg egentlig ikke har interesse i.

For å ikke glemme janteloven. Står sterkt her.

Jeg bygde mitt nettverk via jobb og hobby, å ha barn hadde dessverre veldig lite betydning.

Anonymkode: 12b1c...5e5

Ikke vondt ment, men høres mer ut som du ikke ble kjent med folk fordi du er for kresen. Det hjelper å være åpen og gi folk mer enn én liten sjanse før man gjør seg opp en mening. Det virker som du ser ned på folk med lavere utdanning og deltidsarbeid og da skjønner jeg godt at man lett kan bli utelatt. Jeg har helt omvendt oppfatning av å være innflyttet på Sørlandet, men så har jeg blitt kjent med folk innen flere miljøer og ikke bare mennesker som er lik meg. 

Anonymkode: 9688a...a08

[Kontorotta]

Så lenge ungene har venner, så lider de ikke direkte av at du mangler et nettverk. Barn skaper sitt eget nettverk. Ta imot vennene til barna med åpne armer når de kommer på besøk. Inviter gjerne foreldre som henter barn på en kopp kaffe, eller slå av en liten prat med dem på trappa når de henter/du henter. Selv om det ikke er foreldre du får en vennskapskjemi med, er det kjekt å vite at du kan slå av en prat med dem, eller ta kontakt om det skulle oppstå noe.

Som innflytter selv, kjenner jeg godt til det med å skape sitt eget nettverk. Jeg jobbet til å begynne med i en kommune, og bodde i en annen. Dermed var jeg "dobbelt" ny. Og siden det var snakk om turnusarbeid, var det vanskelig å knytte nettverk.

Startet tidlig i FAU i barnehagen. Snakket med foreldrene der, snakket på foreldremøter. Var ute i gata med barnet. Sa hei til naboer. Var mye alene, men sakte men sikkert har jeg bygget opp et nettverk hvor jeg kan prate med alle foreldrene i klassen. Jeg kan navnet på alle barna og alle foreldrene.

Sakte men sikkert har dette ført til at vi som familie nå ferier for eksempel nyttårsaften sammen med noen av de familiene vi har best kjemi med. Vi besøker hverandre som familier, men har og nå begynt å gjøre ting sammen bare som voksne og et par av mødrene ser jeg på som gode venninner som jeg gjerne gjør noe sammen med alene.

Men dette har tatt tid. Jeg ble også først kjent med andre innflyttere.

 

 

[Kontorotta]

Når jeg ser enkelte snakker om det å være ung mor, eller gammel mor, så har jeg opplevd begge deler. Og for meg har det ikke vært noe forskjell i hva slags kontakt jeg har hatt med de andre foreldrene i klassene til barna mine. Jeg har venner som jeg har fått via barna som er 10 år eldre enn meg og 10 år yngre enn meg. Jeg har følt meg under utdannet i forhold til enkelte ved første møte, eller sett at andre har lavere utdannelsen enn meg eller er uføre, men det har ingenting å si i forhold til hvordan de er som foreldre. Om man er førstegangsmor som 18 eller 38, så stiller man mange ganger de samme spørsmålene. Og selv i møte mellom en førstegangsmor og en firebarnsmor, er det alltid ting i foreldrerollen som binder man sammen.