Hvordan er det fysisk mulig å ikke gråte på 20 år?

[AnonymBruker]

Jeg har hørt og lest folk fortelle at de ikke har grått på 10-20 år! Hvordan i alle dager er det mulig? Jeg klarer omtrent ikke en uke uten å gråte. Jeg hadde sprengt om jeg ikke fikk gråte på flere år. 😳

Anonymkode: d256e...706

[Million]

Det kommer vel an på hva slags liv man lever, og ikke minst; hvor lettrørt og følsom man er! Mange som ikke gråter uansett hvor trist en film er liksom, selv om "helten dør og hun mister sitt livs kjærlighet" og alt det der. 

Lever man et stabilt og litt innesluttet liv uten de store overraskelsene, så er det vel ikke stort å gråte over. Ingen særlige ytre påvirkninger.

Hvis man ikke gråter når/hvis noen i familien dør, er det vel litt rart, skulle jeg tro, men det kan jo fint gå 20 år uten at noen av de nærmeste dør.

Selv forandret jeg meg drastisk da jeg fikk barn som 33 åring. Det var som natt og dag. Etter det (19 år siden) ble jeg så lettrørt for alt mulig, og gråter så fort det er noe rørende på tv. Særlig om barn er involvert. Klarer ikke se på at barn skades eller har det vondt. Vil ikke si jeg gråter eller feller en tåre ukentlig, men det går nok ikke så mange uker mellom hver gang jeg ser eller hører noe rørende.

Endret 27. mai 2019 av Million

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Million skrev:

Det kommer vel an på hva slags liv man lever, og ikke minst; hvor lettrørt og følsom man er! Mange som ikke gråter uansett hvor trist en film er liksom, selv om "helten dør og hun mister sitt livs kjærlighet" og alt det der. 

Lever man et stabilt og litt innesluttet liv uten de store overraskelsene, så er det vel ikke stort å gråte over. Ingen særlige ytre påvirkninger.

Hvis man ikke gråter når/hvis noen i familien dør, er det vel litt rart, skulle jeg tro, men det kan jo fint gå 20 år uten at noen av de nærmeste dør.

Selv forandret jeg meg drastisk da jeg fikk barn som 33 åring. Det var som natt og dag. Etter det (19 år siden) ble jeg så lettrørt for alt mulig, og gråter så fort det er noe rørende på tv. Særlig om barn er involvert. Klarer ikke se på at barn skades eller har det vondt. Vil ikke si jeg gråter eller feller en tåre ukentlig, men det går nok ikke så mange uker mellom hver gang jeg ser eller hører noe rørende.

Du har mange gode poenger. Det kan også skje med de som har levd veldig traumatiske liv at de har stengt av følelsene og ikke klarer å gråte. 

Jeg er i motsatt ende, knekker sammen fort og gråter flere ganger i uka vanligvis. 

Ts

Anonymkode: d256e...706

[Chizue]

Jeg kunne ønske jeg kunne gråte, la tårene renne..
Men jeg har ikke tårer, jeg har helt tørre tårekanaler, ingen tårer å produsere  

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Chizue skrev:

Jeg kunne ønske jeg kunne gråte, la tårene renne..
Men jeg har ikke tårer, jeg har helt tørre tårekanaler, ingen tårer å produsere  

Oi. Hvorfor det? 

Anonymkode: d256e...706

[AnonymBruker]

Noen kan undertrykke følelser i årevis, jeg har gjort det. Og har gått i årevis uten å gråte. Handler nok om vanskelig perioder med kriser kombinert med lav emosjonell intelligens. Har ført til at jeg har blitt som ei maskin til tider. 

Anonymkode: 60628...cb6

[AnonymBruker]

Må være deilig og gråte ut. Jeg kan gå 6 måneder uten å gråte selvom alt er jævlig og tungt, men jeg har opplevd så mye vondt at jeg er så herdet, men koppen renner over av og til og tårene kommer endelig, og alle følelser bare velter ut og det føles så befriende etterpå!  

Anonymkode: a33fb...245

[AnonymBruker]

Første gang jeg gråt i voksen alder var når jeg var 30 år. Så jeg gikk altså sånn omtrent 15 år uten å gråte én eneste gang. Hadde rett og slett ingenting i livet mitt som kunne piske opp sterke følelser.

Nå er jeg 33 år gammel, og har de siste par årene grått omtrent 2 ganger i året. Grunnen er at jeg har giftet meg, og har en person i livet mitt jeg bryr meg om ekstremt mye. Jeg gråter kun når hun gråter, i empati. Jeg gråter aldri over at ting skjer med meg selv, men når ting gjør min kone fortvilet, så kan jeg gråte i medlidenhet.

Jeg er en veldig positiv person, som alltid finner lyspunktet i enhver situasjon. Ser ekstremt lett på livet. Har ikke tid til negative tanker. All motstand glemmer jeg umiddelbart, og all medvind blir husket. Trur jeg bare er født sånn, og det er veldig behagelig. Min kone sier hun ofte missunner meg for akkurat dette, og det skjønner jeg. Skulle ønske hun også var sånn.

Anonymkode: 18f88...f15

[Gjest Arwen Undómiel]

Når bestefaren min ble drept, bestemte jeg meg for aldri å grine igjen. Jeg ville være like tøff som han..

 

Endret 30. november 2019 av Arwen Undómiel

[AnonymBruker]

Jeg gråt vel to ganger fra starten av tenårene til starten av 30 årene. 
Det var da bestekompisen min døde og da hesten min ble avlivet. 

Jeg er en av de som ikke gråter av filmer, ikke av samlivsbrudd, og ikke alltid av dødsfall heller. Gråt ikke når bestemødre/oldemødre døde for eksempel...

Anonymkode: b477b...220

[Gjest Krampus]

Jeg blir som regel sint og ikke lei meg i situasjoner der det ville være mere naturlig å bli trist. Og jeg gidder ikke ta alt mulig personlig eller dvele ved ting da blir livet bare slitsomt. Tror det bidrar til at jeg sjeldent gråter. Sist jeg gråt var når jeg slo bildøra igjen over fingeren min. Det er så vondt det. 

[Djungelvrål]

Hvis man strigråter ukentlig er man vel i overkant emosjonell.  Man MÅ ikke gråte, det finnes mange andre måter å håndtere sorg/sinne/svik/irritasjon/glede  på.   

[Chizue]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oi. Hvorfor det? 

Anonymkode: d256e...706

Sjøgrens syndrom  
Tørre øyne er en ting, men det gir også blant annet, tørr munn/tørre slimhinner, leddsmerter, fatigue, med mer, er en autoimmun sykdom  
Jeg kan helle tårevæske på øynene for å få følelsen av å grine!  

[AnonymBruker]

Da jeg var gjennom brutale runder med prøverør i kombinasjon med en tøff jobbsituasjon sluttet jeg å gråte, gråt ikke på tre år. Heller ikke ved dødsfall og begravelser. 

Jeg fungerte, følte meg helt flat, og taklet ikke koble på noen følelser. 

Har grått igjen 2-3 ganger etter dette. Men det skal mye til, sannsynligvis fordi jeg lærte meg å mestre hverdagen med en dyp smertefølelse, teknikker for å stoppe tårene. 

Men har aldri noen gang grått på grunn av fysisk smerte, selv ikke da jeg var liten. Tross at jeg har hatt mine runder med sykdom og skade. 

Anonymkode: 2aef0...098

[AnonymBruker]

Tårer kan bety veldig mye forkjellig.  Mye rart som står her. Jeg har opplevd syke ting i mitt liv, men kan forsatt gråte. Jeg ser på det som en styrke.

Hvis jeg har mye å tenke på og har stresset en del, så kan jeg gråte som en reaksjon, og føle meg lettere.

Men den type gråt er en reaksjon på stress.

Jeg kan gråte hvis jeg snakker om hvor glad jeg er i noen, det er lykke tårer.

Jeg kan bli så sint at sinnet blir til tårer.

Å gråte av sorg er noe annet.

Gråt er bare en fysisk reaksjon og det er sunt å gråte.

Det er en styrke 

Babyer gråter fordi de ikke kan prate med ord.

Ifra gammelt av var gråt en møte å få samlet flokken på om man var redd eller i fare. Dette var før vi fant opp språk. 

Å ikke gråte på flere månder høres veldig slitsomt ut for min del. Men alle er forkjellig, siklert mange som Gråter for seg selv. Jeg vet ikke, mange årsaker.

Men å ikke gråte betyr ikke noe om hvor sterk man er! Å gråte er en styrke! Desverre tolkes det som svakhet og mange holder gråt inni seg, som ikke er sunt ... Heldigvis kan de gå en plass å gråte uten at noen ser.

Anonymkode: 658db...093

[AnonymBruker]

8 timer siden, Arwen Undómiel skrev:

Når bestefaren min ble drept bestemte jeg meg for aldri å grine igjen...

Så vondt å høre.❤️ Har du fått hjelp etter denne traumatiske hendelsen? 

Anonymkode: d256e...706

[AnonymBruker]

7 timer siden, SupaWoman skrev:

Hvis man strigråter ukentlig er man vel i overkant emosjonell.  Man MÅ ikke gråte, det finnes mange andre måter å håndtere sorg/sinne/svik/irritasjon/glede  på.   

Jeg kan få sånne «anfall» der det er helt umulig å la være å gråte. Klarer noen ganger å unngå det, men da skal jeg streve forferdelig. 

Anonymkode: d256e...706

[AnonymBruker]

Jeg gråter egentlig aldri, det har aldri vært naturlig for meg. Nå har jeg liten grunn til det, livet er stabilt og bra. Men om noe skjer gråter jeg ikke, jeg blir bare trist. Å grine pga filmer osv har jeg aldri skjønt, de gjør aldri noe særlig inntrykk på meg. Kunne fint gått 10 år uten å grine, men det beryr ikke at jeg ikke føler noe eller holde det inne. 

Anonymkode: 8eed9...67e

[Gjest Mask]

Har ikke grått på 10 år, og det husker jeg ikke grunnen for.

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på hvordan en er skrudd sammen. Jeg er lettrørt når det gjelder høytidelige ting: et dikt, nasjonalfølelse, folk som gjør fantastisk innsats i en bestemt situasjon osv. Det skal nesten ingenting til før stemmen blir grøtet og tårer kommer da.

Men ikke når det gjelder private ting, de dveler jeg ikke ved. Jeg har mistet begge foreldrene mine og to søsken, og det var trist, men aldri ei tåre. Disse hendelsene var man forberedt på, men jeg har også opplevde en overraskelse: Fra en dag til den neste, uten forvarsel, mistet jeg den ene foten og mitt hjem - alt jeg eide. Ingen tårer da jeg våknet opp igjen (det ville ikke forandret på noe), men spekulerte jo på hvordan jeg skulle klare meg deretter. 
Menneskene er visst litt ulike!

Anonymkode: 12cca...802