Hvorfor valgte ditt barn/du samvær med én forelder?

[PURE/HONEY]

Hva er grunnen til at du som barn /ditt barn valgte samvær med kun en av foreldrene? Jeg spør kun av ren nysgjerrighet.

Jeg valgte personlig samvær med kun mor fordi jeg følte at hverdagen hos pappa var døll, tom og kjedelig. Jeg følte heller at flere ting foregikk hos mamma. Der hadde jeg søsken, hunden min, partneren til mamma osv. I tillegg føler jeg at fysisk miljø spilte en liten rolle. Pappas hus var mindre møblert, mens mammas hus var alltid meget møblert og alltid pyntet. Mamma drev med baking og matlaging av forskjellige retter, mens hos pappa var middagene stort sett det samme hver uke. Mamma kjeftet og maste kanskje en god del, men var alltid interessert i å prate og diskutere. Uansett hva jeg startet samtaleemnet med, så hadde hun alltid noe å gjengjelde samtalestarteren med. Slik var og er enda ikke pappa. Han er veldig kort i ordene og dårlig til å prøve å vise interesse om det er noe som egentlig ikke interesserer han. Svar fra han er ofte "ja" og "mm". Oppsummert så syntes jeg at hverdagen min hos pappa var altfor steril. Jeg følte alltid en slags tomhet og at noen av behovene mine ikke ble oppfylt. Den var meget understimulerende. 

Så ja, som sagt, hva med dere/deres barn?

[AnonymBruker]

Jeg valgte å bo hos pappa og samvær hos mamma. Jeg var 16 år når dem gikk fra hverandre og jeg ville fortsette å bo i samme område som vennene mine. Mamma flyttet en halv time unna. Mitt barn bor hos meg og samvær hos far. Det har hun ikke valgt selv fordi hun er for liten.

Anonymkode: 24a2a...d3b

[Blingblingtahei]

Personlig synes jeg ts er ganske hard og kynisk hvor hun tok det valget uten å prate med faren om hvordan hun følte det om lot far få sjansen til å gjøre noe med det. Hadde blitt sykt skuffet over mitt barn. 

Jeg bodde hos mamma og har hos far hver andre helg, hvilket resulterte i at jeg kun var på besøk og ikke kjente mannen. Vi har ingen kontakt idag. Mitt første barn bor 50/50 og mitt andre barn har jeg med min samboer. 

[PURE/HONEY]

12 minutter siden, Blingblingtahei skrev:

Personlig synes jeg ts er ganske hard og kynisk hvor hun tok det valget uten å prate med faren om hvordan hun følte det om lot far få sjansen til å gjøre noe med det. Hadde blitt sykt skuffet over mitt barn. 

Jeg bodde hos mamma og har hos far hver andre helg, hvilket resulterte i at jeg kun var på besøk og ikke kjente mannen. Vi har ingen kontakt idag. Mitt første barn bor 50/50 og mitt andre barn har jeg med min samboer. 

Vi tok prosessen gradvis før jeg var 12, siden jeg opprinnelig ville kun være hos mamma og hadde spurt om det lenge. Det begynte med at jeg fikk være hos mamma i helgene, men fortsatt 50/50. Etterhvert ble det to uker hos mamma og én uke hos pappa. Så fortsatte det slik helt til jeg fikk være 100% hos mamma.

Vi diskuterte alltid mye før jeg fikk være 100% hos mamma, det er derfor det ble en gradvis nedtrapping i lang tid i samværet med pappa, istedenfor å brått bo 100% med mamma. Vi fikk diskutert grunnene mine til at jeg ville bo sammen med mamma, men der og da gav jeg dessverre ikke pappa et stort tidsvindu til forandring. Jeg bare hadde ikke mye håp om at tilværelsen hos pappa kom til å bli triveligere kun fordi jeg kunne gjøre visse aktiviteter som ble foreslått. 

Man kan se på det som hardt og kynisk, og det forstår jeg. Jeg er enig i at beslutningen min er selvsentrert, det er jo ikke til å unngå. Jeg tok hensyn til min trivsel i hverdagen, ikke pappas. Samtidig mener jeg at det er hver barn sin rett, uansett alder, å velge hvem de skal ha samvær med (forutsett at tilstander er OK). Jeg og pappa har fortsatt kontakt da. Vi spiser middag sammen, går turer sammen ol.l. i blant.

 

[AnonymBruker]

Jeg bodde hos mamma og var hos pappa annenhver helg i starten. 

Hovedgrunnen til det er at mamma eide og skulle bo videre i huset jeg vokste opp i, mens faren min flyttet til en annen kommune (1,5 time å kjøre) og bodde øde til. Det var egentlig ikke noe spørsmål om noe annet en gang.

Det var også pappa som valgte å gå, fordi han hadde møtt noen andre, og jeg var veldig sint for det veldig lenge. Jeg bodde med mamma og så hvor såret hun var, og hadde et hat-forhold til min far ganske lenge fordi de jeg omgikk (mamma og bestemor) sa mye stygt om han som selvsagt påvirket mine følelser rundt det som hadde skjedd.

Jeg var 13 år når de skilte seg, men når jeg ble 15-16 år ble samværene med pappa mer sporadiske. Ville jo bruke helgene mine med venner og kjæreste i hjembygden min. Besøkte pappa når det passet seg, og hadde en-to uker sommerferie med han hvert år fra jeg var 13 til jeg var ca. 16.

Skulle også feire annenhver jul der, men det ble heller ikke noe av, fordi min mor ville vært alene med bestemor, mens han hadde en stor, ny familie. Den nye damen hans hadde tre barn fra før og de fikk veldig kjapt et barn sammen.

Jeg var egentlig alltid var en pappa-jente som barn. 

Har et godt forhold til alle nå (er 25 år), men har definitivt mest kontakt med mamma. Syns fremdeles det er vanskelig å sjonglere de to familiene med min nye svigerfamilie som voksen. Prioriterer min mor først, fordi i mitt minne var det hun som i størst grad var tilstede for meg i den vondeste perioden når jeg slet psykisk i tenårene. Det knyttet oss veldig sammen.

Anonymkode: 29e60...fab

[Blingblingtahei]

2 timer siden, simsmachop skrev:

Vi tok prosessen gradvis før jeg var 12, siden jeg opprinnelig ville kun være hos mamma og hadde spurt om det lenge. Det begynte med at jeg fikk være hos mamma i helgene, men fortsatt 50/50. Etterhvert ble det to uker hos mamma og én uke hos pappa. Så fortsatte det slik helt til jeg fikk være 100% hos mamma.

Vi diskuterte alltid mye før jeg fikk være 100% hos mamma, det er derfor det ble en gradvis nedtrapping i lang tid i samværet med pappa, istedenfor å brått bo 100% med mamma. Vi fikk diskutert grunnene mine til at jeg ville bo sammen med mamma, men der og da gav jeg dessverre ikke pappa et stort tidsvindu til forandring. Jeg bare hadde ikke mye håp om at tilværelsen hos pappa kom til å bli triveligere kun fordi jeg kunne gjøre visse aktiviteter som ble foreslått. 

Man kan se på det som hardt og kynisk, og det forstår jeg. Jeg er enig i at beslutningen min er selvsentrert, det er jo ikke til å unngå. Jeg tok hensyn til min trivsel i hverdagen, ikke pappas. Samtidig mener jeg at det er hver barn sin rett, uansett alder, å velge hvem de skal ha samvær med (forutsett at tilstander er OK). Jeg og pappa har fortsatt kontakt da. Vi spiser middag sammen, går turer sammen ol.l. i blant.

 

Jeg reagerte nok ganske personlig på det innlegget siden min sønn også har uttalt at han vil bo fast hos sin far fordi der er det mye slappere tilstander og nærmere venner. Men det er jeg og min samboer som følger opp alt av skole/lekser og fotball, og generell oppdragelse. Her har han spilletid mens hos sin far får han spille mer eller mindre som han vil. Her for han middag hver dag og hos far kommer en tante og lager middag noen ganger i uka fordi jeg har sagt at han må spise skikkelig mat (gutten er tynn og liten av vekst). Vi kjører han dit han vil, er det fint vær kan han sykle, det tar uansett bare 10 min til der faren bor på sykkel. 

Så når han sier han vil flytte permanent til pappa fordi det er mindre regler der så blir jeg skuffa og lei meg ja, jeg har gjort alt for han bestandig og kompensert fordi faren ikke bestandig prioriterer rett og er selvsentrert. At han flytter og bor der 100% er uansett ikke noe tema siden pappaen jobber mye og har barnevakt 2-3 dager av 7 dager de ukene gutten er hos faren. Det vil uansett ikke bli noe tema siden jeg mener det ikke er forsvarlig at ingen har kontroll på han. Han trenger fortsatt hjelp med lekser, tilsyn og regler om leggetid, innetid, faste måltider osv. 

Gutten er over 12 år og skal i stor grad få velge selv, men det valget hadde ikke vært et godt et og han er ikke moden nok til å se det helt selv enda. Heldigvis har jeg fått pratet ordentlig med han så at han ikke har de tankene lenger (som jeg vet). Med et kompromiss at vi ikke er så strenge og har så mange regler så lenge han kan høre etter 1 eller 2 gangen, og han jo mer han viser at han kan være selvstendig jo mer frihet vil han få. 

[Live88]

Fordi min far var/er en stor drittsekk! Frem til jeg var 14-ish var det en dag i uken og annenhver helg-opplegg, men så begynte mamma endelig og høre på meg når jeg nektet å dra til han og dermed fikk jeg slippe, heldigvis!

[PURE/HONEY]

18 timer siden, Blingblingtahei skrev:

Jeg reagerte nok ganske personlig på det innlegget siden min sønn også har uttalt at han vil bo fast hos sin far fordi der er det mye slappere tilstander og nærmere venner. Men det er jeg og min samboer som følger opp alt av skole/lekser og fotball, og generell oppdragelse. Her har han spilletid mens hos sin far får han spille mer eller mindre som han vil. Her for han middag hver dag og hos far kommer en tante og lager middag noen ganger i uka fordi jeg har sagt at han må spise skikkelig mat (gutten er tynn og liten av vekst). Vi kjører han dit han vil, er det fint vær kan han sykle, det tar uansett bare 10 min til der faren bor på sykkel. 

 Så når han sier han vil flytte permanent til pappa fordi det er mindre regler der så blir jeg skuffa og lei meg ja, jeg har gjort alt for han bestandig og kompensert fordi faren ikke bestandig prioriterer rett og er selvsentrert. At han flytter og bor der 100% er uansett ikke noe tema siden pappaen jobber mye og har barnevakt 2-3 dager av 7 dager de ukene gutten er hos faren. Det vil uansett ikke bli noe tema siden jeg mener det ikke er forsvarlig at ingen har kontroll på han. Han trenger fortsatt hjelp med lekser, tilsyn og regler om leggetid, innetid, faste måltider osv. 

Gutten er over 12 år og skal i stor grad få velge selv, men det valget hadde ikke vært et godt et og han er ikke moden nok til å se det helt selv enda. Heldigvis har jeg fått pratet ordentlig med han så at han ikke har de tankene lenger (som jeg vet). Med et kompromiss at vi ikke er så strenge og har så mange regler så lenge han kan høre etter 1 eller 2 gangen, og han jo mer han viser at han kan være selvstendig jo mer frihet vil han få. 

Hva slags "strenge" regler er det dere har som han helst vil unngå? Det går jo alltids an å vri på de, eller som du sa, avskaffe de.

Og ja, skjønner at det er sårt for foreldre å ikke ha samvær med barnet sitt. Man mister jo tross alt en stor del kontakt. Men vet fortsatt ikke helt spesifikt hvilke følelser dere går gjennom når slikt skjer? Kunne du ha beskrevet de til meg, slik at jeg kunne fått en bedre forståelse?

[AnonymBruker]

Det er pga faren ikke ville ha samvær personlig ønsket barna skulle ha samvær med begge. 

Anonymkode: 7a81f...56b

[AnonymBruker]

Skulle ønske jeg fikk valget, men ble bare sendt avgårde. Fikk aldri et ord med i laget. 

For å si det sånn, har ikke ‘samvær’ med noen av foreldrene mine lengre. 

Anonymkode: b5e6f...afe