Det normale livet gjør meg til en gjøk.

[AnonymBruker]

Var hippie for noe over 10 år siden. Hadde en vid omgangskrets med alt fra vanlige folk til veldig spesielle folk med alternativ tankegang. Hippiene har ofte venner som reiser mye, ergo traff jeg på mange og dette er folk som virkelig er gode på å diskutere filosofi. Jeg havnet ofte i mellom kjøtthodene og de flyvende hippiene, når det kom til livssyn og måte å se verden på.

 

Nå har jeg blitt familiefar med vanlig jobb og det tærer på. Det er særlig arbeidslivet som suger fulstendig. Tenker ikke på at kolegaene er dårlige folk, men mentalitet. Jobber i omsorgsyrket og det skremmer meg for hvor lite empati det faktisk er i systemet. Det handler om å gjøre jobben din og absolutt null om å være medmenneske til andre en brukere med mindre noen er døden nær. Du skal stresse og bekymre deg over ting til hjertet banker i utakt. Å leve som normal er jo ett møkkaliv, skal jeg være ærlig.

 

Det har toppet seg nå, med at jeg faktisk kan høre på dde og rotlaus uten å tenke at noe er rivruskende galt.

Anonymkode: 24293...dcf

Tråden er ryddet for forherligelse av brudd på norsk lov. Perelandra, mod. 

Endret 27. mai 2019 av Perelandra

[Perelandra]

Tråden er ryddet for forherligelse av brudd på norsk lov. 

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

å leve som unormal er også møkk. Jeg vingler mellom samvttighet (å skaffe meg jobb igjen slik at jeg bidrar med noe) , men også ikke (vi er så mange at det betyr egentlig ingenting om jeg er den som jobber eller om det er noen andre). 

Er den eneste i min familie som valgte utenfor boksen, fikk ingen støtte. Er fra en skikkelig kjedelig (ellers veldig fin) familie. Men jeg er ikke skapt som dem. Føler manglende tilhørighet. Jeg liker ingen som har likhetstrekk med meg. Isåfall svært få. 
Men jeg kjeder meg også sammen med de som er såkalt "normale". De begynner å bli opptatt med barn. Er 28 men ønsker ikke barn. tror jeg bare blir ensom. Drømmen er å finne en kjæreste...en å ha litt ekstra i livet...men tror dessverre ikke jeg vil møte en jeg faller for innenfor det feltet da jeg faller for "noramle" menn...er stygt redd de etter hvert vil ønske barn. 

 

Anonymkode: a810b...072

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var hippie for noe over 10 år siden. Hadde en vid omgangskrets med alt fra vanlige folk til veldig spesielle folk med alternativ tankegang. Hippiene har ofte venner som reiser mye, ergo traff jeg på mange og dette er folk som virkelig er gode på å diskutere filosofi. Jeg havnet ofte i mellom kjøtthodene og de flyvende hippiene, når det kom til livssyn og måte å se verden på.

 

Nå har jeg blitt familiefar med vanlig jobb og det tærer på. Det er særlig arbeidslivet som suger fulstendig. Tenker ikke på at kolegaene er dårlige folk, men mentalitet. Jobber i omsorgsyrket og det skremmer meg for hvor lite empati det faktisk er i systemet. Det handler om å gjøre jobben din og absolutt null om å være medmenneske til andre en brukere med mindre noen er døden nær. Du skal stresse og bekymre deg over ting til hjertet banker i utakt. Å leve som normal er jo ett møkkaliv, skal jeg være ærlig.

 

Det har toppet seg nå, med at jeg faktisk kan høre på dde og rotlaus uten å tenke at noe er rivruskende galt.

Anonymkode: 24293...dcf

Tråden er ryddet for forherligelse av brudd på norsk lov. Perelandra, mod. 

Hva med å ha kontakt med folk som intresserer deg på fritiden, ha slike folk du kan prate med å henge med av og til når du kan komme deg litt bort fra familitiden . 

Anonymkode: 6d526...579