Far som er aggressiv og ikke tåler noe

[AnonymBruker]

Jeg er en student i midten av 20-årene, som dette halvåret har måttet bo hjemme hos foreldrene mine. Jeg har dessverre vært for dårlig til å studere, og fant meg ingen 100% jobb i tide, slik at jeg ikke hadde råd til å bo i kollektiv lenger. 

Å bo hjemme er mildt sagt ubehagelig, da spesielt forholdet til min far er veldig dårlig. Vi snakker ikke sammen i det hele tatt og bare går forbi hverandre. Vi har ingen kjemi overhodet. Men det er ikke det største problemet. Faren min virker å ha et veldig høyt stressnivå, aggresjonsnivå. Vet ikke helt nøyaktig hva det er, men det er i hvert fall ikke normalt. 

For eksempel blir han veldig irritert dersom noen forstyrrer han på kveldene. Vi har to etasjer i huset, og det går liksom ikke at andre oppholder seg i første etasje på kveldene, for da sitter han der og ser på tv. Han blir irritert og oppfaren bare man går inn på kjøkkenet for å ta seg et glass vann. Kommer man litt senere hjem og skal lage seg kveldsmat, er ikke dette'' mulig''. Han blir veldig irritert og det er veldig ubehagelig, slik at jeg som regel bare legger meg sulten da jeg ikke orker å ta innover meg irritasjonen hans. Er også redd for at han kan bli aggressiv. Selv om han sitter i sofaen og ser på TV, blir han sur bare av at man skal hente noe i stuen. Det har aldri vært mulig å lage seg middag på kvelden som tar litt lengre tid. Eksempelvis en omelett. Da blir han bare irritert, og maser om at man må rydde etter seg. Huset vårt ser for øvrig helt shina ut. I helgene spiser han alltid laaang lunsj på kjøkkenet, og da blir han veldig irritert bare noen går inn på kjøkkenet og skal hente noe. Man kan ikke sette seg ned å spise med han i det hele tatt. Han klikker av den minste lyd. Det er ekstremt ubehagelig. 

I tillegg har jeg og søsknene mine flere ganger tatt han på fersken når vi kommer hjem. Han tror han er alene hjemme, og går frem og tilbake mellom stuen og kjøkkenet. I aggressiv og fast gange. Frem og tilbake flere ganger. 

I tillegg til dette har vi merket oss at han gjør rykninger med hodet sitt. Dette skjer ofte dersom han er veldig irritert for noe eller at det er høyt konfliktnivå hjemme. Altså dersom noen har kranglet. Han trenger ikke nødvendigvis være involvert i krangelen selv, men reagerer på den måten. Han tar hendene over hodet og liksom rykker hodet frem i brå bevegelser. Dette er utrolig ubehagelig å være vitne til. Han gjør det som regel ikke åpenlyst, men vi har tatt han på fersken flere ganger mens han har gjort det på kveldene. 

Dette er ekstremt ubehagelig, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skjønner ikke hvorfor han er slik? Er det på grunn av høyt stressnivå eller for å fordøye følelser. Føler jeg må gå på glasskår hjemme og det er veldig slitsomt. Det verste er at han utad for omverdenen liksom skal være så sykt jovial og ler masse når han møter bekjente ute. Synes det er så ubehagelig. 

Anonymkode: f2964...811

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er en student i midten av 20-årene, som dette halvåret har måttet bo hjemme hos foreldrene mine. Jeg har dessverre vært for dårlig til å studere, og fant meg ingen 100% jobb i tide, slik at jeg ikke hadde råd til å bo i kollektiv lenger. 

Å bo hjemme er mildt sagt ubehagelig, da spesielt forholdet til min far er veldig dårlig. Vi snakker ikke sammen i det hele tatt og bare går forbi hverandre. Vi har ingen kjemi overhodet. Men det er ikke det største problemet. Faren min virker å ha et veldig høyt stressnivå, aggresjonsnivå. Vet ikke helt nøyaktig hva det er, men det er i hvert fall ikke normalt. 

For eksempel blir han veldig irritert dersom noen forstyrrer han på kveldene. Vi har to etasjer i huset, og det går liksom ikke at andre oppholder seg i første etasje på kveldene, for da sitter han der og ser på tv. Han blir irritert og oppfaren bare man går inn på kjøkkenet for å ta seg et glass vann. Kommer man litt senere hjem og skal lage seg kveldsmat, er ikke dette'' mulig''. Han blir veldig irritert og det er veldig ubehagelig, slik at jeg som regel bare legger meg sulten da jeg ikke orker å ta innover meg irritasjonen hans. Er også redd for at han kan bli aggressiv. Selv om han sitter i sofaen og ser på TV, blir han sur bare av at man skal hente noe i stuen. Det har aldri vært mulig å lage seg middag på kvelden som tar litt lengre tid. Eksempelvis en omelett. Da blir han bare irritert, og maser om at man må rydde etter seg. Huset vårt ser for øvrig helt shina ut. I helgene spiser han alltid laaang lunsj på kjøkkenet, og da blir han veldig irritert bare noen går inn på kjøkkenet og skal hente noe. Man kan ikke sette seg ned å spise med han i det hele tatt. Han klikker av den minste lyd. Det er ekstremt ubehagelig. 

I tillegg har jeg og søsknene mine flere ganger tatt han på fersken når vi kommer hjem. Han tror han er alene hjemme, og går frem og tilbake mellom stuen og kjøkkenet. I aggressiv og fast gange. Frem og tilbake flere ganger. 

I tillegg til dette har vi merket oss at han gjør rykninger med hodet sitt. Dette skjer ofte dersom han er veldig irritert for noe eller at det er høyt konfliktnivå hjemme. Altså dersom noen har kranglet. Han trenger ikke nødvendigvis være involvert i krangelen selv, men reagerer på den måten. Han tar hendene over hodet og liksom rykker hodet frem i brå bevegelser. Dette er utrolig ubehagelig å være vitne til. Han gjør det som regel ikke åpenlyst, men vi har tatt han på fersken flere ganger mens han har gjort det på kveldene. 

Dette er ekstremt ubehagelig, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skjønner ikke hvorfor han er slik? Er det på grunn av høyt stressnivå eller for å fordøye følelser. Føler jeg må gå på glasskår hjemme og det er veldig slitsomt. Det verste er at han utad for omverdenen liksom skal være så sykt jovial og ler masse når han møter bekjente ute. Synes det er så ubehagelig. 

Anonymkode: f2964...811

Faren din har det ikke godt, og desverre lar han det gå ut over øvrig familie.

Kjent scenario.

Faren min var lik, lagde et helvetes bråk hver gang han kom hjem og det desverre var noen andre der fra før av. Hans hjem, hans regler, liksom, og trodde han var kongen av huset og at alle andre måtte gå på eggeskall rundt han for å ikke trigge han.

Men han har desverre sauset seg inn med familie og barn, noe mange blir presset til å gjøre selv om de ikke har det greit med seg selv, fordi de ikke har blitt oppdaget tidligere, og blitt tatt hensyn til. Man skal bare bite det i seg liksom, og late som man er ok.

Det er slikt som utgjør det man kaller spiraler av psykisk sykdom og omsorgssvikt i familier, at det liksom går i arv, helt til noen setter ned foten og avslutter sin egen spiral.

Det gjorde jeg. Jeg ba om å, endelig, bli utredet, for hvorfor jeg følte det som jeg hadde det, og fant ut at mange av de tingene som jeg hadde problemer med, var skremmende likt de tingene jeg hadde oppfattet at min far slet med.

Jeg håper denne negative spiralen kan slutte nå snart, nå som vi i den neste generasjonen er mer opplyste.

Anonymkode: 0bb60...580

[AnonymBruker]

Hva gjør han når han blir irritert da? Hva sier han, hva gjør han, hvor lenge varer det, hvor høyt snakker han? 

Anonymkode: b0224...040

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør han når han blir irritert da? Hva sier han, hva gjør han, hvor lenge varer det, hvor høyt snakker han? 

Anonymkode: b0224...040

Han skriker ikke, men er tydelig irritert. Fremstår også på en stresset/urolig og aggressiv måte. Dvs går fort, brå bevegelser, er spydig. Eksempelvis hvis man kommer ned på kjøkkenet. ''Nei, nå må du se å bli ferdig og komme deg ut herifra.'' Snakker fort og er irritert, men skriker ikke. Men er veldig oppkavet. For små ting. 

 

 

Anonymkode: f2964...811

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Han skriker ikke, men er tydelig irritert. Fremstår også på en stresset/urolig og aggressiv måte. Dvs går fort, brå bevegelser, er spydig. Eksempelvis hvis man kommer ned på kjøkkenet. ''Nei, nå må du se å bli ferdig og komme deg ut herifra.'' Snakker fort og er irritert, men skriker ikke. Men er veldig oppkavet. For små ting. 

 

 

Anonymkode: f2964...811

Han vil kanskje ha fred og ro i huset etter å hatt barn boende der i 20 år? Ut fra det du beskriver er han jo ikke akkurat aggressiv da, bare stresset og irritabel? Kan du gi flere eksempel?

Anonymkode: b0224...040

[solmåneogstjerner]

Du må bare flytte ut. Få jobb, lev på studielån. Finn ut av det. 

[SoWhat?]

Har han ikke vært sånn tidligere da du bodde hjemme? 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, SoWhat? skrev:

Har han ikke vært sånn tidligere da du bodde hjemme? 

Han har vært slik hele oppveksten vår, men betydelig verre de siste fem årene. 

Anonymkode: f2964...811

[AnonymBruker]

Just now, SoWhat? said:

Har han ikke vært sånn tidligere da du bodde hjemme? 

Jeg merket ikke dette så tydelig på min far før jeg ble eldre selv, han var alltid sånn, men han var vel mildere og litt mer "barnevennlig" og skjerpet seg litt mer jo mindre vi var.

Så, min far var alltid sånn, men jeg merket det mer og oppfattet det mer når jeg selv var eldre.

Anonymkode: 0bb60...580

[SoWhat?]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Han har vært slik hele oppveksten vår, men betydelig verre de siste fem årene. 

Anonymkode: f2964...811

Ok. Da må det jo være noe litt alvorlig fatt, for det er jo ekstremt å være så stresset hele tiden. Han vil jo bli skjermet for helt vanlige lyder og gjøremål dere andre lager og har. Hva sier moren din? 

[AnonymBruker]

Er det flere som bor der eller bare din far og deg? Hva sier din mor, hvor oppholder hun seg?

Dette med å vandre slik frem og tilbake når han tror han er alene...det høres jo ikke helt bra ut 😕  Jeg tenkte først på Alzheimers og liknende diagnoser, men da ville han vel ikke hatt tendensene fra du var liten + være jovial og hyggelig ute i omverden..tror jeg iallfall, jeg kjenner ikke så godt til slikt. Det kan jo være noe psykisk?

Klarer ikke helt å forstå hvorfor du er redd for ham hvis det bare er kommentarer og irritasjon fra ham, er det fordi du ikke er vant til at han er brå på den måten eller har han vært voldelig mot deg, andre i familien (eller seg selv)?

Kan dere sette dere ned og prate med ham en dag han ikke er så stresset, vinkle det som at du er bekymret for ham og spørre hva som skjer og om du kan gjøre noe..? (Forklar også at du er glad for å få bo der og at du jobber for å få flyttet ut dersom det er sånn at han faktisk kun ønsker fred og pga mye stress på jobb feks ikke takler å bo med andre..selv om jeg synes det er en utrolig kjip måte å behandle familie på!)

Anonymkode: 35d46...b75

[AnonymBruker]

2 minutter siden, SoWhat? said:

Ok. Da må det jo være noe litt alvorlig fatt, for det er jo ekstremt å være så stresset hele tiden. Han vil jo bli skjermet for helt vanlige lyder og gjøremål dere andre lager og har. Hva sier moren din? 

Jeg er ikke ts, men jeg kan svare litt på det samme, og det er at slik vi oppfattet det var han en hustyrann som alltid skulle bestemme hva som foregikk i hans hus, hvem som fikk gjøre hva, hvor, og når, og det føltes for oss helt tilfeldig, men i ettertid har jeg skjønt at "reglene" hans ikke var konsekvente, men handlet om hvem og hva som plaget og irriterte han til enhver tid.

Det kunne være lyder, lukter, tilstedeværelse, ja, you name it.

Så lenge noe ved oss eller vår tilstedeværelse plaget han, så ble han et monster.

I mitt/vårt tilfelle så var moren vår egentlig mest et offer for det samme selv, men fungerte også i mange tilfeller som en buffer, som beskyttet oss barna fra det verste av fars nykker, og som også tok seg av oss i all hovedsak, fordi han ikke var i stand til det.

Det var moren vår som var/er limet i familien, og som dekker over fars manglende evner.

For å gjøre en lang historie kort så er jeg nå, som voksen, diagnostisert med aspergers, og jeg ser så utrolig mange av de samme trekkene hos min far.

Jeg tilgir han på ingen måte, det er ikke en unnskyldning for å være et rasshøl, men det å klikke helt i vinkel på grunn av at det er for mange folk rundt deg, du blir invadert av lukter, lyder, mas og kjas og du aldri får fred og ro, det kjenner jeg meg igjen i.

Forskjellen er at jeg nå faktisk har tatt ansvar og utredet mine problemer, og prøver å løse min hverdag og utfordringer med inntrykk og mas ved å være åpen om det, og prøve å løse det ved samarbeid og hjelp, heller enn å spy dritt og eder og galle utover alle jeg har noe med å gjøre.

Alt for mange av den eldre generasjonen er blitt opplært til at man bare skal bite tennene sammen og holde ut, det er ikke noe feil med en, man er bare svak og udugelig, og så videre, selv om de faktisk også kan ha utfordringer, ekte utfordringer, som det bare ikke har vært forståelse for tidligere.

Og det gir seg utslag i foreldre som ikke har det godt med seg selv, og lar det gå utover barna.

Anonymkode: 0bb60...580

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke ts, men jeg kan svare litt på det samme, og det er at slik vi oppfattet det var han en hustyrann som alltid skulle bestemme hva som foregikk i hans hus, hvem som fikk gjøre hva, hvor, og når, og det føltes for oss helt tilfeldig, men i ettertid har jeg skjønt at "reglene" hans ikke var konsekvente, men handlet om hvem og hva som plaget og irriterte han til enhver tid.

Det kunne være lyder, lukter, tilstedeværelse, ja, you name it.

Så lenge noe ved oss eller vår tilstedeværelse plaget han, så ble han et monster.

I mitt/vårt tilfelle så var moren vår egentlig mest et offer for det samme selv, men fungerte også i mange tilfeller som en buffer, som beskyttet oss barna fra det verste av fars nykker, og som også tok seg av oss i all hovedsak, fordi han ikke var i stand til det.

Det var moren vår som var/er limet i familien, og som dekker over fars manglende evner.

For å gjøre en lang historie kort så er jeg nå, som voksen, diagnostisert med aspergers, og jeg ser så utrolig mange av de samme trekkene hos min far.

Jeg tilgir han på ingen måte, det er ikke en unnskyldning for å være et rasshøl, men det å klikke helt i vinkel på grunn av at det er for mange folk rundt deg, du blir invadert av lukter, lyder, mas og kjas og du aldri får fred og ro, det kjenner jeg meg igjen i.

Forskjellen er at jeg nå faktisk har tatt ansvar og utredet mine problemer, og prøver å løse min hverdag og utfordringer med inntrykk og mas ved å være åpen om det, og prøve å løse det ved samarbeid og hjelp, heller enn å spy dritt og eder og galle utover alle jeg har noe med å gjøre.

Alt for mange av den eldre generasjonen er blitt opplært til at man bare skal bite tennene sammen og holde ut, det er ikke noe feil med en, man er bare svak og udugelig, og så videre, selv om de faktisk også kan ha utfordringer, ekte utfordringer, som det bare ikke har vært forståelse for tidligere.

Og det gir seg utslag i foreldre som ikke har det godt med seg selv, og lar det gå utover barna.

Anonymkode: 0bb60...580

Du har fått hjelp, og det er jo bra. Men faren din gikk med en ubehandlet lidelse, og det var ikke så vanlig med Asbergers den gang. Jeg skjønner godt at det er fælt å oppleve en far som var på den måten. Moren din ble nok også preget av det, men som du sier så var det ikke bare å skilles heller. Alle blir jo ofre i en sånn situasjon. Faren din også faktisk. Men barn skal ikke behøve å føle seg kuet. Jeg forstår deg jo..

[AnonymBruker]

12 minutter siden, SoWhat? said:

Du har fått hjelp, og det er jo bra. Men faren din gikk med en ubehandlet lidelse, og det var ikke så vanlig med Asbergers den gang. Jeg skjønner godt at det er fælt å oppleve en far som var på den måten. Moren din ble nok også preget av det, men som du sier så var det ikke bare å skilles heller. Alle blir jo ofre i en sånn situasjon. Faren din også faktisk. Men barn skal ikke behøve å føle seg kuet. Jeg forstår deg jo..

Problemet er jo at dette er tilfellet med mange typer psykiske utfordringer og lidelser ennå, at folk sliter med det på hjemmebane, selv om de har klart å skaffe seg både jobb, familie og venner, men så rakner de totalt når alt dette krever for mye av dem, og da er det jo de nærmeste som får den verste støyten av det.

Og slik skaper man nye generasjoner med psykiske utfordringer, fordi man selv har vært utsatt for omsorgspersoner med egne problemer, og så har man det gående..

Anonymkode: 0bb60...580

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det du beskriver høres ganske alvorlig ut, og kan være psykisk eller nevrologisk sykdom og ikke bare noen som er vrang. Jeg opplevde selv at min far fikk takter som var utrolig vankelig å leve med, dette var en psykose utløst av kreftmedisin han gikk på. Vi fant ut av det ved at jeg kontaktet fastlegen og beskrev hva vi slet med og bad legen ikke journalføre eller si noe (pappa ville klikket om han fant ut av den telefonen), men være obs i konsultasjon og han hjalp oss videre. Hvis du ikke er i posisjon til å hjelpe her bør du bare prøve å komme deg ut av hjemmet asap, ingen kan leve slik. Lykke til! 

Anonymkode: b8b8c...a57

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Klarer ikke helt å forstå hvorfor du er redd for ham hvis det bare er kommentarer og irritasjon fra ham, er det fordi du ikke er vant til at han er brå på den måten eller har han vært voldelig mot deg, andre i familien (eller seg selv)?

Kan dere sette dere ned og prate med ham en dag han ikke er så stresset, vinkle det som at du er bekymret for ham og spørre hva som skjer og om du kan gjøre noe..? (Forklar også at du er glad for å få bo der og at du jobber for å få flyttet ut dersom det er sånn at han faktisk kun ønsker fred og pga mye stress på jobb feks ikke takler å bo med andre..selv om jeg synes det er en utrolig kjip måte å behandle familie på!)

Anonymkode: 35d46...b75

Klarer veldig godt å forstå hvorfor ts er redd. Når man er vokst opp med enn sånn irritabel hustyrann så går man på eggeskall hele tiden. Det er ekstremt slitsomt. Trenger ikke være mer enn en liten bevegelse eller et ord, så skjønner man at det er bare å holde seg unna. 

Jeg tror det beste er at du flytter ut og finner noe for deg selv, ts. Har ikke så mange konkrete råd, men hvis du ikke har jobb, spør på nav, kanskje de vet hvor du kan begynne.

Anonymkode: 332ba...f0f

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en student i midten av 20-årene, som dette halvåret har måttet bo hjemme hos foreldrene mine. Jeg har dessverre vært for dårlig til å studere, og fant meg ingen 100% jobb i tide, slik at jeg ikke hadde råd til å bo i kollektiv lenger. 

Å bo hjemme er mildt sagt ubehagelig, da spesielt forholdet til min far er veldig dårlig. Vi snakker ikke sammen i det hele tatt og bare går forbi hverandre. Vi har ingen kjemi overhodet. Men det er ikke det største problemet. Faren min virker å ha et veldig høyt stressnivå, aggresjonsnivå. Vet ikke helt nøyaktig hva det er, men det er i hvert fall ikke normalt. 

For eksempel blir han veldig irritert dersom noen forstyrrer han på kveldene. Vi har to etasjer i huset, og det går liksom ikke at andre oppholder seg i første etasje på kveldene, for da sitter han der og ser på tv. Han blir irritert og oppfaren bare man går inn på kjøkkenet for å ta seg et glass vann. Kommer man litt senere hjem og skal lage seg kveldsmat, er ikke dette'' mulig''. Han blir veldig irritert og det er veldig ubehagelig, slik at jeg som regel bare legger meg sulten da jeg ikke orker å ta innover meg irritasjonen hans. Er også redd for at han kan bli aggressiv. Selv om han sitter i sofaen og ser på TV, blir han sur bare av at man skal hente noe i stuen. Det har aldri vært mulig å lage seg middag på kvelden som tar litt lengre tid. Eksempelvis en omelett. Da blir han bare irritert, og maser om at man må rydde etter seg. Huset vårt ser for øvrig helt shina ut. I helgene spiser han alltid laaang lunsj på kjøkkenet, og da blir han veldig irritert bare noen går inn på kjøkkenet og skal hente noe. Man kan ikke sette seg ned å spise med han i det hele tatt. Han klikker av den minste lyd. Det er ekstremt ubehagelig. 

I tillegg har jeg og søsknene mine flere ganger tatt han på fersken når vi kommer hjem. Han tror han er alene hjemme, og går frem og tilbake mellom stuen og kjøkkenet. I aggressiv og fast gange. Frem og tilbake flere ganger. 

I tillegg til dette har vi merket oss at han gjør rykninger med hodet sitt. Dette skjer ofte dersom han er veldig irritert for noe eller at det er høyt konfliktnivå hjemme. Altså dersom noen har kranglet. Han trenger ikke nødvendigvis være involvert i krangelen selv, men reagerer på den måten. Han tar hendene over hodet og liksom rykker hodet frem i brå bevegelser. Dette er utrolig ubehagelig å være vitne til. Han gjør det som regel ikke åpenlyst, men vi har tatt han på fersken flere ganger mens han har gjort det på kveldene. 

Dette er ekstremt ubehagelig, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skjønner ikke hvorfor han er slik? Er det på grunn av høyt stressnivå eller for å fordøye følelser. Føler jeg må gå på glasskår hjemme og det er veldig slitsomt. Det verste er at han utad for omverdenen liksom skal være så sykt jovial og ler masse når han møter bekjente ute. Synes det er så ubehagelig. 

Anonymkode: f2964...811

På tide å flytte ut eller? La den stakkars faren din få litt ro. Hørest ut som han er kjempestressa.

Anonymkode: fd8b8...6f3

[AnonymBruker]

Huff. Synes synd på faren din. Høres virkelig ut som om noe er galt. Ta kontakt med fastlegen hans, og gi uttrykk for bekymring

Anonymkode: bc2c1...6a8

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han vil kanskje ha fred og ro i huset etter å hatt barn boende der i 20 år? Ut fra det du beskriver er han jo ikke akkurat aggressiv da, bare stresset og irritabel? Kan du gi flere eksempel?

Anonymkode: b0224...040

For det første er jeg omtrent aldri hjemme grunnet det høye konfliktnivået. Jeg sitter mye på biblioteket. Ofte hele dagen. Jeg gjør husarbeid og lager middag på forhånd, før jeg drar til biblioteket. 

Ja, jeg bor hjemme. Men jeg er aldri hjemme. Kun når jeg skal sove. Jeg sitter i så fall på rommet mitt hele tiden. Det er ikke særlig bråkete hos oss generelt, men moren og faren min krangler mye. Men vi barna er aldri i fellesarealene nettopp grunnet det jeg beskriver i hovedinnlegget mitt. Vi sitter bare på rommene våre, og er mye hos andre venner. 

Det er ikke normalt å bli irritert bare en går inn på kjøkkenet for å ta seg et glass vann. 

Anonymkode: f2964...811