Hvor mye vil dere at steforeldre skal innvolvere seg?

[-Fisken-]

Kjenner meg igjen her... Det eneste jeg kan si "til trøst" er at nå, når jeg er voksen, ser jeg på min stemor som et stakkarslig menneske. Det gjorde vondt når jeg var barn, men nå tenker jeg: "tenk å være så stakkarslig usikker på seg selv at du er sjalu på din manns barn"

Det blir lettere og lettere å takle etterhvert, fisken.

Det var veldig vanskelig å takle da hun flyttet inn hos pappa. Jeg var vel rundt 8 eller noe. har slitt mye med det opp gjennom årene, men tar meg ikke så nær av det nå lenger. Jeg skjønner at det faktisk er synd på henne, hun er latterlig sjalu og oppfører seg barnslig.

Om jeg noen gang havner i stemor-rollen, vet jeg i alle fall hvordan jeg IKKE skal bil.

[Annie]

Jeg er stemor. Datteren min har en stemor, og vi to er vidt forskjellige.

Jeg bryr meg om stesønnen min og deltar aktivt i hverdagen hans. Faren er selvsagt mer med han enn jeg er, men det er fordi han er en fantastisk far og ønsker å være så mye med han.

Jeg lager mat, passer på at han har rene og hele klær, og de gangene sambo reiser tidlig på jobb, er det jeg som passer på at han kommer på skolen i tide og har med seg skolemat.

Jobber han natt eller helger, er jeg selvfølgelig her for stesønnen min. Jeg er ikke barnevakt, jeg er stemor. Eller bonusmor som en annen her kalte det.

Sambo og jeg samtaler om det er noe vi lurer på ang avgjørelser ol. Gjelder både min datter og hans sønn.

Min datters stemor gjør også alle disse tingene, men innstillingen hennes er helt anderledes. For henne er datteren min/vår i veien, hun er en ekstra byrde hun MÅ ha med i livet sitt. Hun ofrer ingenting for å gjøre det lille ekstra, og "glemmer" at hun kun er 7 år og innimellom faktisk søler et glass eller roter litt utover.

Det skal ikke forlanges at vi elsker våre stebarn. Det kommer jeg aldri til å gjøre, ei heller forlange at sambo elsker min datter. Men det er viktig å respektere dem, få de til å føle seg som hjemme og forstå at for vår samboer så kommer barnet/barna først. Før oss koner, ektemenn og samboere.

[Gjest Alenemor]

Synes spørsmålet til hovedinnlegger ikke kan besvares. Det er for generelt. Alle forhold har sine egne forutsetninger. Det som gjør en steforelder til en god steforelder i ett forhold kan gjøre vedkommende til en dårlig steforelder i et annet forhold, hvor forutsetningene er annerledes.

Noen faktorer som spiller inn:

-alderen på barna

-hvor mye barna bor sammen med steforelderen

-hvor mye involvert den andre forelderen er

-hvordan kjemien er mellom barna og steforelderen

-hvordan nettverket forøvrig er

-samsvaret mellom hvor mye steforelderen ønsker å involvere seg og hvor mye forelderen ønsker at vedkommende involverer seg.

Det blir litt som å diskutere hvor lang en fisk er....

[Gjest vhjgv]

Synes spørsmålet til hovedinnlegger ikke kan besvares. Det er for generelt. Alle forhold har sine egne forutsetninger. Det som gjør en steforelder til en god steforelder i ett forhold kan gjøre vedkommende til en dårlig steforelder i et annet forhold, hvor forutsetningene er annerledes.

Noen faktorer som spiller inn:

-alderen på barna

-hvor mye barna bor sammen med steforelderen

-hvor mye involvert den andre forelderen er

-hvordan kjemien er mellom barna og steforelderen

-hvordan nettverket forøvrig er

-samsvaret mellom hvor mye steforelderen ønsker å involvere seg og hvor mye forelderen ønsker at vedkommende involverer seg.

Det blir litt som å diskutere hvor lang en fisk er....

men, ville du involvert deg i en hvor kjemien mellom dine barn og kjæresten din ikke fungerte?

[Gjest Alenemor]

men, ville du involvert deg i en hvor kjemien mellom dine barn og kjæresten din ikke fungerte?

Det kommer helt an på på hvilken måte den ikke hadde fungert, og man vet heller ikke før kjæresten har møtt barna og hatt en god del med dem å gjøre om den fungerer eller ikke, og vanligvis møter ikke nye kjærester barna før det har gått en lang stund.

[Gjest vhjgv]

Det kommer helt an på på hvilken måte den ikke hadde fungert, og man vet heller ikke før kjæresten har møtt barna og hatt en god del med dem å gjøre om den fungerer eller ikke, og vanligvis møter ikke nye kjærester barna før det har gått en lang stund.

Men ville du ha fortsatt forholdet hvis du oppdaget at kjemien ikke stemte, da?

[Gjest Alenemor]

Men ville du ha fortsatt forholdet hvis du oppdaget at kjemien ikke stemte, da?

Det hadde blitt en helhetsvurdering med alle de andre faktorene som hadde spilt inn det da. Jeg kan ikke sette opp et skjema med kryss for ja og nei, og si adiós om det blir nei på kjemi-linja. Det er derfor det ikke går an å svare på hovedinnlegget. Det er ikke så svart-hvitt.

[Gjest *Fiona*]

For noen av oss er det et nokså enkelt valg - men det er mulig det har med alder, erfaring eller livssituasjon ellers å gjøre. Vi kan selvsagt først definere kjemi - men hvis jeg tar utgangspunkt i at kjemi betyr å like eller ikke like, så ville jeg ikke fortsatt forholdet til en mann som ikke mitt barn kom godt overens med. Jeg har satt meg en standard.

Dette har med mennesketyper å gjøre - jeg ser hvordan barnet mitt reagerer på folk generelt. Jeg vet hvordan jeg reagerer på folk, hvordan kjemi/ikke kjemi merkes. Det vil forundre meg stort, ut fra slik det har vært til nå, og min erfaring med relasjoner barn/voksne, om en jeg oppfatter som Mannen i mitt liv skulle kræsje helt med sønnen min - da er det et eller annet som skurrer. Mannen i mitt liv har ikke usikre eller dårlige vibber overfor et barn - så enkelt er det. Det er såkalt inkompatibelt med min tilværelse.

Det er nok av utfordringer, ofte, i en slik situasjon, om en ikke skal bruke mye av egne og barnets energi (og typens) på å - vel, la oss ikke bruke ordet tvinge - ønske frem noe som ikke er der fra bunnen av.

Sier ikke at ikke mange problemer kan løses med tid osv. Sier bare at om to mennesker i livet mitt er full skjærings så er det noe jeg ikke har oppfattet. Varselbjeller, om du vil. Og da ville jeg ikke involvert den andre voksenpersonen, for sånt skal ikke min sønn trenge å forholde seg til som barn. Mitt kjærlighetsliv er ikke noe han skal trenge å få dårlige vibber av; da får det være litt på pause til han blir stor nok til å takle det. Sånt er for voksne å ta seg av, ikke barn.

Hvordan teste det? Møtes helt nøytralt på kafé med barnet, vel. Slik at det ikke ligger kjæreste vibber i luften. Ta med andre par med unger om så er. Så finner man fort ut hva slags situasjon et blir av det, hvor naturlig ting faller. Dette kan man gjøre tidlig, uten at det blir en presset situasjon verken for date'n eller barnet...

[rangi]

Heisann :-)

Litt utenfor det som tidligere er diskutert, men det gjelder hvertfall stebarn.

Jeg er ikke enig i min samboers grensesetting av sine barn på 9 og 11 år. Noen som har noen tips om hvor mye en stemor kan tillate seg å blande seg inn i dette?

Barna bor stort sett hos oss, og minst hver annen uke.

Takknemlig for innspill!!

[Annie]

Dere bor der begge to. Dine synspunkter må også telle. Hva med å gå til en familieterapeut om dere ikke blir enige?

[Gjest *Fiona*]

Jeg er ikke enig i min samboers grensesetting av sine barn på 9 og 11 år

Kommer helt an på hva grensesettingen gjelder. Påvirker det deg direkte, eller er det mer en prinsipiell uenighet?

Altså - hvis det gjelder noe som helt kokret påvirker deg på en negativ måte, som at han synes det er helt greit at de legger seg samtidig med dere, mens du helst vil ha litt voksentid om kvelden og sånne helt håndfaste ting, så må dere vel diskutere og kompromisse på lik linje som om dere hadde felles barn - dere bor der begge to.

Men gjelder det noe ifm barna, som han og tidligere partner er blitt enige om, som ikke berører deg direkte - så ville jeg kanskje ligget litt lavt og respektert det de blir enige om.

Etter metoden - hva er verst; å fire litt på kravet eller få konflikt? En vurdering av HVOR viktig det er å få "rett". Slik det gjøres i alle sammenhenger, egentlig, ikke bare som del av en familie.

[Gjest gjestekimmi]

Den Konklusjonen som ble skrevet av dark angel, beskriver så godt hvordan det føles. Jeg er bare veldig sliten av at barnas mor styrer vårt liv med å aldri bli fornøyd med hvordan min samboer opptrer. Egentlig burde hun være glad for at han gjør alt for ungene og at han kjempet så mye for å få være samme med dem.

T

signerer her jeg også

[Gjest mange typer problemer]

Min ex nye kjerring hadde egentlig et godt utgangspunkt. Da barna var ganske små når hun kom inn i bildet. Problemet er at far aldri noen sinne har prioritert KUN barna. Ikke så mye som EN dag har han vist dem at de betyr mest. De opplever at far har dem en uke på sommeren, og reiser på ferie med henne og sønnen hennes ETTERPÅ. Dermed har barna ettersom de har vokst til begynt å se negativt på henne. Hun tar fra dem far. Han er lojal mot henne som ei bikkje, og godtar at hun skal ha full oversikt.

Nå nekter de å reise dit fordi de er gjester i hennes hus.

Dette ser ikke far, og sier jeg noe er jeg sjalu og hevngjerrig, og at det er min skyld at barna ikke trives der...

Det verste er at som person er kvinnfolket normal og hyggelig! Men så blind...

[Gjest *Fiona*]

Forferdelig å gjøre mot unger! Slike ubrukelige stemødre (og for den saks skyld fedre, som ikke har baller til å si fra) ser ikke at de røsker pappaen ut av en relasjon som faktisk var der FØR de kom inn i bildet, og at de har INGENTING med å tilrøve seg så mye tid/energi at barna blir skadelidende.

Blinde på begge øynene er sånne damer, og demonstrerer ekstrem umodenhet. Det tragiske er jo at menn som er blitt pappaer i det hele tatt faller for sånne...

[Gjest tin tin]

Vil bare legge inn en hyllest til min kjære stemor som har betydd svært mye for meg i en ellers vinglete familie! Hun har nok hatt et stærkere bånd til sine egne barn, men det syns jeg at er naturlig.

Hun er glad i meg også alikevell og har lært meg mye om livet- jeg har alltid vært velkommen der og hun har vært mere tilstede enn mamma og pappa i mange tilfeller!

Gla i deg kjære du :dagensrose:

[mockinbird]

Min ex nye kjerring hadde egentlig et godt utgangspunkt. Da barna var ganske små når hun kom inn i bildet. Problemet er at far aldri noen sinne har prioritert KUN barna. Ikke så mye som EN dag har han vist dem at de betyr mest. De opplever at far har dem en uke på sommeren, og reiser på ferie med henne og sønnen hennes ETTERPÅ. Dermed har barna ettersom de har vokst til begynt å se negativt på henne. Hun tar fra dem far. Han er lojal mot henne som ei bikkje, og godtar at hun skal ha full oversikt.

Nå nekter de å reise dit fordi de er gjester i hennes hus.

Dette ser ikke far, og sier jeg noe er jeg sjalu og hevngjerrig, og at det er min skyld at barna ikke trives der...

Det verste er at som person er kvinnfolket normal og hyggelig! Men så blind...

Sånn var min situasjon, og det var ikke noe særlig å ha følelsen av å bli nedprioritert hele tiden. Men nå i voksen alder ser jeg på dama og tenker: "du stakkars usle menneske." Har minst mulig kontakt med de, og vet at det er vondt for pappa. Det jeg vil fram til er at faren i dette tilfellet vil nok se det etterhvert.... bare så synd for han at det da er litt forsent.

[Gjest Babylon]

Jeg har lest gjennom innleggene i denne tråden, og lurer da på hva jeg gjør galt som stemor:

- jeg er glad i dem :-)

- jeg lager mat (selvfølgelig, vi skal jo også spise. Men tenker litt mer over hva de liker)

- jeg vasker klærne deres

- jeg står på fotballbanen i all slags vær som heiagjeng

- jeg kjører og henter på skolen når det er nødvendig

- jeg sitter oppe til langt på natt alene med dem for å diskutere alt fra UFO-er til 2. verdenskrig (pappa'n har lagt seg for lenge siden...)

- jeg hjelper dem med lekser

- jeg prøver å legge opp til ekstra kos når de er her, med å kjøpe inn mat jeg vet de liker, leie en film de har lyst til å se osv.

- jeg har sagt klart i fra at jeg ikke er noen "mor" for dem. De har allerede en mor. Men hvis de vil ha meg som en slags "voksen venn", så er jeg der for dem.

Men i morens øyne er visst alt dette feil. Skrekk og gru - barna hennes liker meg!!!

Nei, det beste hadde nok vært å leve opp til eventyrenes "onde stemor" - da hadde man vel svart til forventningene...

[Annie]

Skulle ønske min datter hadde en stemor som deg Babylon!

[Gjest gisella]

Jeg har lest gjennom innleggene i denne tråden, og lurer da på hva jeg gjør galt som stemor:

- jeg er glad i dem :-)

- jeg lager mat (selvfølgelig, vi skal jo også spise. Men tenker litt mer over hva de liker)

- jeg vasker klærne deres

- jeg står på fotballbanen i all slags vær som heiagjeng

- jeg kjører og henter på skolen når det er nødvendig

- jeg sitter oppe til langt på natt alene med dem for å diskutere alt fra UFO-er til 2. verdenskrig (pappa'n har lagt seg for lenge siden...)

- jeg hjelper dem med lekser

- jeg prøver å legge opp til ekstra kos når de er her, med å kjøpe inn mat jeg vet de liker, leie en film de har lyst til å se osv.

- jeg har sagt klart i fra at jeg ikke er noen "mor" for dem. De har allerede en mor. Men hvis de vil ha meg som en slags "voksen venn", så er jeg der for dem.

Men i morens øyne er visst alt dette feil. Skrekk og gru - barna hennes liker meg!!!

Nei, det beste hadde nok vært å leve opp til eventyrenes "onde stemor" - da hadde man vel svart til forventningene...

Hvorfor bryr du deg om hva mora mener om deg, dersom du har et godt forhold til barna, og de til deg? Og hvorfor prøver du ikke å sette deg litt inn i hennes skrekk for at barna HENNES kanskje vil foretrekke DEG, uansett hvor irrelevant og tullete det høres ut? Har du barn selv? Prøv å sette deg inn i hvordan det er å dele dem med en kvinne som du overhodet ikke kjenner, har noe til felles med, eller vet noe om!

Hva med å være litt overbærende mot henne? Husk at dersom det røyner på, så vil barna holde med sin mor uansett. Og da har ikke du lagt noen pluss for det selv dersom de har plukket opp at du egentlig misliker henne. For at de skjønner det, ja det kan du banne på!

[Gjest Babylon]

Skulle ønske min datter hadde en stemor som deg Babylon!

Takk!!! :bukke: