Har tre barn, men føler meg ikke ferdig med barn...

[AnonymBruker]

Og jeg er singel og ikke klar for en mann i det hele tatt!!🙈

Hadde dere dratt til Danmark og blitt gravid? Er jeg heeelt teit som tenker sånt? 

Elsker unger og småbarnstiden og alt det der. Var stort sett alene med de tre jeg har fra før da eksen jobbet omtrent hele tiden. Er ikke komfortabel med tanken på å aldri mer få barn, og jeg vil heller ikke ha noen mann da jeg trives litt for mye med å være singel😬

Har familie rundt meg, så er ikke helt alene heller.

Ikke døm meg nå da (her blir man jo høvlet ned for det meste, men det går an å svare på en skikkelig måte) Kanskje noen andre er i samme situasjon? 

Anonymkode: 0b564...be8

[KapteinJ]

Jeg synes det er litt komisk at folk sier "Ikke døm meg" som om folk har noen rett til ikke å bli dømt for dårlige ideer osv bare fordi de ber om å slippe det.

 

Når det er sagt synes jeg ikke dette er så rart, om du har hatt gode opplevelser x3 med småbarnstid hittil så er det ikke overraskende at du har lyst til å oppleve det igjen, MEN nå er du singel og du har allerede tre barn. Jeg tror allerede at å gi tre barn den oppmerksomheten, omsorgen og oppfølgingen de fortjener sammen med en god nok jobb til å forsørge en familie med tre barn alene høres ut som mer enn nok. På den måten med mindre du tilfeldigvis har så mye penger at du såvidt trenger å jobbe, OG selv da vil dette barnet måtte vokse opp uten en far. Det finnes godt med dokumentasjon på at single foreldre er suboptimalt, for noen har de ikke et valg (som med de første 3 barna), men det trenger ikke å bli enda et barn som må oppdras av en overarbeidet stresset singel mor.

 

[AnonymBruker]

Jeg kan godt forstå ønsket om å få mange barn.

Men, jeg har ett søsken og enkelte bekjente som har litt samme drivkraft som deg: eget behov for å få barn, uavhengig av hva situasjonen måtte tilsi.

Og jeg har til gode å se at dette har gagnet barna på noen som helst slags måte.

At du hadde en partner som åpenbart var en dårlig forelder er jo ikke et godt argument her.

Anonymkode: 1fe56...eb6

[AnonymBruker]

6 minutter siden, KapteinJ skrev:

Jeg synes det er litt komisk at folk sier "Ikke døm meg" som om folk har noen rett til ikke å bli dømt for dårlige ideer osv bare fordi de ber om å slippe det.

 

Når det er sagt synes jeg ikke dette er så rart, om du har hatt gode opplevelser x3 med småbarnstid hittil så er det ikke overraskende at du har lyst til å oppleve det igjen, MEN nå er du singel og du har allerede tre barn. Jeg tror allerede at å gi tre barn den oppmerksomheten, omsorgen og oppfølgingen de fortjener sammen med en god nok jobb til å forsørge en familie med tre barn alene høres ut som mer enn nok. På den måten med mindre du tilfeldigvis har så mye penger at du såvidt trenger å jobbe, OG selv da vil dette barnet måtte vokse opp uten en far. Det finnes godt med dokumentasjon på at single foreldre er suboptimalt, for noen har de ikke et valg (som med de første 3 barna), men det trenger ikke å bli enda et barn som må oppdras av en overarbeidet stresset singel mor.

 

Barna er store og hos sin far annenhver uke. Jeg er hjemme fra jobb når de kommer hjem fra skolen så trenger jo ikke å slutte å jobbe! Har råd til å jobbe 80% når evt minstemann skal i barnehage, det funket veldig bra med barna mine da de var små. 

Å ha en baby på slep har ikke stoppet meg fra å følge opp unger før, og vet jeg klarer det samme en gang til.

Ungene har selv lyst å bli storesøsken og har spurt om ikke vi også kan få en baby😅 Har sagt at de får lage babyer selv når de er voksne 😛 

Har foresten aldri vært overarbeidet eller stresset. Har jobbet fullt, studert og i tillegg fulgt opp ungene på en god måte de siste årene. 

Det å vokse opp uten far er nok ikke optimalt, nei. Barnet hadde fått mange mannlige rollemodeller rundt seg, men ikke en far. 

Jeg vurderer å adoptere eller være fosterhjem også, men det krever mer av meg å ta vare på et barn med vanskelig bakgrunn, så det er jeg veldig usikker på. 

Men fortsett å kom med kritiske blikk på saken, er sikkert ikke alt har har tenkt på!

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan godt forstå ønsket om å få mange barn.

Men, jeg har ett søsken og enkelte bekjente som har litt samme drivkraft som deg: eget behov for å få barn, uavhengig av hva situasjonen måtte tilsi.

Og jeg har til gode å se at dette har gagnet barna på noen som helst slags måte.

At du hadde en partner som åpenbart var en dårlig forelder er jo ikke et godt argument her.

Anonymkode: 1fe56...eb6

Det var ikke ment som noe argument, men bare en forklaring på at jeg har vært mye alene med barna fra de var små.

Eget behov for å få barn har da alle. Det er mange barn som ikke blir født inn i en optimal familie der alt er på stell.. Mener at jeg har gode forutsetninger for å gi et barn til en fin oppvekst. 

Har alltid sett for meg en stor barneflokk på 4-5 unger. Klarer ikke helt å legge bort den drømmen... 

Anonymkode: 0b564...be8

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Barna er store og hos sin far annenhver uke. Jeg er hjemme fra jobb når de kommer hjem fra skolen så trenger jo ikke å slutte å jobbe! Har råd til å jobbe 80% når evt minstemann skal i barnehage, det funket veldig bra med barna mine da de var små. 

Å ha en baby på slep har ikke stoppet meg fra å følge opp unger før, og vet jeg klarer det samme en gang til.

Ungene har selv lyst å bli storesøsken og har spurt om ikke vi også kan få en baby😅 Har sagt at de får lage babyer selv når de er voksne 😛 

Har foresten aldri vært overarbeidet eller stresset. Har jobbet fullt, studert og i tillegg fulgt opp ungene på en god måte de siste årene. 

Det å vokse opp uten far er nok ikke optimalt, nei. Barnet hadde fått mange mannlige rollemodeller rundt seg, men ikke en far. 

Jeg vurderer å adoptere eller være fosterhjem også, men det krever mer av meg å ta vare på et barn med vanskelig bakgrunn, så det er jeg veldig usikker på. 

Men fortsett å kom med kritiske blikk på saken, er sikkert ikke alt har har tenkt på!

Det var ikke ment som noe argument, men bare en forklaring på at jeg har vært mye alene med barna fra de var små.

Eget behov for å få barn har da alle. Det er mange barn som ikke blir født inn i en optimal familie der alt er på stell.. Mener at jeg har gode forutsetninger for å gi et barn til en fin oppvekst. 

Har alltid sett for meg en stor barneflokk på 4-5 unger. Klarer ikke helt å legge bort den drømmen... 

Anonymkode: 0b564...be8

Veldig mange velger bort dette behovet til fordel for hva som er ideelt for et barn.

Anonymkode: cf9fd...989

[AnonymBruker]

Jeg tenker kjør på, et barn er alltid en gave og man lever bare en gang! Du virker som en ressursterk dame så det går nok helt fint.

Det eneste argumentet imot må være om det går negativt utover de eldre barna på noen måte. Hvis ikke heier jeg på deg!

Anonymkode: 5d28b...d5f

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig mange velger bort dette behovet til fordel for hva som er ideelt for et barn.

Anonymkode: cf9fd...989

Det er jo bra.

Hva er det som gjør at det ikke er ideelt for meg å få barn? Fordi det ikke kommer til å ha en far? Hva med lesbiske som får barn? Er det fordi jeg har tre fra før av? Er det ikke ok å få fire barn fordi man da ikke får fulgt opp alle? 

Jeg spør ikke for å kverulere, ønsker bare en god diskusjon:)

Anonymkode: 0b564...be8

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker kjør på, et barn er alltid en gave og man lever bare en gang! Du virker som en ressursterk dame så det går nok helt fint.

Det eneste argumentet imot må være om det går negativt utover de eldre barna på noen måte. Hvis ikke heier jeg på deg!

Anonymkode: 5d28b...d5f

Det kommer til å gå iallfall to år før et evt barn kommer, skal bli ferdig med masteren først, og så tar det en stund å bli gravid + 9 mnd. Da er minste 11 år, eldste har flyttet. 

Tid med barna er noe jeg alltid har prioritert, noe jeg ser lønner seg. De eldste er gode og snille ungdommer som til tross for at venner er viktigst akkurat nå liker å tilbringe tid med mammaen sin. De kommer til meg når noe er vanskelig, de får leksehjelp osv. Alt dette får jeg fortsatt tid til med en baby, dessuten er barna mine veldig glad i småbarn og jeg tror de har lyst å hjelpe til. De spør til og med om ikke jeg kan lage småsøsken til de😅 (skrev jeg det lenger oppe..? Det tror jeg..)

Kjekt at noen heier på meg, det setter jeg pris på❤️ Skal ta til meg alle konstruktive kommentarer selv om noen ikke syns dette er noen god ide;) Er i tenkeboksen, men det er helt klart noe jeg har lyst til. 

Kan jo være jeg treffer drømmemannen snart, men er redd en ny mann kan rote til den gode familietilværelsen vi har nå...

Anonymkode: 0b564...be8

[Vera]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo bra.

Hva er det som gjør at det ikke er ideelt for meg å få barn? Fordi det ikke kommer til å ha en far? Hva med lesbiske som får barn? Er det fordi jeg har tre fra før av? Er det ikke ok å få fire barn fordi man da ikke får fulgt opp alle? 

Jeg spør ikke for å kverulere, ønsker bare en god diskusjon:)

Anonymkode: 0b564...be8

Det blir vel ikke helt rett å sammenligne med lesbiske - de er jo fortsatt 2 om å følge opp barnet. Mitt hovedargument mot å få 1 barn til er at du er alene. Men det er fordi det er helt uaktuelt for meg selv å planlegge å få barn alene..kun preferanser  Du kjenner deg best selv og vet hva du klarer. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Vera skrev:

Det blir vel ikke helt rett å sammenligne med lesbiske - de er jo fortsatt 2 om å følge opp barnet. Mitt hovedargument mot å få 1 barn til er at du er alene. Men det er fordi det er helt uaktuelt for meg selv å planlegge å få barn alene..kun preferanser  Du kjenner deg best selv og vet hva du klarer. 

Det er sant! Jeg klarer meg alene, skrev det fordi jeg selv er bekymret for dette med å vokse opp uten far.. det er kanskje den største bekymringen av alt jeg har tenkt på iallfall!

Anonymkode: 0b564...be8

[Amantheia]

Eg tenkjer at det høyres ut som at du fint kan klare ny baby, og ser ingen openbar grunn til å ikkje gjere dette, anna enn at barnet ikkje vil ha ein far. 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer til å gå iallfall to år før et evt barn kommer, skal bli ferdig med masteren først, og så tar det en stund å bli gravid + 9 mnd. Da er minste 11 år, eldste har flyttet. 

Tid med barna er noe jeg alltid har prioritert, noe jeg ser lønner seg. De eldste er gode og snille ungdommer som til tross for at venner er viktigst akkurat nå liker å tilbringe tid med mammaen sin. De kommer til meg når noe er vanskelig, de får leksehjelp osv. Alt dette får jeg fortsatt tid til med en baby, dessuten er barna mine veldig glad i småbarn og jeg tror de har lyst å hjelpe til. De spør til og med om ikke jeg kan lage småsøsken til de😅 (skrev jeg det lenger oppe..? Det tror jeg..)

Kjekt at noen heier på meg, det setter jeg pris på❤️ Skal ta til meg alle konstruktive kommentarer selv om noen ikke syns dette er noen god ide;) Er i tenkeboksen, men det er helt klart noe jeg har lyst til. 

Kan jo være jeg treffer drømmemannen snart, men er redd en ny mann kan rote til den gode familietilværelsen vi har nå...

Anonymkode: 0b564...be8

Vil bare si at jeg fikk to små da min eldste var 11 og 13 år. Da det kom baby i hus så var det mye jeg gikk glipp av som mamma til et "stort" barn. Har samboer men det er faktisk litt klønete med en baby når du har en snart tenåring du skal følge opp. Lite tilgjengelig for å kjøre barnet, stille opp på fotballkamper er vanskelig og ikke minst egentid med det store barnet. Man blir ganske så bundet med en baby mtp amming og når den blir 2-3 år er den avhengig av rutiner osv. 

Jeg ville aldri fått en attpåklatt nå som du og 11 åringen din snart blir alene. Du har allerede tre barn og det blir nok å henge fingrene i. 

Noe sier meg at du har hatt det veldig travelt disse årene men at du har mestret det veldig bra. Nå begynner ting å dabbe av å du søker mer å gjøre. Gjerne noe trygt og kjent som å la livet spinne rundt tre barn. 

Jeg ville ville ønsket den nye hverdagen velkommen og innfunnet meg med at jeg får fylle dagene med andre ting enn en baby. 

Anonymkode: 11e58...894

[Joni123]

Synes det har litt med økonomi å gjøre også jeg. Det koster å få frem barn, fritidsaktiviteter, idrett, klær, ferier. Særlig når de blir eldre. Ellers blir det bare sånne taperunger som aldri får være med på noen ting. Unger som blir bra sosialisert og får være med på ting, kommer seg også bedre frem  i livet. 

[AnonymBruker]

Har du tenkt på at dette barnet blir så å si enebarn? Hva med å heller følge opp de du har skikkelig enn å få flere? 

Anonymkode: 8f9dc...fc2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vil bare si at jeg fikk to små da min eldste var 11 og 13 år. Da det kom baby i hus så var det mye jeg gikk glipp av som mamma til et "stort" barn. Har samboer men det er faktisk litt klønete med en baby når du har en snart tenåring du skal følge opp. Lite tilgjengelig for å kjøre barnet, stille opp på fotballkamper er vanskelig og ikke minst egentid med det store barnet. Man blir ganske så bundet med en baby mtp amming og når den blir 2-3 år er den avhengig av rutiner osv. 

Jeg ville aldri fått en attpåklatt nå som du og 11 åringen din snart blir alene. Du har allerede tre barn og det blir nok å henge fingrene i. 

Noe sier meg at du har hatt det veldig travelt disse årene men at du har mestret det veldig bra. Nå begynner ting å dabbe av å du søker mer å gjøre. Gjerne noe trygt og kjent som å la livet spinne rundt tre barn. 

Jeg ville ville ønsket den nye hverdagen velkommen og innfunnet meg med at jeg får fylle dagene med andre ting enn en baby. 

Anonymkode: 11e58...894

Dette synes jeg var et veldig bra svar, jeg er helt enig!!

Anonymkode: 0b3d3...a77

[Kvinne87Rogaland]

Du må jo være hjemme med barnet på kveldstid, og kan ikke følge opp noen av de eldste når baby har lagt seg. Du kan ikke hente de hvis det skjer noe, stille opp på arrangementer osv. Tenåringer må ha foreldre som følger opp og stiller opp, ellers kan det gå skeis. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ringte pappa når jeg følte meg utrygg, og han hentet meg på alle døgnets tider, hvor som helst. Det reddet meg ut av mye.

I tillegg kommer det til å bli ekstremt sårt for den yngste å se søsknene reise til far uten hun/han, og har kvalitetstid med far. Ungen kommer til å føle seg utenfor og kjenne på savnet etter en far. Utrolig trist!

[AnonymBruker]

Du sier du kunne tenke deg å bli fostermor eller adoptere, men at du er usikker på om du klarer å hjelpe et barn med spesielle behov (mine ord, min tolkning).

Husk bare at et eventuelt nytt barn kan ha spesielle behov og kreve ekstra oppfølging. Tenk i forhold til barna du har fra før. Her har tredjemann, etter mye og lang utredning, endelig fått diagnose. Han kom prematurt og har hatt svært store utfordringer så langt i sitt korte liv. Og dette er diagnoser og utfordringer han kommer til å slite med livet ut. Vi må rullestoltilpasse hjemmet vårt, få ny bil, mest sannsynlig ha pleiere og assistenter hjemme hos oss hele døgnet i mange år.

Dette har gjort at jeg ikke føler jeg har fått være mamma til de to andre barna mine. Det er en stor sorg for meg, personlig.

Anonymkode: a0dda...723

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vil bare si at jeg fikk to små da min eldste var 11 og 13 år. Da det kom baby i hus så var det mye jeg gikk glipp av som mamma til et "stort" barn. Har samboer men det er faktisk litt klønete med en baby når du har en snart tenåring du skal følge opp. Lite tilgjengelig for å kjøre barnet, stille opp på fotballkamper er vanskelig og ikke minst egentid med det store barnet. Man blir ganske så bundet med en baby mtp amming og når den blir 2-3 år er den avhengig av rutiner osv. 

Jeg ville aldri fått en attpåklatt nå som du og 11 åringen din snart blir alene. Du har allerede tre barn og det blir nok å henge fingrene i. 

Noe sier meg at du har hatt det veldig travelt disse årene men at du har mestret det veldig bra. Nå begynner ting å dabbe av å du søker mer å gjøre. Gjerne noe trygt og kjent som å la livet spinne rundt tre barn. 

Jeg ville ville ønsket den nye hverdagen velkommen og innfunnet meg med at jeg får fylle dagene med andre ting enn en baby. 

Anonymkode: 11e58...894

Har vært på fotballkamper med baby mange ganger. Har klart å følge opp søsken mens jeg har baby før, og ser ikke helt problemet med det. Har valgt å ikke ha bil, og jeg og ungene sykler eller går uansett hvor vi skal, så trenger ikke hente eller kjøre de noen steder. De kan sykle alene overalt da det er trygge sykkelveien rundt hele bygda:)

Ja, det er en fin hverdag nå, men savnet etter et barn til er stort. 

1 time siden, Joni123 skrev:

Synes det har litt med økonomi å gjøre også jeg. Det koster å få frem barn, fritidsaktiviteter, idrett, klær, ferier. Særlig når de blir eldre. Ellers blir det bare sånne taperunger som aldri får være med på noen ting. Unger som blir bra sosialisert og får være med på ting, kommer seg også bedre frem  i livet. 

Har god nok økonomi til å klare en skokk med unger til😅

Men du.. du bør ikke snakke på den måten om barn som ikke får være med på ting pga foreldrenes økonomi. Taperunger...? 

24 minutter siden, Kvinne87Rogaland skrev:

Du må jo være hjemme med barnet på kveldstid, og kan ikke følge opp noen av de eldste når baby har lagt seg. Du kan ikke hente de hvis det skjer noe, stille opp på arrangementer osv. Tenåringer må ha foreldre som følger opp og stiller opp, ellers kan det gå skeis. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ringte pappa når jeg følte meg utrygg, og han hentet meg på alle døgnets tider, hvor som helst. Det reddet meg ut av mye.

I tillegg kommer det til å bli ekstremt sårt for den yngste å se søsknene reise til far uten hun/han, og har kvalitetstid med far. Ungen kommer til å føle seg utenfor og kjenne på savnet etter en far. Utrolig trist!

Jeg har jo uansett vært bundet til hjemmet siden største var baby. Jeg har foreldrene mine, en søster og en bror i samme bygd, det er alltid noen som kan hente. Jeg har hjulpet de å hente mange ganger, kjørt på kamper, passet babyen til broren min en gang da storebror plutselig måtte på legevakten kl22 om kvelden osv.  Jeg vet jeg hadde fått det samme i retur. Har nære venninner i nabolaget mitt også:) Hadde ikke vurdert dette en gang om ikke jeg hadde et trygt og godt nettverk rundt meg.:)

De har også en pappa ikke så langt unna, og han hadde kastet seg i bilen på sekundet om barna trenger det, selv om det er «min» uke.

Du har rett i det du skriver om det å ikke ha en far. Det er den største og til nå eneste bekymringen...:/ 

Kanskje jeg skal få ene kompisen min til å bli gudfar (heter det det? Eller bare fadder?🤔) og ta barnet med på aktiviteter så barnet har en mann å knytte bånd til?😄

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sier du kunne tenke deg å bli fostermor eller adoptere, men at du er usikker på om du klarer å hjelpe et barn med spesielle behov (mine ord, min tolkning).

Husk bare at et eventuelt nytt barn kan ha spesielle behov og kreve ekstra oppfølging. Tenk i forhold til barna du har fra før. Her har tredjemann, etter mye og lang utredning, endelig fått diagnose. Han kom prematurt og har hatt svært store utfordringer så langt i sitt korte liv. Og dette er diagnoser og utfordringer han kommer til å slite med livet ut. Vi må rullestoltilpasse hjemmet vårt, få ny bil, mest sannsynlig ha pleiere og assistenter hjemme hos oss hele døgnet i mange år.

Dette har gjort at jeg ikke føler jeg har fått være mamma til de to andre barna mine. Det er en stor sorg for meg, personlig.

Anonymkode: a0dda...723

Selvfølgelig har man ingen garantier, men med et barn med vanskelig bakgrunn er man ganske heldig om barnet ikke har noen problemer som trener spesiell oppfølging fra forskjellige instanser. Jeg hadde nok klart det, men jeg vet ikke om jeg vil ikke gå inn for det, om du skjønner  Har jeg ikke fått barn innen barna har flyttet ut kommer jeg absolutt til å vurdere det igjen!

Trist å høre om sønnen din, håper det går bra med han tross alt!

 

Takker alle for svar, for gode argument for og i mot, og for en saklig diskusjon 🙂 Tar alt med meg til videre vurdering;)

Anonymkode: 0b564...be8