Barnedåp og angstlidelse

[AnonymBruker]

Jeg regner med å få en del negativitet under dette innlegget, men håper folk kan være saklige og holde en normal tone likevel.

Det er en fødsel rett rundt hjørnet i familien, hvor mitt halvsøsken skal bli forelder. Og med det regner jeg med det blir barnedåp etter hvert og mye sosialt med begge familiene. Jeg sliter veldig med angst i hverdagen, står utenfor arbeidslivet og fungerer ganske dårlig. Store begivenheter og sammenkomster er det absolutt verst tenkelige, slik som barnedåp og selskaper. Jeg kan ikke engang se for meg at jeg klarer å delta i dåpen med alle menneskene og det rundt. Foreldrene er klare over at jeg sliter, men jeg er så redd for at jeg skal bli "utstøtt" fra hele familien som "hun som ikke kommer, hun som ikke bryr seg, prioriterer, stiller opp" osv. Men jeg bryr meg masse og er et samvittighetsmenneske tvers gjennom. 

Så om det skulle bli slik at jeg ikke takler det og må kaste inn håndkleet av og til, hvordan hadde dere reagert om det hadde vært slik i deres familie? Det er ikke sånn at jeg setter meg på bakbeina og ikke vil, selv om jeg vet flere utenforstående tenker slik om folk med angst. Setter pris på tanker og svar.

Anonymkode: 6f26d...a24

[AnonymBruker]

Hvis jeg hadde visst at du ikke kom på grunn av angst hadde jeg ikke holdt det mot deg! Det er jo mange måter du kan vise at du bryr det uten å komme i store familieselskap ☺️ 

Besøk alene, sende kort og meldinger, ringe, være barnevakt, gi gaver osv. Alt etter hva man kan og ønsker. Det er absolutt mulig å vise man bryr seg selv om du dropper dåpen!

Anonymkode: fd0ba...861

[Ullvott]

Jeg vet ikke hvor nært forhold dere har til hverandre, men jeg regner med at de kjenner til at du har en angstlidelse. Jeg tenker at dette handler om kunnskap. Snakk gjerne med dem om det, for eksempel at du er veldig glad i dem, at du forsøker så godt du kan, og at du er veldig lei deg når angsten setter kjepper i hjulene for deg. Si at du håper de fortsetter å invitere deg, og at du vil gjøre det du kan for å bli med, i alle fall deler av dagen. 

Angst er jo ofte veldig energikrevende. Man bruker energi på å grue seg. Gjerne leeeenge i forvegen, slik du gjør nå, hvor du begynner å bekymre deg mens barnet ikke engang er født, og du heller ikke vet om barnet skal døpes. Man bruker energi på å lage krisescenarier. Man bruker energi på å forestille seg ting (som sannsynligvis ikke kommer til å skje). Derfor blir man også ofte så utmattet at man ikke orker å møte opp når det kommer til stykket. Jo flere hendelser på en gang, jo verre. Prøv å formidle til dem noen av disse praktiske hindringene angsten medfører for deg. Jo mer de vet, jo lettere er det å forstå og å akseptere.

Hvis det er bedre for deg, kan du kanskje si at du gjerne kommer i selskapet etter dåpsgudstjenesten, men at du ikke kommer i kirken. Eller omvendt hvis du er mer bekvem med dét. Hvis ingen av delene passer: besøk dem heller alene utenom de store forsamlingene. 

Jeg har personer med angst i nær omgangskrets og i familien. Selv har jeg en fobi som legger sosiale hindringer for meg, så jeg vet godt hvor tungt dette kan være, men jeg opplever at åpenhet skaper forståelse. 

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis jeg hadde visst at du ikke kom på grunn av angst hadde jeg ikke holdt det mot deg! Det er jo mange måter du kan vise at du bryr det uten å komme i store familieselskap ☺️ 

Besøk alene, sende kort og meldinger, ringe, være barnevakt, gi gaver osv. Alt etter hva man kan og ønsker. Det er absolutt mulig å vise man bryr seg selv om du dropper dåpen!

Anonymkode: fd0ba...861

Tusen takk for fint svar! Det er slik jeg også tenker, at jeg gjerne vil vise oppmerksomhet der jeg føler jeg kan og at jeg selvsagt bryr meg. Men er likevel så redd for at de ikke skal forstå og holde det mot meg, det hadde vært så utrolig vondt når det absolutt ikke er viljen det står på.

 

Tusen takk for ditt svar også @Ullvott, det virker som du forstår veldig mye og du bekrefter mye av det jeg tenker og føler. Og det er helt riktig at jeg bruker mye energi og tid på å grue meg til ting lenge i forveien, sånn som nå når ikke engang barnet er født enda og jeg heller ikke vet om h*n skal døpes... Men det er dessverre en del av det å slite med angst. Takk for alle tips og råd, de skal jeg ta med meg  Begge vet at jeg sliter, men ikke eksakt hvor mye angsten preger meg. Ingen av dem har heller ikke hatt noe spesielt å slite med (som jeg vet), derfor er jeg ekstra redd de ikke skal forstå og i verste fall kritisere hardt. Men det beste er jo å få forklart det uansett, for da er de klar over det.

Anonymkode: 6f26d...a24

[AnonymBruker]

Jeg har vært åpen med mine nærmeste vedrørende depresjon, og at jeg av og til får panikkangst. Av og til har jeg måttet melde avbud i siste liten pga angstanfall. Jeg har kun møtt forståelse og sympati, da disse vet at det ikke det er viljen det står på.

Anonymkode: 7a111...044