Dere som vokste opp i et kjærlig fosterhjem...

[AnonymBruker]

Føler dere sorg for at dere ikke var biologisk sønn/datter av denne familien?

Anonymkode: 8db0e...16c

[AnonymBruker]

For meg har det vært en stor sorg hele livet, en bunnløs sorg jeg ikke har klart å akseptere eller forholde meg til. En pågående tilhøringhetskrise som aldri har tatt slutt. 

Jeg ville gjerne likt å høre om det er noen som føler på det samme?? 

Ts

Anonymkode: 8db0e...16c

[AnonymBruker]

Vokste ikke opp i et kjærlig fosterhjem... Der jeg bodde var det forskjellsbehandling, fostermor var en avskyelig kvinne. Hun samlet på fosterbarn for å få høyere lønnsslipp, hun løy til min saksbehandler; sa jeg hadde fremgang, selv om det ikke var sant. Det jeg egentlig gjorde var å låse meg inn på soverommet, alene med mine tanker, og kuttet meg selv.

Anonymkode: 8e021...7a6

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vokste ikke opp i et kjærlig fosterhjem... Der jeg bodde var det forskjellsbehandling, fostermor var en avskyelig kvinne. Hun samlet på fosterbarn for å få høyere lønnsslipp, hun løy til min saksbehandler; sa jeg hadde fremgang, selv om det ikke var sant. Det jeg egentlig gjorde var å låse meg inn på soverommet, alene med mine tanker, og kuttet meg selv.

Anonymkode: 8e021...7a6

Så leit å høre at du hadde det slik. 😞

Anonymkode: 8db0e...16c

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Føler dere sorg for at dere ikke var biologisk sønn/datter av denne familien?

Anonymkode: 8db0e...16c

Hei TS, 

har bare lyst å sende deg en klem. Vi er akkurat I en fase der vi skal bli fosterforeldre til et barn vi kjenner fra før. Dette barnet er mitt barn. Jeg elsker dette barnet like mye som mitt eget. H*n kom bare hit via en litt annen vei enn de som kom biologisk. At dette barnet har med seg sin historie og sin baggasje har ingenting å si i så henseende.

Du er deres barn. Helt og fullt. Tro meg. 

Hvis du leser litt om genetikk, vil du se at det ofte har svært lite å si. Gener er et lotteri. Morskjærligheten er ikke betinget av det. 

Anonymkode: c9f71...34f

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp hos mammas foreldre og hadde samvær med pappas foreldre. Ingen av mine foreldre var skikket. 

En dag i fremtiden ønsker jeg å være fosterforelder selv, og da helst for søskenpar, siden vi tre (halv)søsken ble spredt over tre ulike landsdeler.

Anonymkode: 1f3c4...faf

[Semydfe]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

For meg har det vært en stor sorg hele livet, en bunnløs sorg jeg ikke har klart å akseptere eller forholde meg til. En pågående tilhøringhetskrise som aldri har tatt slutt. 

Jeg ville gjerne likt å høre om det er noen som føler på det samme?? 

Ts

Anonymkode: 8db0e...16c

Hvor gammel var du da du flyttet til fosterfamilien?

Følte du at de inkluderte?

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler dere sorg for at dere ikke var biologisk sønn/datter av denne familien?

Anonymkode: 8db0e...16c

Jeg er helt sikker på at fosterforeldrene dine føler det som om du er deres egen unge dersom du har vokst opp i en kjærlig familie. Har et fosterbarn selv, og føler akkurat det samme for han som mine egne og tenker ikke over at han ikke er min biologisk.

Anonymkode: 78d69...7c1

[AnonymBruker]

Hei! Tusen takk for alle svar ❤️ 

Dere har rett i at de aldri har forskjellsbehandlet meg. De har alltid sett på meg som sin, og det har aldri vært noe forskjell, heller ikke for tanter/onkler, søsken, besteforeldre osv. Jeg har vært en del av familien fra dag 1. (Var ca 3 år da jeg kom) Mamma har til og med sagt at det føles som om hun har født meg fordi vi står hverandre så nær. ❤️

Jeg har ikke kontakt med biologisk slekt. Den ble brutt tidlig fordi situasjonen var så forferdelig at det ikke var forsvarlig med samvær. 

Ts

Anonymkode: 8db0e...16c

[Ella Ellefantella]

En av mine beste venninner har blitt fostermor for nevøen sin for bare kort stund siden, siden foreldrene ikke er skikket, moren er syk og faren er helt idiot og gutten har levd under omsorgssvikt i årevis. Han er 14 nå og har blomstret opp masse! Min venninne sa her om dagen at hun er SÅ glad i han og at han føles som deres egen. Og han har bodd der under ett år! De kjente han jo fra før, men likevel!

Jeg tenker at de omtrent har reddet livet hans, og de føler at han beriker deres!

Ikke undervurder hvor glade mennesker blir i hverandre! ❤️ 

[AnonymBruker]

Jeg var 14 år da jeg flyttet i fosterhjem. Kjente de litt fra før. Følte meg 100% som en i familien. Fosterbror på 4 år. Hadde nok vært litt vanskeligere med jevnaldrende «søsken», hadde kanskje følt mer på forskjellen da?? 

Anonymkode: 8f77a...97d