Må man være kjærester for å få sett barna sine hver dag?

[AnonymBruker]

Vi sliter sånn med kjærligheten. Alle slike følelser er borte, og jeg vil helst være alene. Men jeg orker ikke tanken på ikke å få sett barna mine hver dag. 

På en måte syns jeg det er så fjernt å tenke på at man må være kjæreste med pappan for å få sett sine barn hver dag. Hva har det med saken å gjøre, liksom. Men samtidig vet jeg ikke hvordan jeg ellers skal løse det? Så nå lever jeg i et dødt ekteskap på niende året, mens jeg drømmer om en liten leilighet der bare jeg (og barna) bor. Hvor jeg kan gjøre som jeg vil uten at en gubbe skal bry seg, og hvor jeg slipper pliktsex.  Sukk. 

Vet ikke hva jeg vil med dette, men håper vel på noen med erfaringer som er eller har vært i samme båt. 

Anonymkode: 09224...ec0

[Gjest hind]

Jeg vet om flere som har gått fra hverandre men bor så nær hverandre at barna kan komme og gå nesten som de vil hos begge. Det er ikke umulig å få til hvis ikke bruddet blir altfor opprivende og begge ønsker det. Og hvis det ikke kommer nye partnere inn i bildet som synes det blir for mye barn...

[AnonymBruker]

Går jo ann a kjøpe seg en tomannsbolig.

Anonymkode: 8bb4e...d06

[Anzii]

Jeg tenker at det sikkert er fullt mulig, men at det praktisk vil være vanskelig. Velger man en 50/50 deling av samvær og dere skal se barna hver dag må dere jo besøke hverandre hver dag, noe som kanskje kan være vanskelig å finne tid til i en hektisk hverdag.

Bor man nærme hverandre som en skrev over vil det nok være mye lettere, for da kan barna komme og gå.

klem❤️

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg, TS, og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med det. De gangene jeg har nevnt her på KG at jeg og mannen ikke har sex eller romantikk, er det bare "Skill deg!" som kommer tilbake. Det er jo ikke SÅ enkelt i virkeligheten. For det første elsker jeg å våkne opp til barna mine hver dag, og legge dem om kvelden hver dag. De er mitt alt, ingenting kommer foran dem. Hadde jeg skilt meg, hadde det blitt 50/50 ordning, for jeg hadde ikke hatt hjerte til å dra barna vekk fra en far de elsker, og som elsker dem så høyt tilbake. Men det hadde gjort meg veldig vondt å ikke ha dem rundt meg, selv om alenetid er deilig. Spørs om det er like deilig når man blir tvunget til å være alene en uke om gangen... Tomannsbolig hadde ikke vært løsningen her; jeg kunne ikke tenkt meg å være nabo med eksen min. Hva om jeg hadde begynt å treffe en ny, og han nye kom og gikk rett foran min tidligere ektemann? Og foran barna? Nei, hadde jeg blitt singel, hadde jeg ønsket å holde eventuell dating bort fra de andre så lenge som mulig. Da er det egentlig bedre å bo sammen med mannen og være gift i noen år til. Selv om det ikke er det jeg innerst inne ønsker. Skulle ønske jeg kunne slippe unna kleine nattakyss og random tafsing hver gang jeg tar av meg et plagg foran ham. Føler jeg bor med en god kompis som jeg ikke ønsker å hooke med...

Anonymkode: c4f95...58b

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det på samme måte som deg, TS, og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med det. De gangene jeg har nevnt her på KG at jeg og mannen ikke har sex eller romantikk, er det bare "Skill deg!" som kommer tilbake. Det er jo ikke SÅ enkelt i virkeligheten. For det første elsker jeg å våkne opp til barna mine hver dag, og legge dem om kvelden hver dag. De er mitt alt, ingenting kommer foran dem. Hadde jeg skilt meg, hadde det blitt 50/50 ordning, for jeg hadde ikke hatt hjerte til å dra barna vekk fra en far de elsker, og som elsker dem så høyt tilbake. Men det hadde gjort meg veldig vondt å ikke ha dem rundt meg, selv om alenetid er deilig. Spørs om det er like deilig når man blir tvunget til å være alene en uke om gangen... Tomannsbolig hadde ikke vært løsningen her; jeg kunne ikke tenkt meg å være nabo med eksen min. Hva om jeg hadde begynt å treffe en ny, og han nye kom og gikk rett foran min tidligere ektemann? Og foran barna? Nei, hadde jeg blitt singel, hadde jeg ønsket å holde eventuell dating bort fra de andre så lenge som mulig. Da er det egentlig bedre å bo sammen med mannen og være gift i noen år til. Selv om det ikke er det jeg innerst inne ønsker. Skulle ønske jeg kunne slippe unna kleine nattakyss og random tafsing hver gang jeg tar av meg et plagg foran ham. Føler jeg bor med en god kompis som jeg ikke ønsker å hooke med...

Anonymkode: c4f95...58b

Stakkars mannen din! Har du snakket med ham og sagt rett ut at du ikke elsker ham lenger, at du ikke tenner på ham lenger og at du syns det er ekkelt at han tar på deg? 

Unner du ikke mannen muligheten til å finne noen som kan elske ham tilbake? 

Anonymkode: c5e57...dd6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars mannen din! Har du snakket med ham og sagt rett ut at du ikke elsker ham lenger, at du ikke tenner på ham lenger og at du syns det er ekkelt at han tar på deg? 

Unner du ikke mannen muligheten til å finne noen som kan elske ham tilbake? 

Anonymkode: c5e57...dd6

Jeg er en annen enn TS men svarer likevel. Jeg lærer ingen seksuelle/romantiske følelser for ektemannen min jeg heller. Har pliktsex på niende året jeg også (Vi har vært sammen i 11 år). Men jeg elsker ham likevel, han er en snill og fantastisk pappa. Så lenge man ikke krangler og misliker hverandre så syns jeg det er vel verdt å holde sammen. Om han ønsker et fyrrig sexliv så er det han som må forlate meg i så fall. Jeg har pliktsex med ham 1-2 ganger i måneden, og hadde gitt VELDIG MYE for å klare å tenne på ham seksuelt igjen.

Anonymkode: 73168...fed

[AnonymBruker]

Jeg vet at tanken på ikke å se barna hver dag er smertefull, men i noen tilfeller er det faktisk bedre å være alene enn å føle at man ikke har det godt inni seg. Om barna går på skole, er det naturlig å finne et sted i nærområdet, slik at barna kan komme og gå litt mer som de vil. Men ja, en delt ordning vil jo uansett være aktuelt, så en vil jo ikke få sett barna hver dag. 

Slik du (og en til i tråden) skriver, så virker det jo som om dere er glad i mannen, men at dere bare ikke har de romantiske følelsene for dem lenger, og det er lov å føle det slik. Men jeg anbefaler i første omgang å snakke med mannen om hvordan dere har det. Kan det reddes med å ta en tur/reise sammen og fokusere på Kun dere to? Er det mulig å ta bare en helg for å få litt alenetid i en ellers travel hverdag? 

Husk, at mange leker med delte hjem for barna, og i starten er det kanskje tungt. Men det avtar og blir bedre. Man finner andre ting å fylle dager med og kan faktisk nyte litt alenetid. Det vil ordne seg om det går den veien også. Snakk med venner som har det slik og hør med dem om erfaringer. De har nok gode råd ❤️

Anonymkode: 236b6...00f

[AnonymBruker]

Jeg har laget avtale om tomannsbolig dersom vi går fra hverandre. Vi er begge avhengig av hverandre for at logistikken med levering og henting skal gå rundt, så vi kan ikke bo langt fra hverandre. Nå har vi bare et barn (blir ikke flere), så tenkte tomannsbolig og rive en vegg sånn at barnet får dobbelt så stort soverom og kan gå i begge delene av huset som det ønsker. 

 

Vet vi er rare som planlegger sånn. Vi har også ordnet slik at dersom en av oss dør vil den andre klare å sitte med huset alene slik at barnet kan beholde bosted.

Anonymkode: e737b...0ed

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars mannen din! Har du snakket med ham og sagt rett ut at du ikke elsker ham lenger, at du ikke tenner på ham lenger og at du syns det er ekkelt at han tar på deg? 

Unner du ikke mannen muligheten til å finne noen som kan elske ham tilbake? 

Anonymkode: c5e57...dd6

Ja, vi er ganske gode på å kommunisere, snakker godt sammen. Har en lydhør mann som forstår hva jeg sier, og jeg er lydhør tilbake. Har nevnt for ham at dersom han finner ei på si, kan han få utløp for sex og nærhet på den måten, men han sier han virkelig ikke ønsker det eller kommer til å gjøre det. Han sier han vil ha meg, selv om jeg sier han er mer som en kompis for meg. Unner ham det beste livet han kan ha, og skulle ønske han hadde ei nydelig kjæreste som elsket ham så ufattelig høyt. Det er vondt at jeg ikke klarer å være det mennesket. Det er ikke kommunikasjonen det er noe i veien med. Det er mine følelser, og jeg klarer ikke vende dem. Selv ikke etter en god dose parterapi. Jeg klarer ikke nære romantiske følelser for ham...

Anonymkode: c4f95...58b