Jeg er så sint på meg selv for at det er så vanskelig å forandre seg!

[AnonymBruker]

Jeg kommer meg virkelig ikke vekk fra det jeg er. Og har prøvd hele livet. Den sjenerte stille tenkende jenta, stillest i hver bidige sosiale situasjon. Får også helt knekt selvtilliten når jeg ser andres jobber, hva de tjener, hvor lett de tar det sosiale osv.
Jeg er ikke en av dem og blir det mest sannsynlig ikke, og i min alder har allerede gjerne folk blitt opptatt. 
Jeg føler meg alltid underlegen på en måte. 
Jeg får bare ikke til den sosiale dritten! Og når jeg faktisk nærmer meg 30 er det liksom håp? Jeg legger meg med vonde følelser og står opp med vonde følelser. 
 

Anonymkode: f66d2...637

[AnonymBruker]

jeg kjenner et hat mot meg selv. "Uheldigvis" har jeg et utseende som gjør at særlig menn lett tar kontakt. Jeg forelsker meg stort sett ikke , men når jeg først gjør blir det så kaos i følelsene mine at jeg ikke tør gjøre noe som helst med dem. 
Savner så flørten jeg hadde, hadde noen å tekste med som jeg faktisk ble glad i, og som jeg følte var glad i meg tilbae..men det er neppe like varmt fra han nå. har ikke tatt kontakt, men ser ikke vitsen heller. 

Hater den helvetes hjernen min for at den ikke klare å glemme, å bli noe nytt. Helvetes hukommelse. 

Anonymkode: f66d2...637

[AnonymBruker]

Du må jobbe med deg selv for å snu tankemønsteret ditt. Jeg kjenner deg igjen fra veldig mange tråder og du kommer ingen vei så lenge du messer på det samme hele tiden. Du har blitt så handlingslammet at dette burde du nok få hjelp til å snu. 

Anonymkode: 997d5...b4f

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Har passert 30. Skulle ønske jeg var kjapp i replikken, smart og morsom. Det er egentlig det eneste jeg ønsker meg.. Tenk å være en person som folk faktisk liker. Som er selvskreven gjest i alle sammenkomster. Skulle så gjerne ønske jeg greide å være en sånn, istedet er jeg rar og snakker bsre usammenhengende tull

Anonymkode: 758b6...9d9