Du som elsker å være mamma

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør at du stortrives i rollen som mamma? Hvor gamle er barna? Hvilke aktiviteter gjør dere sammen i hverdagen? 

Anonymkode: 6b3fb...9ef

[Gjest WhisperingWind]

4 år gammel gutt.

Elsker mammarollen uten at jeg helt kan begrunne det. Det bare faller meg veldig naturlig. Han er blid og omgjengelig. Han trasser lite og hører på beskjeder. Er ganske strikt og konsekvent, men samtidig ser jeg ting fra hans perspektiv og vi kommunisere veldig godt.

I hverdagene leker vi etter middag. Enten gjemsel, kaster ball, sklir på innesklie og bare leker og tuller. Evt på sommeren så er vi ute frem til kvelds på lekeplasser og i parker. I helgene drar vi til byen, drar på lekeland, museer, svømming, lekeplasser etc.

Synes dagene går kjempefort og han gjør så mye nye ting hele tiden. Det er morsomt og fascinerende å se utviklingen hans dag for dag😊

[Gjest Trolletrine]

Jeg har ventet og lengtet i mange, mange år på å få bli mamma, så bare det faktum at jeg endelig ER mamma er helt fantastisk. Vet egentlig ikke hvorfor - det har vært noe i meg som alltid har lengtet etter å få barn.

Jeg har ett barn som går i 1 klasse. 

Jeg stortrives som mamma fordi jeg elsker å dele livet med barnet mitt, rett og slett. Det er ingen jeg heller vil tilbringe tiden min med, og vi deler hennes opp og nedturer. 

Selv om hun har blitt veldig opptatt av trening og venner nå, så koser vi oss sammen. Vi har ofte vennene hennes på besøk, eller jeg hjelper henne å øve hjemme på det de lærer på treningen. Kanskje tar vi oss en tur og spiser kveldsmaten/ lunsj ute, eller vi tegner litt. Noen ganger synger vi karaoke, og andre ganger drar vi på besøk til andre. Kan ikke ramse opp alt vi gjør, - jeg mener likevel at det ikke handler så mye om HVA vi gjør, men at vi tilbringer tid sammen. Noen ganger gjør vi ingenting, men det er greit det også.

Jeg ser på meg selv som ubeskrivelig heldig som får være mamma til en så god jente, og tenker at gleden over å være mamma kan sammenlignes som en kraftig forelskelse som aldri går over.

[AnonymBruker]

Jeg elsker å være mamma. Det er det mest givende jeg noen gang har gjort, det kan ikke  beskrives med ord og jeg blir rørt når jeg tenker på kjærligheten jeg har til dem. Jeg savner dem når jeg er vekke fra dem, og må jeg være lenge vekke verker det i kroppen etter å møte dem. Tar meg selv i å være sitte og studere dem, beundre dem, og elsker å kysse og stryke på dem. Bærer en del på den selv om elste begynner å bli stor fordi følelsen av at de holder om halsen på meg er så god.

MEN det betyr ikke at jeg ikke syntes det er kjempe vanskelig også. Mange ganger er jeg en dårlig utgave av meg selv med dem, maser for mye, henger meg opp i unødvendigheter, korrigerer dem for mye, er for mye sliten.  Jeg har vært så sliten å at jeg har grått mange ganger, den ene har et sterkt temperament så deg er langt flere stunder med utfordringer, tilrettelegging, planlegging, vansker og irritasjon enn det er de rene lykkestundene. Lekser, oppfølging på aktiviteter, føle i utallige selskaper og få hjem et slitent grinete barn, middagssøling, de 1000 veltede glassene kan drive meg til vanvidd. 

Så jeg tenker dette aldri er svært hvitt og enten eller. Det ER det beste og værste man går gjennom, særlig når de  er små og i tenårene. 

Vi er en familie som har mye tid sammen, i hverdagene med skole og barnehage er det mest å lese bøker, pusle litt, bygge litt Lego, tegne ol. Rekker ikke så mye mellom middag, bading, barne-tv og legging. I helgene er vi mye ute på lekeplasser eller i skogen. Jeg får ikke til disse flotte familieturer som jeg ser andre får til, barna mine koser seg mest i det trygge nærmiljøet de kjenner. 

Anonymkode: b2ecd...c59

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg kan oppsummere det med at det føles som min mening med livet. Det føles ut som jeg er skapt for å være mamma, jeg elsker hverdagen med unger, liv og røre. Elsker å sitte i sofaen og lese sammen, se de utvikler seg. Samtidig er jeg nøye på alenetid, og kan uten samvittighet stenge meg inne på kjøkkenet og si at mamma skal ha en kaffepause i fred og ro et kvarter. 

Anonymkode: de95e...491

[Gjest Trolletrine]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror jeg kan oppsummere det med at det føles som min mening med livet. Det føles ut som jeg er skapt for å være mamma, jeg elsker hverdagen med unger, liv og røre. Elsker å sitte i sofaen og lese sammen, se de utvikler seg. Samtidig er jeg nøye på alenetid, og kan uten samvittighet stenge meg inne på kjøkkenet og si at mamma skal ha en kaffepause i fred og ro et kvarter. 

Anonymkode: de95e...491

Dette😊

[-Missi-]

Jeg har alltid villet bli mamma helt fra jeg var barn selv omtrent. Jeg er nok og en sånn som bare naturlig trives som mor. Jeg har elsket gutten min fra jeg visste han var der i magen og kjærligheten går ikke over og er det sterkeste jeg har opplevd i livet. Nå er han tenåring men fortsatt er det beste jeg vet å være sammen med ham. Vi gjør alt mulig sammen, alt fra at jeg vekker han en søndag med at nå drar vi UT å spiser frokost! Hvor det kan bety ut på tur, eller vi drar til en kafe. Til at vi bare henger sammen og pusler med vært vårt. Finner en film vi vil se på kino, drar å besøker familie eller venner, reiser, spiller brettspill eller tv spill sammen, "søndagsvask" i leiligheten sammen osv osv . En hverdagskveld som nå sitter vi å hører på musikk sammen, diskuterer litt og pusler litt med vårt samtidig, feks foreslo vi diverse musikk som vi ikke fortstår teksten på men syns er fin likevel (italiensk og koreansk) og da hørte vi på litt sånn musikk. Vi er ganske like i personlighet og interesser også og er naturlig komfortable med hverandre. Mitt livs beste valg var å bli mamma

[AnonymBruker]

Mamma til tre: 12, 4, 3 og jeg elsker hvert stadium, alle utviklngstrinn, kaoset, øyeblikkene og rutinene. Jeg føler jeg er i vater når jeg har meningsfulle hverdager fylt av rutiner med min familie. Det er trygt, nydelig, meningsfullt, mestring. Og det er så fantastisk godt å elske våre tre barn så høyt. Vi jobber begge fullt og har rike liv med barn, venner og jobb. Men å være mamma og ha en familie gjør meg hel. Alt annet betyr mindre, selv om jeg også stortrives i mitt arbeid og har lang og solid utdannelse. 

 

Per Fugelli sa jo at mennesket er flokkdyr- vi trenger å tilhøre en flokk. Ikke vær et ettall på jorden, sa han. Det tolker jeg personlig som at for meg er det viktigere å tilhøre en flokk, enn å være først, best, fokusere mest på selvrealisering, og kjøre et sololiv. Jeg tror på fellesskap og «alle skal frem». Derfor trives jeg så godt i morsrollen; man får en enormt god «flokkfølelse». 

Anonymkode: e56c2...c4d

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg elsker å være mamma. Det er det mest givende jeg noen gang har gjort, det kan ikke  beskrives med ord og jeg blir rørt når jeg tenker på kjærligheten jeg har til dem. Jeg savner dem når jeg er vekke fra dem, og må jeg være lenge vekke verker det i kroppen etter å møte dem. Tar meg selv i å være sitte og studere dem, beundre dem, og elsker å kysse og stryke på dem. Bærer en del på den selv om elste begynner å bli stor fordi følelsen av at de holder om halsen på meg er så god.

MEN det betyr ikke at jeg ikke syntes det er kjempe vanskelig også. Mange ganger er jeg en dårlig utgave av meg selv med dem, maser for mye, henger meg opp i unødvendigheter, korrigerer dem for mye, er for mye sliten.  Jeg har vært så sliten å at jeg har grått mange ganger, den ene har et sterkt temperament så deg er langt flere stunder med utfordringer, tilrettelegging, planlegging, vansker og irritasjon enn det er de rene lykkestundene. Lekser, oppfølging på aktiviteter, føle i utallige selskaper og få hjem et slitent grinete barn, middagssøling, de 1000 veltede glassene kan drive meg til vanvidd. 

Så jeg tenker dette aldri er svært hvitt og enten eller. Det ER det beste og værste man går gjennom, særlig når de  er små og i tenårene. 

Vi er en familie som har mye tid sammen, i hverdagene med skole og barnehage er det mest å lese bøker, pusle litt, bygge litt Lego, tegne ol. Rekker ikke så mye mellom middag, bading, barne-tv og legging. I helgene er vi mye ute på lekeplasser eller i skogen. Jeg får ikke til disse flotte familieturer som jeg ser andre får til, barna mine koser seg mest i det trygge nærmiljøet de kjenner. 

Anonymkode: b2ecd...c59

Sånn har vi det også:) Og en professor i pedagogikk sa nettopp på et foredrag i barnehagen at vi burde ta mer vare på de langsomme, hverdagslige øyeblikk. Tid i hage/skog/park og langsomme gode helgemorgener. Ikke haste rundt og dra barna med på lange slitsomme ferier. Alt til sin tid. Det er noe med å «holde igjen» litt i hastighetens tid. Vi har glade, trygge og friske barn:) 

Anonymkode: e56c2...c4d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Mamma til tre: 12, 4, 3 og jeg elsker hvert stadium, alle utviklngstrinn, kaoset, øyeblikkene og rutinene. Jeg føler jeg er i vater når jeg har meningsfulle hverdager fylt av rutiner med min familie. Det er trygt, nydelig, meningsfullt, mestring. Og det er så fantastisk godt å elske våre tre barn så høyt. Vi jobber begge fullt og har rike liv med barn, venner og jobb. Men å være mamma og ha en familie gjør meg hel. Alt annet betyr mindre, selv om jeg også stortrives i mitt arbeid og har lang og solid utdannelse. 

 

Per Fugelli sa jo at mennesket er flokkdyr- vi trenger å tilhøre en flokk. Ikke vær et ettall på jorden, sa han. Det tolker jeg personlig som at for meg er det viktigere å tilhøre en flokk, enn å være først, best, fokusere mest på selvrealisering, og kjøre et sololiv. Jeg tror på fellesskap og «alle skal frem». Derfor trives jeg så godt i morsrollen; man får en enormt god «flokkfølelse». 

Anonymkode: e56c2...c4d

Tilføyelse: vi går turer, leker med andre familier, sykler, følger opp tolvåringen på aktiviteter, deler oss når eldste ønsker litt egentid med en av oss, bibliotekturer elsker vi, reiser på hytta, leser, tegner, spiller spill osv osv. Vi unngår: shopping i helgene med ungene og støyete fulle lekeland. 12-åringen liker naturligvis slikt, så da deler vi oss når det lar seg gjøre. Men vi ser faktisk også at vår eldste har det best når vi gjør ting som gir rom for samtaler, og å være sammen uten overveldende inntrykk. 

Vi voksne må hjelpe ungene å holde litt igjen...når samfunnet generelt er på full speed og hastigheten, kjøpepresset, informasjonsflommen og overflodet blir too much. Hvem andre enn oss foreldre skal lære dem å finne rom for et rikere og mer genuint liv? 

 

 

Anonymkode: e56c2...c4d

[AnonymBruker]

Har to barn på 1 og 3 år og elsker å være mamma! Tiden går rett og slett alt for raskt! 

Vi er sammen med barna stort sett hvert ledige øyeblikk, og gjør egentlig bare helt hverdagslige ting sammen; Er ute på lekeplassen, husker eller sitter i sandkassa. Eller så maler eller tegner vi, bygger Duplo eller bil/togbane eller pusler litt hver for oss med noe.  

Anonymkode: 09518...783