Partner som har barn fra før. Hva er problemet?

[Bø]

Jeg vet det har vært diskutert før, men jeg vil inn på det igjen jeg. Hva anser DU som problemet med å gå inn i et forhold med en som har barn? Jeg ser enkelte anser det som problematisk å måtte omgås partnerens eks. Er det mulig å utdype hvorfor?

Jeg kan fult ut skjønne dem som ikke ønsker egne barn, og de som generelt ikke liker barn. Men for dere andre, som har lyst på egne barn: Er det så slitsomt å omgåes andres barn at det ikke er verdt den kjærlighet man får tilbake, både fra forelder og barn? Jeg bare spør jeg. Fordi dette er noe jeg virkelig lurer på.

[Gjest x-stemor]

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i alternativene du legger fram, men slik er det for meg i alle fall:

Jeg har ingen barn, har ikke store planer om barn. Måtelig interessert i andres barn, men sporty og varm stemamma har jeg vært. Ble også tatt godt i mot og elsket av stebarna. Det gikk greit å tilpasse seg familielivet som var.

Erfaringer nå i ettertid (forhold over):

Stebarn er fint. Ingen store problemer om man er en fornuftig, real voksen. Spiller ingen rolle at de ikke var mine barn. Greie gutter å leve med.

Den store nedturen og det vanvittige irritasjonsmomentet:

Mor og far som hund og katt. Aldri enige i noen ting, av prinsipp (begge to like ille). Å gå som en slags megler og diplomat mellom to voksne som ikke ser sine barns beste - jeg fikk nok tilslutt.

Huskelapp til en annen gang:

Ikke involver deg i en mann som har barn fra før, der foreldrene hater hverandre og gjør alt for å trenere og forsure den andres liv. Ellers: Go for it!

[Gjest Catwoman]

Jeg hadde aldri gått inn i et forhold med en mann som hadde barn fra før.

Fordi jeg har ikke egne barn, og har ingen ønsker om det foreløpig, og da ønsker jeg heller ikke å dele livet med en mann og hans barn.

Dessuten i starten av et forhold ønsker man gjerne å bruke tid på hverandre, bli kjent med hverandre, man er bare "oss to". Og for meg passer ikke barn helt inn der.

[Gjest Gjesta]

Jeg hadde heller aldri blitt sammen med en mann som hadde barn fra før.

Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde klart å "ta til meg" en annen kvinnes barn, ikke på helgebasis og ikke på permanent basis.

Jeg er ikke stolt av å føle det slik, men jeg har det nå engang sånn.

Dessuten har jeg to barn fra før selv, så enda flere foreldre og barn å forholde seg til ville for meg blitt for vanskelig.

All ros til flotte steforeldre

[Gjest gjesta]

All ros til flotte steforeldre

takk.... ikke bare lett nei...

[Vesle Vesla]

All ros til flotte steforeldre

[*Lene*]

I mitt tilfelle har min mann og jeg hvert vårt barn fra tidligere forhold.

Å være steforelder er faktisk ikke alltid like lett. Ikke alltid det bunner i selve stebarnet, mer i problemløsing, når det ikke gjelder ens eget barn.

Som kjent har man ikke like stor tålmodighet ovenfor andres barn, og det kan være ganske slitsomt når man er sammen i lengre perioder. Som ferier etc..

Jeg vil til sist si at min stedatter er kjempesnill og god, og at vi har et ganske bra forhold.

Men hvis jeg kunne valgt, ville jeg nok IKKE hatt et forhold med barn fra før av....

[smidja]

Nei, det er ikke alltid lett å være steforelder. Både fordi at man kanskje har litt problemer med å finne ut hvor man passer inn i forholdet og hva skal man blande seg i, og hva skal man ikke blande seg i? Det kan være frustrerende, trist, vanskelig, surt, flott, fantastisk og vidunderlig. Som livet ellers...

Jeg har heldigvis et godt forhold til stebarna mine.

Det verste med stebarn kan vel kanskje være det at om forholdet til faren/moren ryker, så har man ingen krav på å få holde kontakten med stebarna. Det kan jo være vondt, man blir jo glad i de!

[Gjest gjesta]

Det jeg synes er vanskeligst er grenser/oppdragelse av ungene. Vi har til dels ulike syn på enkelte ting og det er ikke like lett å bli enige. Vi har fire ungdommer fra 14 til 18 år (+ 2 eldre). Min yngste trenger ekstra oppfølging pga muligens adhd. Ikke like lett for samboer å skjønne da han ikke har fått med seg forhistorien.

Jeg synes det er vanskeligere å stille krav til/irettesette osv. hans barn enn mine. Mine kan godt få passet sitt påskrevet.

Det krever litt å leve med dine og mine barn, selv om det faktisk har gått utrolig bra. Jeg har fått fire flotte ungdommer på kjøpet.

Min samboer samarbeider dårlig med sin eks, men det har liten betydning for meg. Jeg har et ok forhold til moren og synes at hun har gjort en god jobb.

Jeg synes det var et pluss at samboer hadde barn for da ville han skjønne hvordan det er å leve med barn. Men jeg må nok innrømme at hadde hans barn vært mye yngre enn mine så hadde jeg nok hatt betenkligheter.

[BayliZ]

Vært i den situasjonen jeg og kan ikek anbefale den videre dessverre.

Når det blir slutt mister man i mitt tilfelle, 3 personer man har blitt vedlig glad i. Ikke nok med at du kanskje skal sitte med kjærlighets sorg, men du vil savne barna noe vanvittig.

De erfaringene jeg har er at mor blir sjalu på at barna kom så godt overens med meg, hun ville da plutselig ha mye kontakt med sin x og sine barn også i helgene når det var vi som hadde de. Ringte og spurte om helt idiotiske ting hele tiden. Han satt henne på plass han, men slitsom for meg. Så plutselig så var hun verdens tålmodigste snille mor og x. ja da så dumme meg syntes det bare var fint at nå var vi alle venner. jaja helt til barn nr 3 var på vei. Og jeg som hadde sittet barnevakt på kvelden fordi måtte på foreldremøte osv - my ass så dum jeg er. det skal sies at hun lurte han med barn nr 3, men tross alt han var jo dum nok til å ha sex med hos så. ja ja nå er de sammen og han misstrives i sitt forhold med henne og han har visst ikke råd til å flytte fra de. Haha som jeg synes det er fortjent. Håper bare barna har det bra i det forholdet jeg, for de er ikke verden mest kjærlige foreldre mot hverandre.

men dette var jo en ekstrem dårlig erfaring. Men saken er ihvertfall at det blir mye mer enn bare noen stebarn på laget liksom. Man får en hel pakke.

[Bø]

Jeg har barn selv, og møter innimellom menn som ikke vil bli kjent med meg fordi jeg har barn. Og jeg forstår argumentene til mange av dere. Men blir ikke det å skjære alle over en kam?

Jeg og min eks samarbeider aldeles suverent, så det vil aldri være et problem her. Og når man innleder et forhold, så blir det uansett alenetid. Det er ikke aktuelt for en aleneforelder å involvere en ny partner i barna sine, før man er sikker på at dette holder. Og da snakker jeg om minst ett år for min del. Jeg syns det er så URETTFERDIG å bli diskvalifisert uten å få være med på "konkurransen" en gang. :-(

Tex: Er ikke mannen din stefar til dine barn? Hva er den store forskjellen mellom dere to, som gjør at han klarer men ikke du? Vet du det selv? Har det med evne til å åpne seg for andre å gjøre? Spør ikke for å være ekkel altså.

[Gjest Sissi]

Jeg har barn, men har aldri opplevd at menn ikke vil bli kjent med meg pga. det. Iallfall er det ingen som i klartekst har sagt det (og jeg er muligens så sløv at jeg ikke oppdager det ellers....)

Til tross for at jeg selv har barn, ville jeg betenkt meg VELDIG for å inlate meg med noen som har barn. Dobbeltmoral?? Jada, helt klart.

Min grunn for det er ikke egentlig at jeg ikke vil ha andres barn i mitt liv - men mer det praktiske.

Det har vært (og er) så inmari mye styr med x at å forholde seg til enda en x hadde jeg neppe taklet. Det å skulle pusle sammen mine/dine (evt. våre) mht. helger/ferier/høytider ser jeg rett og slett på som et mareritt. Det er vanskelig nok i min situasjon om det ikke skulle vært enda flere innblandet.

Jeg skal ikke si aldri - men jeg ser at det måtte vært en meget spesiell mann om jeg overhode skulle vurdert å innlatt meg med han hvis han har barn.....

[Nabodama]

Jeg hadde ikke gått inn i et forhold med en mann som har barn fra før. Selv har jeg to barn, den yngste snart 13 år.

Kunne ikke tenkt meg å begynne på`n igjen med småbarn, og ettersom jeg var tidlig ute med å få barn, har gjerne menn på min alder småbarn.

I likhet med Tex er jeg også gift med en som ikke har barn fra før, han vil heller ikke ha noen, så den saken er grei. Jeg har ikke "frarøvet" ham noe, ettersom han hadde bestemt seg for det før min tid.

En annen grunn er at selv om jeg er uendelig glad i mine barn, så er jeg generelt ikke så begeistret for barn, særlig ikke når de er små. Hater å måtte springe etter unger overalt, være med ut når jeg ikke har lyst, stå opp tidlig i helgene osv. Akkurat det holdt nok med mine egne (selv om det var greit da), om jeg ikke skulle begynne på nytt med andres barn.

Har vel vokst fra det å skulle ha småbarn.

I tillegg kommer alt det praktiske, sy sammen ferier, samvær på hver sin kant osv, forholde seg til eks ++

Så NEI

(Og hadde jeg likevel gjort det, skulle vi ikke bodd sammen)

[Gjest Anonymous]

Jeg tror ikke jeg ville hatt problemer med å inngå noe samliv med en som har barn fra før, slik som jeg har.

Men jeg rygger alltid tilbake når man omtaler barna sine som de nydeligste, flotteste som finnes osv. Tenker som så at det er da vel selvsagt at en far/mor måtte mene dette, og det skulle vel bare mangle. Det blir som å bare lire av seg fraser uten mening, for min del!

(Hvem sier at ungene er de verste de vet om...)