Når foreldre skiller seg (i voksen alder) og ikke klarer å se hverandre.

[Prelunia]

Hei ! Mamma og pappa gikk fra hverandre for 8 mnd siden. Mamma har kommet seg videre , men pappa sitter helt fast. 

Han har sliti psykisk, og har blandet inn meg i konfliktene deres. Pappa har bombardert mamma med meldinger omtrent daglig, og når ho ikke har svart har han ringt meg og bedt meg om å gi beskjeder videre. Jeg har gitt beskjed om at jeg ikke vil blandes inn , men da får jeg bare som svar at han ikke har noen andre. .. og at det kommer til å ende ille hvis jeg ikke er på "hans side "

Det er også sånn nå at han ikke vil komme på noe mamma er bedt på , bryllupet mitt eller dåpen til barnet til meg og samboeren min får snart hvis vi ber mamma. Han kom heller ikke i bursdagen til det eldste barnet vårt. Jet har sagt at jeg ber begge , men da mener han at jeg velger mamma. Han har også sagt at da får ingen gave, verken barnebarn eller noe. 

Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Er så sliten av å bli dratt inn i denne konflikten, og orker snart ikke prate med pappa , fordi han er så intens. Jeg er gravid og sliten, og har en familie ved siden av, pluss at vi er midt i en flytteprosess. 

Noen som har noen råd?

[AnonymBruker]

Kutt dem begge ut.

Anonymkode: 1928a...6a4

[Ulven]

Du må nesten bare si fra til faren din at inntil han klarer å oppføre seg normalt, altså ikke true med selvmord eller bruke deg som mellommann i en konflikt som ikke er din, må kontakten dere mellom være minimal, evnt opphøre helt.

Det er tøft og du kommer til å slite med avgjørelsen, men du kan ikke la hans problemer gå ut over din familie og arbeid.

[AnonymBruker]

Det er faren din som er vrang, be han ta seg sammen og oppføre seg som en voksen. Og ikke true med selvmord, patetisk oppførsel. 

Anonymkode: d6c45...fd7

[AnonymBruker]

Her er det han som velger bort deg og din familie, tvil aldri på det. Virkelig. Sender deg en klem for jeg skjønner det er en vanskelig situasjon. 

Om du orker så kan du prøve å hjelpe ham med å få hjelp. Kontakte fastlegen hans eller liknende, jeg har ikke noe godt svar. Men du kan ikke være alt for ham, for du har ditt eget liv og din egen familie. Du sier det ikke eksplisitt, men dersom han truer med selvmord ville jeg ringt 113.

Du kan ta en timeout fra ham. Du kan si noe sånt som "Pappa, jeg er glad i deg, men jeg trenger en pause for å fokusere på min egen helse og barna mine. Du har ikke forståelse for at du setter meg i en vanskelig situasjon ved å beskylde meg for å velge side når det er akkurat det jeg ikke gjør, og ikke godtar at du drar meg inn i en konflikt som ikke er min. Jeg trenger en pause på 1/2/3 mnd uten kontant med deg, og jeg håper virkelig du søker hjelp fra profesjonelle i mellomtiden."

Anonymkode: d17f1...f83

[AnonymBruker]

Stakkars mann. Det er klart at dette er vondt for ham. Og stakkars deg og familien din.

Prøv å oppmuntre ham til å få hjelp hos psykolog eller liknende. Og sett deg ned med han og forklar hvor negativt disse kravene hans påvirker deg. Kanskje han innser hvor upassende oppførsel han driver med.. Jeg ville ikke kuttet han ut. Men heller ikke løpt etter han. Sørg for at døra di alltid er åpen, så får han komme når han har kommet over den verste sorgen og er klar i hodet igjen

Anonymkode: 1267e...d19

[Prelunia]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars mann. Det er klart at dette er vondt for ham. Og stakkars deg og familien din.

Prøv å oppmuntre ham til å få hjelp hos psykolog eller liknende. Og sett deg ned med han og forklar hvor negativt disse kravene hans påvirker deg. Kanskje han innser hvor upassende oppførsel han driver med.. Jeg ville ikke kuttet han ut. Men heller ikke løpt etter han. Sørg for at døra di alltid er åpen, så får han komme når han har kommet over den verste sorgen og er klar i hodet igjen

Anonymkode: 1267e...d19

Jeg har prøvd å foreslå psykolog osv. til han, men da blir han sur , på grensen til aggressiv. Og føler seg sveket for at jeg foreslår det. 

Jeg føler at jeg ikke kan kutte han ut , hadde ikke klart å leve med det hvis noe skjer med han og jeg har gjort det.. Har bare sagt at jeg er like glad i de begge, og aldri kommer til å velge. Men i hans hode, så velger jeg når jeg ikke velger han.. Noen ganger har det blitt så mye at jeg ikke har svart, eller satt hardt mot hardt og virkelig sagt ifra. Da får jeg meldinger om at jeg ikke bryr meg om han, og at jeg ikke synes det er noe farlig med han. 

Når jeg forsøker å prate med han hvordan det påvirker meg og mitt liv, sier han bare at jeg burde si det til mamma, da det var ho som skapte denne situasjonen ved å gå fra han. Det gjør han også når jeg sier at det går ut over barnebarna hans når han ikke kommer I bursdager osv. Jeg har noen ganger "bedt" han dagen etter et selskap, sånn at han likevel kan komme, alene. Men er jo ikke alle anledninger som dette går.. 

Jeg venter hele tiden på at det skal bli bedre, men føler at det bare blir verre og verre..