Få barn eller ikke

[AnonymBruker]

Jeg er nå 30 å har prøvd å få barn i 4 år men noe har plutselig skjedd etter at IVF behandlingen ble godkjent og det er at jeg er nå usikker på hele greia .. livet mitt er bra , fast jobb , god økonomi , godt forhold osv. For noen måneder siden begynte karusellen og kverne . Blir egentlig livet bedre med barn ? Kommer jeg til å takle det og trives med det? Hva om jeg blir deprimert av mangelen på søvn osv. Jeg har jo lyst på familie med mannen men vet ikke om det er bare for å ha det eller det er oppriktig ønske. Man har jo ikke noe garanti for at kjemien vil stemme med barnet . Var sammen med en som hadde ei datter noen år som bodde 100 prosent hos han grunnet rus hos mor. Hun var 5 da jeg gjorde det slutt å var vel litt kombinasjonen av de to . Fikk aldri noe tilknytning eller bånd til henne iløpet av de 3 årene å disse tankene har å vært med å gjøre meg enda mer usikker ! Jeg liker godt å være med barn og jobber med det men jeg kjenner at jeg er glad det ikke venter en på meg når jeg kommer hjem . Jeg er redd for å angre når jeg er 40 på at jeg aldri fikk vist det er så fantastisk . 

Hvordan er det for deg? Kunne du som ha barn ha spolt tilbake og levd et liv uten barn vist det dere vet i dag????

Anonymkode: 54dff...831

[AnonymBruker]

Tenk igjennom grunnene til at du vil ha barn. Man får ikke barn bare for å ha det. Det er et livslangt ansvar. Om det er fordi alle rundt deg har barn og at det er en forventning fra de rundt kan du gå på en smell. Du må være forberedt på å sette deg selv til side, trassalder, oppdragelse, glede, latter, mye energi. 

Hvorfor kjenner du at du er glad det ikke venter en på deg når du kommer hjem? Fordi du er sliten etter jobb? Kunne du byttet jobb om du fikk barn så det ikke blir barn 24/7?

Barn er en jobb du har i minst 18år. For de fleste er det ikke bare å slippe barnet når de er 18 heller. Jeg har en venn som har slitt med suicidalitet i voksen alder og det er en bekymring foreldrene. Så har jeg flere jeg gikk på skole med som startet med rus. Så det å være foreldre er en livslang bekymring for mange. De fleste går det jo bra med. 

Anonymkode: be46d...10f

[AnonymBruker]

Vel det er sikkert ikkje så uvanlig at folk angrer. Veldig tabu da, men det skjer jo. Det er ganske ekstrem forskjell på livet før og etter. Det er jo såklart veldig individuelt.

 

Anonymkode: 1e867...1cf

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å knytte bånd til andres barn. Føler mer jeg "tolererer dem" over litt tid, og så begynner de mest å irritere meg. (Noen ytterst få unntak, og da gjerne barn jeg har et godt forhold til foreldrene til, fra før barna ble født.)

Jeg har likevel aldri tvilt på at jeg ville ha egne barn. (Bortsett fra akkurat da jeg ble gravid, og forsto hvilken livsendring jeg plutselig sto ovenfor. Og da var det nok egentlig mer redselen for det ukjente, enn det at jeg egentlig tvilte på ønsket om egne barn.)

Barna mine er fantastiske, og blir mer fantastiske hele tiden. (Tror ikke at alle andre tenker det om dem, men for MEG er de det.) Jeg har egentlig aldri angret på valget om å få barn.
Ja, det er slitsomt! JA, de kan irritere vettet av meg av og til! Men dette oppveies lett av de fine øyeblikkene, som jeg opplever at det er masse av.

Om du tror du vil angre på det hvis du ikke får barn, så er det nok noe du egentlig vil.
Og det at du ikke knyttet deg til ex'ens barn, betyr ikke at kjemien mellom deg og eget barn vil bli dårlig. Ditt barn har vil være oppdratt slik du og din mann ønsker, fra starten av. Du kommer ikke inn etter noen år, og skal forsøke å påvirke fra sidelinjen.

Anonymkode: 2549c...8df

[AnonymBruker]

Det er ikke «fantastisk» å få barn. Hvorfor tror du det? Det er fint å ha voksne barn, stort sett, men så må man gi fra seg minst 20 år av livet sitt før man kommer dit.

Anonymkode: a8494...38c

[AnonymBruker]

Jeg var også veldig usikker. Ville jeg ha barn fordi jeg faktisk hadde lyst på barn, eller ville jeg bare gjøre sånn som alle andre gjorde og forventet? Bare av frykt for å angre, føle jeg hadde gått glipp av noe?

Jeg har aldri likt barn, men det gjør ikke verken moren eller søsteren min heller, og de hadde begge barn de elsket. Når jeg var med søsteren min og nevøene mine  og så alt styret, tenkte jeg herreGUD så glad jeg er det ikke er meg..

Samtidig som alle jo snakket om at egne barn er heelt annerledes, morskjærligheten og alt det der.

Vi valgte å få barn. Hun er over et år nå. Og det har vært forferdelig tøft.. fødselsdepresjon, og morskjærligheten sliter jeg med å føle på i hverdagen når jeg står midt i alt kavet.

Jeg elsker lille jenten min, det kjenner jeg jo når jeg får litt fred for meg selv. Men jeg mistrives med livet mitt nå... jeg håper det blir bedre, for sånn det er nå, tenker jeg ofte at jeg valgte feil jeg er så glad i lillemor, og jeg ville aldri gitt henne fra meg, men jeg hadde kanskje hatt det bedre uten barn.

Anonymkode: 21e1e...ef5

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha barn men ble kjæreste med ei med to barn. De var 1 og 3 år da jeg møtte samboeren min og jeg traff barna som en venn i starten. Likevel startet en viss tilknytning da og da jeg var fullverdig kjæreste og flyttet sammen med dem, så ble jeg som en ekstraforelder for dem. Det har gitt meg ekstremt mange små og gode stunder av betydning med dem begge, og jeg har rett og slett falt pladask for dem.

Nå venter vi et felles barn og jeg gleder meg masse. 

Jeg skjønner derimot tankene dine, og jeg er helt overbevist om at livet er bra uten barn også. Samtidig kan det jo hende at du beskytter deg selv siden du har prøvd så lenge og sikkert er klar over at ivf er en krevende behandling. 

Ønsker deg lykke til

Anonymkode: 6944a...e39

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nå 30 å har prøvd å få barn i 4 år men noe har plutselig skjedd etter at IVF behandlingen ble godkjent og det er at jeg er nå usikker på hele greia .. livet mitt er bra , fast jobb , god økonomi , godt forhold osv. For noen måneder siden begynte karusellen og kverne . Blir egentlig livet bedre med barn ? Kommer jeg til å takle det og trives med det? Hva om jeg blir deprimert av mangelen på søvn osv. Jeg har jo lyst på familie med mannen men vet ikke om det er bare for å ha det eller det er oppriktig ønske. Man har jo ikke noe garanti for at kjemien vil stemme med barnet . Var sammen med en som hadde ei datter noen år som bodde 100 prosent hos han grunnet rus hos mor. Hun var 5 da jeg gjorde det slutt å var vel litt kombinasjonen av de to . Fikk aldri noe tilknytning eller bånd til henne iløpet av de 3 årene å disse tankene har å vært med å gjøre meg enda mer usikker ! Jeg liker godt å være med barn og jobber med det men jeg kjenner at jeg er glad det ikke venter en på meg når jeg kommer hjem . Jeg er redd for å angre når jeg er 40 på at jeg aldri fikk vist det er så fantastisk . 

Hvordan er det for deg? Kunne du som ha barn ha spolt tilbake og levd et liv uten barn vist det dere vet i dag????

Anonymkode: 54dff...831

Barnet blir ikke som du vil, det er et eget individ og det kan godt hende du ender opp med å ikke like personen barnet blir. Husk at barnet alltid vil være i livet ditt

Anonymkode: 65271...4ee