Når foreldre blir syke

[Gjest MyzTeri]

Jeg har en syk mor med veldig korte livutsikter.

Hun har i det siste blitt veldig apatisk, aggressiv og lar ingen hjelpe henne. Hun er enda høyst oppegående, selv om jeg ser små tegn til begynnende demmens. Det er helt normalt for meg å bli reist dit peppern gror hver eneste dag.

Hun har ingen forståelse for hygiene lengre. Hun kan ligge dagesvis i sin egen skitt, huset ser ikke ut og hun klarer ikke å håndtere verken hus eller seg selv. Ambulanseteamet er nesten livredd for å komme fordi hun får raserianfall. Hun nekter å ta mot behandling og påstår at ingen leger kan hjelpe henne med det hun trenger. Annen hjelp skal hun absolutt ikke ha siden hun selv jobbet i hjemmetjenesten.

Så spørsmålet mitt er delt opp i mange

- Kan hun tvinges til å ta mot hjelp, bli flyttet i omsorgsbolig etc?

- Kan jeg, som hennes eneste barn, kreve at hun skal ha hjelp?

 

[Jadzia]

Dessverre er det ikke veldig mye du kan gjøre. Jeg har vært gjennom dette som nærmeste pårørende til mormor da hun ble syk. Så lenge de ikke vil ha hjelp selv, så kan ingen tvinge dem. Så lenge de ikke er en fare for eget eller andres liv. Dessverre, for fy søren så mye dårlige valg enkelte tar når de er syke! 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Jadzia skrev:

Dessverre er det ikke veldig mye du kan gjøre. Jeg har vært gjennom dette som nærmeste pårørende til mormor da hun ble syk. Så lenge de ikke vil ha hjelp selv, så kan ingen tvinge dem. Så lenge de ikke er en fare for eget eller andres liv. Dessverre, for fy søren så mye dårlige valg enkelte tar når de er syke! 

Når man ikke lenger klarer å håndtere hus og hjem, så kan det være nok til å bli en fare for eget eller andres liv (f. eks. brannfare, smittefare rundt hygiene etc.). Man må være veldig på fastlegen for å få godkjenning til at vedkommende skal ha verge, er min erfaring. Og når man har blitt verge med de rettighetene som hører med, så kan man på et punkt bestemme at vedkommende skal ha hjelp. 

Anonymkode: 7aa4b...8b1

[Gjest MyzTeri]

8 minutter siden, Jadzia skrev:

Dessverre er det ikke veldig mye du kan gjøre. Jeg har vært gjennom dette som nærmeste pårørende til mormor da hun ble syk. Så lenge de ikke vil ha hjelp selv, så kan ingen tvinge dem. Så lenge de ikke er en fare for eget eller andres liv. Dessverre, for fy søren så mye dårlige valg enkelte tar når de er syke! 

Jeg syns egentlig det er direkte pinlig innimellom. Jeg er i grunnen en sterk kvinne og en bra lokal forretningskvinne, men jeg mener det - INGEN bortsett fra min mor kan få meg så i kne. Det nytter ikke. Så jeg sier svært lite og lar henne holde på, men så blir det litt mye av og til også. Så en sjelden gang sier jeg fra, og det blir ikke populært. Hun kalte meg en skuffelse sist gang og ville aldri mer se meg.

Men det er greit, jeg er fryktelig følelsløs på akkurat hva hun sier til meg, det er verre med når hun drefser lokk etter sykepleierne eller ambulansen kommer og hun ber dem "til helvette å komme seg ut" fordi de tilbyr henne hjelpen de er pliktig å tilby. For hver gang de kommer er de enda litt mer knekt enn forrige gang.

Helsenorge spør henne hva hun vil ha av hjelp, hun svarer hun vet ikke, hun vil bare ikke ha det de tilbyr for det funker ikke sier hun. Så hva skal de egentlig gjøre?

Så hun ligger der, og regelrett driter på seg og ligger i det til hun orker å reise seg opp.

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, MyzTeri skrev:

Jeg syns egentlig det er direkte pinlig innimellom. Jeg er i grunnen en sterk kvinne og en bra lokal forretningskvinne, men jeg mener det - INGEN bortsett fra min mor kan få meg så i kne. Det nytter ikke. Så jeg sier svært lite og lar henne holde på, men så blir det litt mye av og til også. Så en sjelden gang sier jeg fra, og det blir ikke populært. Hun kalte meg en skuffelse sist gang og ville aldri mer se meg.

Men det er greit, jeg er fryktelig følelsløs på akkurat hva hun sier til meg, det er verre med når hun drefser lokk etter sykepleierne eller ambulansen kommer og hun ber dem "til helvette å komme seg ut" fordi de tilbyr henne hjelpen de er pliktig å tilby. For hver gang de kommer er de enda litt mer knekt enn forrige gang.

Helsenorge spør henne hva hun vil ha av hjelp, hun svarer hun vet ikke, hun vil bare ikke ha det de tilbyr for det funker ikke sier hun. Så hva skal de egentlig gjøre?

Så hun ligger der, og regelrett driter på seg og ligger i det til hun orker å reise seg opp.

 

Da tar du kontakt med fastlege, og så snakker du med sykepleiere/ambulansepersonell slik at du får dokumentert oppførselen. Om det er alvorlig nok, kan psykiatrisk helsevern bli aktuelt, men det skal ekstremt mye til. Men du vil på den måten kunne skaffe dokumentasjon for at hun skal bli tildelt en verge, og når du blir det, så kan du ta beslutninger på hennes vegne.

Ja, det er tøft å stå i det, når eldre slektninger har demens. Det vet vi dessverre litt om. Men noen gang må man bare jobbe for å ta kontrollen før de eventuelt skader seg selv på et eller annet vis. For det skjer ganske ofte når man ikke lenger greier å ta vare på hus og hjem lenger. 

Anonymkode: 7aa4b...8b1

[AnonymBruker]

Kvinnen er IKKE i stand til å ta vare på seg selv! Hun skal ha verge, og hun må passes på. Hun er en fare både for seg og omgivelsene.

Lykke til! ❤️

Anonymkode: 14ae4...b70

[Jadzia]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når man ikke lenger klarer å håndtere hus og hjem, så kan det være nok til å bli en fare for eget eller andres liv (f. eks. brannfare, smittefare rundt hygiene etc.). Man må være veldig på fastlegen for å få godkjenning til at vedkommende skal ha verge, er min erfaring. Og når man har blitt verge med de rettighetene som hører med, så kan man på et punkt bestemme at vedkommende skal ha hjelp. 

Anonymkode: 7aa4b...8b1

Ja i teorien, men det er veldig vanskelig å få gjennom påtvunget hjelp dessverre. Min mormor har parkinson, av den mer alvorlige typen. Hun ligger hele dagen, orker ikke å gå på do engang. Alt hun blir tilbydd avviser hun, for hun har jo oss rundt. Men vi er slitne og orker ikke mer, men det vil hun ikke høre på. Da kommer det skjellsord og hun går på til vi omtrent ikke orker å se på henne. Kaster ting etter oss og er helt vill. Dessverre på en måte, så har ingen av oss samvittighet til å bare la henne sitte der uten mat og stell heller. Så vi gjør så godt vi kan. Har ringt ambulanse bak ryggen hennes et par ganger, og fy som jeg har fått høre det etterpå. Å umyndiggjøre noen, er ikke bare et knips i fingrene, de er ekstremt forsiktige med den biten. Det virker nesten på meg som at så lenge det ikke er snakk om penger som sløses vekk, så skjer det ikke at man umyndiggjøres. 

[Jadzia]

4 timer siden, MyzTeri skrev:

Jeg syns egentlig det er direkte pinlig innimellom. Jeg er i grunnen en sterk kvinne og en bra lokal forretningskvinne, men jeg mener det - INGEN bortsett fra min mor kan få meg så i kne. Det nytter ikke. Så jeg sier svært lite og lar henne holde på, men så blir det litt mye av og til også. Så en sjelden gang sier jeg fra, og det blir ikke populært. Hun kalte meg en skuffelse sist gang og ville aldri mer se meg.

Men det er greit, jeg er fryktelig følelsløs på akkurat hva hun sier til meg, det er verre med når hun drefser lokk etter sykepleierne eller ambulansen kommer og hun ber dem "til helvette å komme seg ut" fordi de tilbyr henne hjelpen de er pliktig å tilby. For hver gang de kommer er de enda litt mer knekt enn forrige gang.

Helsenorge spør henne hva hun vil ha av hjelp, hun svarer hun vet ikke, hun vil bare ikke ha det de tilbyr for det funker ikke sier hun. Så hva skal de egentlig gjøre?

Så hun ligger der, og regelrett driter på seg og ligger i det til hun orker å reise seg opp.

 

Moren din er syk. Et hvert oppegående menneske, vil skjønne at hun ikke er deg, og at dette ikke er noe som kan klandres deg. Dessverre hjelper det ikke uansett hvor ressurssterk man er, når de nærmeste blir syke på den måten der. Altså, det hjelper jo på den måten at du har mer å gå på og klarer å stå i det. Men det kan ramme hvem som helst, og man må bare prøve å gjøre det beste ut av det. Men det er fryktelig vondt å stå sånn som pårørende. Man blir så hjelpeløs på en måte. 

[Gjest MyzTeri]

2 minutter siden, Jadzia skrev:

Ja i teorien, men det er veldig vanskelig å få gjennom påtvunget hjelp dessverre. Min mormor har parkinson, av den mer alvorlige typen. Hun ligger hele dagen, orker ikke å gå på do engang. Alt hun blir tilbydd avviser hun, for hun har jo oss rundt. Men vi er slitne og orker ikke mer, men det vil hun ikke høre på. Da kommer det skjellsord og hun går på til vi omtrent ikke orker å se på henne. Kaster ting etter oss og er helt vill. Dessverre på en måte, så har ingen av oss samvittighet til å bare la henne sitte der uten mat og stell heller. Så vi gjør så godt vi kan. Har ringt ambulanse bak ryggen hennes et par ganger, og fy som jeg har fått høre det etterpå. Å umyndiggjøre noen, er ikke bare et knips i fingrene, de er ekstremt forsiktige med den biten. Det virker nesten på meg som at så lenge det ikke er snakk om penger som sløses vekk, så skjer det ikke at man umyndiggjøres. 

 

Det er akkurat sånn det er her også. Bortsett fra at jeg er helt alene, for all familie/venner har hun støtt bort.

Mamma har svært korte livsutsikter, og er tilkoblet oksygen hele døgnet. Hun klarer av og til ikke å få nok oksygen og dermed får hun det som kalles "forverring" dvs at tilstanden blir bare bittelitt verre hver gang det skjer pga arrvev osv. Her for noen uker siden ringte jeg ambulansen, og fy fa** for ett liv det ble. Hun karret seg opp, hylte og kjeftet.

Jeg tror nok tilstanden hennes er for god i topplokket enda til noe verge osv. Og det å umyndigjøre noen skal ha tungtveiende grunner.