Fru patetisk

[AnonymBruker]

Jeg er ikke en person som synes synd på meg selv, dyrker selvmedlidenhet osv. Jeg lever livet så godt jeg kan og prøver å være så mye som mulig til stede i livet. Jeg smiler og er blid store deler av tida. Men jeg er kronisk syk og ufør med alt det innebærer. Lite sosialt nettverk er vel kanskje det verste. Jeg har virkelig prøvd å få venner, i alle år. Men det funker ikke. Jeg er for rar og sær, og for mye dårlig. I tillegg til dårlig råd, så gidder dem ikke lenge. Når jeg ikke drikker og ikke kan være med ut på byen eller på fester, så ser de ikke poenget lenger. Den biten er like ille i dag som jeg nærmer meg 40, som den var da jeg var yngre. Alkohol er liksom en nødvendighet i alle sosiale greier. 

Jeg har prøvd å være med i ulike organisasjoner for både sykdommene mine og ting jeg interesserer meg for, men jeg finner ingen å snakke med. Det er ikke kjemi med noen der, og jeg føler meg som en idiot der jeg sitter og ikke har noe å snakke om. Alle lever så spennende liv, mens jeg er bundet fast hjemme med små barn og sykdom. Jeg har ikke mulighet for barnevakt eller lignende for å komme meg ut heller, så det er begrenset hva jeg får gjort. Familien min er liten, og etter jeg mistet besteforeldrene mine, er den så og si ikke-eksisterende. 

Ting som for meg føles viktig og som engasjerer meg (av det jeg er med på), virker som det for andre bare er et lite pffft sidesprang i en kjedlig hverdag. Mens de for meg nærmest utgjør livet. Jeg har følt meg utenfor helt fra jeg var lita jente. Passet aldri inn hverken i skole eller fritidsaktiviteter. Jeg har adhd, som nok forklarer mye av den biten, men det hjelper ikke å vite det heller. For fakta er likevel at jeg er patetisk, ikke har noe liv og at ingen liker meg over tid. 

Anonymkode: 7de13...e70

[Chantielle]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ting som for meg føles viktig og som engasjerer meg (av det jeg er med på), virker som det for andre bare er et lite pffft sidesprang i en kjedlig hverdag.

Det er ikke andre som skal definere hva som er viktig for deg. Drit i dem,det er viktig at du finner interesser som passer deg bra.

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

å gidder dem ikke lenge. Når jeg ikke drikker og ikke kan være med ut på byen eller på fester, så ser de ikke poenget lenger.

Dette er ikke en beskrivelse av venner,venner oppfører seg ikke slik. Du sier du har barn,har du forsøkt å få kontakt med andre foreldre i nærheten,via barnehage/skole etc? Å snakke om barn med andre foreldre,gir ofte en god mulighet for kontakt.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en person som synes synd på meg selv, dyrker selvmedlidenhet osv. Jeg lever livet så godt jeg kan og prøver å være så mye som mulig til stede i livet. Jeg smiler og er blid store deler av tida. Men jeg er kronisk syk og ufør med alt det innebærer. Lite sosialt nettverk er vel kanskje det verste. Jeg har virkelig prøvd å få venner, i alle år. Men det funker ikke. Jeg er for rar og sær, og for mye dårlig. I tillegg til dårlig råd, så gidder dem ikke lenge. Når jeg ikke drikker og ikke kan være med ut på byen eller på fester, så ser de ikke poenget lenger. Den biten er like ille i dag som jeg nærmer meg 40, som den var da jeg var yngre. Alkohol er liksom en nødvendighet i alle sosiale greier. 

Jeg har prøvd å være med i ulike organisasjoner for både sykdommene mine og ting jeg interesserer meg for, men jeg finner ingen å snakke med. Det er ikke kjemi med noen der, og jeg føler meg som en idiot der jeg sitter og ikke har noe å snakke om. Alle lever så spennende liv, mens jeg er bundet fast hjemme med små barn og sykdom. Jeg har ikke mulighet for barnevakt eller lignende for å komme meg ut heller, så det er begrenset hva jeg får gjort. Familien min er liten, og etter jeg mistet besteforeldrene mine, er den så og si ikke-eksisterende. 

Ting som for meg føles viktig og som engasjerer meg (av det jeg er med på), virker som det for andre bare er et lite pffft sidesprang i en kjedlig hverdag. Mens de for meg nærmest utgjør livet. Jeg har følt meg utenfor helt fra jeg var lita jente. Passet aldri inn hverken i skole eller fritidsaktiviteter. Jeg har adhd, som nok forklarer mye av den biten, men det hjelper ikke å vite det heller. For fakta er likevel at jeg er patetisk, ikke har noe liv og at ingen liker meg over tid. 

Anonymkode: 7de13...e70

Dæven steike! Som om jeg skulle skrevet det selv. Bortsett fra at jeg ikke alltid er blid og streber ikke mye etter sosial kontakt. Trenger ikke så mye. Litt er nok. 

Anonymkode: 338ed...c5d

[AnonymBruker]

14 timer siden, Chantielle skrev:

Det er ikke andre som skal definere hva som er viktig for deg. Drit i dem,det er viktig at du finner interesser som passer deg bra.

Dette er ikke en beskrivelse av venner,venner oppfører seg ikke slik. Du sier du har barn,har du forsøkt å få kontakt med andre foreldre i nærheten,via barnehage/skole etc? Å snakke om barn med andre foreldre,gir ofte en god mulighet for kontakt.

Jada jeg har prøvd. Jeg har engasjert meg i foreldreutvalget i barnehagen og vært med på alt mulig jeg kan tenke meg. Det funker ikke. De er helt avvisende og så fort jeg kommer innpå noe som ikke omhandler det vi snakker om, så ser de dumt på meg. Det kan være så enkelt som at jeg spør hva de jobber med liksom fordi de nevner noe om jobben. Akkurat som jeg fornærmer folk ved å spørre om noe personlig. 

Anonymkode: 7de13...e70