I ny jobb og har det krevende privat

[Humor]

Jeg har nylig begynt i ny jobb, og samtidig har jeg det tungt privat. Jeg har de siste månedene (før jeg begynte i ny jobb) gått til psykolog grunnet angst. Dette var til enorm hjelp, og jeg kom meg ut av de vonde tankene. På slutten av tiden hos psykolog får jeg samtidig vite at foreldrene mine skal skilles. Jeg er voksen, men har ikke ennå egen familie og mine foreldre er ennå primærfamilien min. Rett etter nyheten begynte jeg i ny jobb som krever enormt. Den triste følelsen forsterkes med en uvant arbeidshverdag, og alt føles bare ekstremt tungt.

Jeg trodde kanskje at ny jobb skulle ta fokus bort fra følelsen av at alt jeg kjenner går i oppløsning, men det forverres bare. Jeg føler at jeg ikke fullt ut klarer å konsentrere meg, eller legge ned den enorme arbeidsmengden som er vanlig praksis nytt sted. Nå føler jeg bare sorg på hjemmebane, og at jeg ikke leverer på jobb

Jeg håper jo at tiden vil hjelpe på begge arenaer, at mestringen vil komme på jobb, og at man vender seg til skilte foreldrene (som forøvrig har det svært tøft begge to). Nå føler jeg ikke at jeg kan dele hvor tungt jobb er med dem fordi de står oppe i en sorg selv. Da bærer jeg bare alene på alt vondt, og jeg vet bare ikke i hvilken grad jeg orker å dele det vondeste med venninner.

Noen gode tips foruten at tiden hjelper på? Nå er hverdagen bare et rent helvete inne i meg. 

[AnonymBruker]

Kan du fortsette med samtaler hos psykologen? 

Anonymkode: 853e5...991

[Alvekvinnen]

Jeg synes du burde fortelle foreldrene dine hvordan du har det på jobb. De er fortsatt foreldrene dine selv om du er voksen. Hadde du vært et barn, så hadde de fått tydelig beskjed om at du allikevel skal ivaretas selv om de har sin egen sorg å håndtere.

Og som skrevet over her, håper det er mulig å gjenoppta kontakten med psykologen.

Lykke til i ny jobb, håper det løsner snart. 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Alvekvinnen skrev:

Hadde du vært et barn, så hadde de fått tydelig beskjed om at du allikevel skal ivaretas selv om de har sin egen sorg å håndtere.

Syns dette blir å dra foreldrenes ansvar for TS litt langt. TS er voksen, og livet er noen ganger berg og dalbane. Og ja, det er vondt og vanskelig å føle at man ikke strekker til på jobb, men enhver ny situasjon krever tid og tilpasning.

TS : har du hatt angst i mange år, og kan det hende at foreldrene dine har levd sammen for å beskytte deg, men nå tenker at du er voksen og kan takle det ? Da syns jeg faktisk at du skal gjøre som AB 991 foreslår, benytte deg av psykolog for å avhjelpe problemene dine.

Foreldrene dine kan ikke for alltid tilpasse livet sitt utifra dine reaksjoner. Alle mennesker opplever perioder med mer enn ett stort problem, og det må bare takles. 

Anonymkode: 5ca85...816

[Alvekvinnen]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syns dette blir å dra foreldrenes ansvar for TS litt langt. TS er voksen, og livet er noen ganger berg og dalbane. Og ja, det er vondt og vanskelig å føle at man ikke strekker til på jobb, men enhver ny situasjon krever tid og tilpasning.

 

Foreldrene dine kan ikke for alltid tilpasse livet sitt utifra dine reaksjoner. Alle mennesker opplever perioder med mer enn ett stort problem, og det må bare takles. 

Anonymkode: 5ca85...816

Jeg tror kanskje svaret mitt ble noe feiltolket. Jeg mener at TS kan fortelle om hvordan hun har det til foreldrene sine, selv om de går igjennom en tøff tid. Jeg mener ikke at de skal forsatt være sammen for å ivareta sitt barn. Jeg mener de har evnen til å romme deler av hennes utfordringer selv om hun er blitt voksen.

Jeg håper at mitt barn vil komme til meg selv når han er voksen uavhengig hva jeg går gjennom.