Er dere mer glad i barnebarna enn deres barn?

[AnonymBruker]

Dere som har barn og barnebarn, er dere mer glad i barnebarna? 

Noen av mine venninner har snakket om at etter de fikk barn er fokuset deres kun på barnebarna. De omgås mye, men spør aldri hvordan mine venninner har det for eksempel, men hvordan har barnebarna det? De synes dette er litt sårt, de er jo fortsatt barna til sine foreldre selvom de er voksne, og de trenger litt omsorg de også. 

Jeg har selv ikke barn enda, men min mor maser hull i hodet mitt om barnebarn. Så det har nesten begynt allerede! 

Anonymkode: 2a941...9e0

[AnonymBruker]

Jeg håper da virkelig min mor er mer glad i barna mine enn meg! Hun er selvfølgelig glad i meg også, men jeg er voksen, og det er gedigen forskjell på voksenprat, og det å kunne dulle, leke med og nyte barnebarn. 

Jeg klarer ikke helt å tro at voksne mennesker synes det er sårt at foreldrene deres bryr seg mest om barnebarna. Kanskje man har fått en oppdragelse hvor man tror man er universets sentrum, og at det blir et sjokk å oppdage at man ikke er det? Merkelig at det ikke har gått opp for de før for å si det mildt. 

Anonymkode: 55def...4d9

[Ulven]

Jeg har tre barnebarn foreløpig. Selv om jeg er veldig glad i disse små, kan jeg ikke si at jeg har mer følelser for dem enn jeg har for foreldrene deres. Barna mine vil alltid være barna mine og dermed viktigst for meg. Men siden barnebarn er barnas barn blir det automatisk viktig at også disse har det bra. 

Når det gjelder interesse prøver jeg å fordele det likt utover barn og barnebarn. Barnebarna står altså ikke i sentrum. Det er like viktig for meg å oppdatere meg på barnas jobber, hobbyer og problemer, som hvordan ting går i barnehagen og hvilke ord barnebarn har lært. 

[AnonymBruker]

Moren min sa en gang til meg at hun vil alltid bry seg mest om å være mest glad i sine barn. Hun er veldig glad i barnebarna sine også, men barna hennes er tross alt barna hennes. Og det vil det alltid være. 

Anonymkode: b3916...e6c

[AnonymBruker]

Jeg håper mamma er mer glad i datteren min en meg. Men så tror jeg at man har forskjellig type kjærlighet til forskjellig type folk. Hun elsker mannen sin på en helt annen måte enn hun elsker meg for eksempel, og da tror jeg hun har en spesiell type kjærlighet for datteren min også, som er hennes første barnebarn. 

Anonymkode: e9fc1...f68

[Gjest Albbas]

Dette har jeg også lurt på.

Hvis man er mer glad i barnebarna enn barna, må jo det bety at man over tid har blitt mindre glad i barna sine (for jeg regner ikke med at mormor elsker barnebarnet på 2 mer enn hun elsket sin egen toåring for 30 år siden?). Det ville jo vært litt trist, så jeg syns det er rart noen av dere håper at besteforeldrene elsker barnebarna mer. Betyr det at dere selv regner med å elske barna deres mindre over tid? 

Ellers tenker jeg at kjærlighet består av mange følelser, og selv om man ikke elsker et barnebarn høyere så føler man kanskje sterkere for det på andre kjærlighetsrelaterte følelser, enn for et voksent barn som klarer seg selv? Omsorg og beskyttertrang for eksempel. I tillegg vet man jo at ens eget barn elsker dette barnet over alt på jord, derfor blir en konsekvens av å elske sitt eget barn høyt at man også elsker - eller hvertfall ønsker å beskytte og ta vare på - barnebarnet høyt. 

Jeg har to barn, og foreldrene mine bryr seg like mye om meg som de alltid har gjort.

[AnonymBruker]

Min mor sier hun er like glad i oss begge, men i en interessekonflikt vil hun alltid prioritere vesla. Og sånn synes jeg det skal være.

Anonymkode: 1d545...f25

[Kontorotta]

Det handler vel ikke om å være mer glad? Det handler vel mer om hvem man gir oppmerksomhet  til og hva slags oppmerksomhet.

Barna mine vil alltid være barna mine og ha sin egen plass i hjertet mitt. Der er der også plass til barnebarn. Jeg vil så klart forsøke å følge opp disse mest mulig. Stulle og stelle. Skjemme litt bort. Leke og dille. De vil tidvis sikkert få mer oppmerksomhet enn barna, men det betyr ikke at jeg er mindre glad i mine barn. Heller ikke at jeg glemmer dem.

Jeg vil så klart gjøre "alt" for barna mine, men sannsynligvis trenger de ikke like mye dilling og dalling som barnebarna. :-)

[AnonymBruker]

Min mor er mest glad i meg

Utrolig deilig å være veslejenta til noen her i livet. Jeg kjenner det er en enorm trygghet at de eneste jeg deler den kjærligheten med, er mine søsken. Så kommer min far, og barnebarna. Selvsagt er de glad i barnebarna sine, både mor og far, men de ser dem jo ganske sjeldent, og har ikke det båndet gjennom livet som vi har (og som jeg har til mine barn). Nå trenger man heldigvis ikke å måle eller fordele kjærlighet, og jeg har ingen problemer med at barnebarn kan bli prioritert med tanke på oppmerksomhet. Men egentlig gjør de jo ikke det, det er jo meg moren min ringer og skravler med i timesvis, det er meg hun er mest bekymret for hvis det er noe ugreit i hjemmet/sykdom, det er meg hun ønsker avlaste. Det hadde vært rart hvis hun elsket min nevø mer enn meg?

Anonymkode: 5c606...969

[AnonymBruker]

Er veldig glad i mine barnebarn, men er ikke mer glad i de enn mine egne barn.  Nå at mine barn er stor må jeg ikke bli livredd og overbeskytende som jeg kanskje var når de var små. Men rart at noen av dere håper at foreldrene deres er MER glad i deres egne barn enn dere.  Dette må komme fra denne generasjon som synes egne gullungene er de som er mest viktig enn alle andre. 

Anonymkode: 30cc7...c3e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som har barn og barnebarn, er dere mer glad i barnebarna? 

Noen av mine venninner har snakket om at etter de fikk barn er fokuset deres kun på barnebarna. De omgås mye, men spør aldri hvordan mine venninner har det for eksempel, men hvordan har barnebarna det? De synes dette er litt sårt, de er jo fortsatt barna til sine foreldre selvom de er voksne, og de trenger litt omsorg de også. 

Jeg har selv ikke barn enda, men min mor maser hull i hodet mitt om barnebarn. Så det har nesten begynt allerede! 

Anonymkode: 2a941...9e0

Dette er jo en utbredt misforståelse/myte. 

At man har en "sekk" kjærlighet, og så må fordele den utover. Logisk ville da følge at en person med 1 barn elsket dette ene barnet 4 ganger så høyt som en med 4 elsket hver av sine barn. 

Og ditt resonnement: at mor/bestemor nå må fordele sin kjærlighet på et ukjent tall barnebarn, som igjen fører til at hun må velge noen å elske mindre - i ditt tilfelle tror du denne "noen" er deg.

Det du observerer er noe helt annet. DIn mor har (som oss alle) en tilmålt tid her i livet, og et tilmålt sett krefter. Denne tiden og desse kreftene må vi alle fordele utover (slik at en mor med 4 barn altså reelt sett får 1/4 av potensiell anvendbar tid per barn som det en 1-barnsmor har) Din mor for-fordeler nå tid og krefter på barnebarn. Det sier lite om hvem hun elsker mest og mye om prioritering (hun har jo alt fått 20-40 år på jorden med deg og vet godt at sjansen for å få like mye tid med sitt barnebarn er ikke-eksisterende). Så du observerer resultatet av prioritering. Og tolker det sånn at mennesker prioriterer kjærlighet. Som er en feiltolkning.

Anonymkode: 4cc70...7be

[kisskissbangbang]

Finnes det altså noen som er sjalu på egne barn på den måten? Det er det rareste jeg har hørt på ei stund. 

Endret 20. mai 2019 av kisskissbangbang

[AnonymBruker]

Dere er heldige, dere som har mødre og bestemødre som interesserer seg og er glad i dere. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg og mine barn var så heldige. Min mor er vel kanskje glad i sine barn og barnebarn på sitt vis. Problemet er bare det, at hun aldri viser noen som helst interesse, hverken for oss (voksne) barna eller barnebarna sine. Hun er totalt uinteressert i våre liv, og hvordan vi har det, er avvisende og svært ustabil i humøret. Hennes oppførsel har dessverre bidratt til at jeg utviklet psykiske problemer i ung alder. Jeg har alltid følt meg ignorert og avvist, i tillegg til at hennes ustabile humør førte til at jeg ble utrygg. Alle andres barn derimot, er hun fryktelig opptatt av hele tiden. Snakker engasjert og varmt om dem med glans i øynene nesten hver dag, som om det var DE som var barna hennes. Slik har hun holdt på i alle år. Selv synes jeg dette er helt merkelig, og kommer aldri til å forstå meg på henne.

Anonymkode: be93f...f10

[Piffi]

I følge min mormor er kjærlighet til barnebarn en helt annen, mer leken og kosete kjærlighet enn den man har til egne barn. Og nå som hun har blitt oldemor, melder hun at det er en tredje kjærlighet, en slags bonus i livet hun aldri visste om hun ville få oppleve ❤