Dette med å gi av seg selv, tørre å være åpen osv.

[AnonymBruker]

Jeg har generelt vært lite flink til å gi av meg selv, men merker jo med alderen at det blir mer og mer opp til en selv.
Det er ikke interessant med personer som bare skal snakke om seg selv hele tiden. Mange særlig her inne reagerer med å si at "du er ikke så spesiell som du tror". Med det tror jeg de mener at du ikke skal tro du er så interessant at folk bare skal kontakte DEG.
MEN, jeg opplever veldig ofte at jeg ikke får tid til å høre på andre, for de spør alltid hva jeg driver med og hvordan jeg har det. Jeg kan synes at noen få er interessante, dessverre føler jeg bare at jeg må late som at de fleste er interessante. Kontakten kan gli ut med disse, men det kan være like greit kanskje når jeg ikke er så interessert i dem. Nok om det. 

Jeg hadde særlig ei venninne, 10 år eldre enn meg, hun oppsøker mennesker som sliter. Hun sliter veldig selv, og jeg ser at hun  oppsøker svake mennesker fordi hun vil føle seg bedre selv. Liker henne, hun er ei grei dame, problemet er at jeg får angst av henne. Til hver gang vi møttes så ble det prat om hva jeg måtte være mer av, hva som var galt i livet mitt. Hun gjorde meg til et offer. Uansett hvordan jeg følte meg så gjorde hun meg til et offer. Heldivis bor vi langt unna hveandre nå, så jeg har gyldig grunn til å ikke kontakte. Jeg har bare litt dårlig samvittighet for å ikke være der helt for henne. Jeg vet ikke helt hvordan hun har det nå. Jeg bare vet hun har skaffet seg en hobby og et nettverk hun trives i. Men dette er nesten sånne sekter, der du fort blir hjernevasket. Det er for meg veien til større psykisk sykdom.

Ei kusine, som bor i nærheten. Henne har jeg gitt opp. Hun tar aldri initiativ, og det har hun aldri gjort. I tillegg  har hun helt andre interesser enn meg, og hun vet bedre enn ALLE. Selv om hun nærmest bor på stedet hun vokste opp. Ser virkelig ingen grunn til å kontakte.

Mine andre slekninger, har stiftet familie og har aldri hatt problemer i livet. De har selvfølgelig hatt problemer, men hverdagslige problemer. De har ikke vært hemmet i hverdagen av depresjoner. De er ikke slike som forstår. 

Jeg har møtt mennesker over nett. Kg var et av dem. Jeg skrev litt om meg selv og hva slags type venner jeg var ute etter. Dette var mennesker som ofte måtte involvere alkohol, og i edru tilstand var det aldri svar å få. 
Hun ene innrømmet at hun hadde angst og jeg kan forstå hvorfor hun ikke svarer. 

 

Anonymkode: a48d0...522