Vil ikke flytte til han

[Gjest Anonymous]

En litt utrivelig sak som jeg gjerne skulle hatt råd om.

Lytter sikkert bare til meg selv til slutt, men trenger å vite andres synspunkter ettersom familien er jo selvfølgelig på "min side"

jeg og kjæresten bor ikke sammen ettersom vi begge eier på hvert vårt sted, som det er ca 10 mil mellom.

Vi bor sammen i helgene og da bytter vi gjerne på å besøke hverandre og dette fungerer greit.

Grunnen til at vi ikke flytter sammen er for at jeg pendler langt nok som det er hver eneste dag til jobben, og han bor i nærheten av sin jobb og vil ikke ha noen lang vei til jobb.

han har et arvehus som han ikke vil selge og det er greit nok, men det huset ser ikke ut innvendig altså det er myyye jobb for å få det fullt levbart for en familie.

Som er nettopp der vi er nå, vi vil ha familie sammen og elsker hverandre sinnsykt mye og venter nå barn sammen til begges glede.

Jeg vil ikke flytte til han for det er så øde at jeg vil ikke komme til å trives, spesielt ettersom det blir langt til noen jeg kjenner og det er ikke bare bare å få seg nye venner i et lite bygdesamfunn, og jeg vil jo gjerne ha mine nærmeste rundt meg.

Han har hverken far eller mor i live, og søsken bryr han seg lite om egentlig, men hos meg så er vår lille familie alt nesten.

Vi vil jo gjerne bo sammen, men når han ikke vil rikke på seg grunnet at han skal pusse opp huset først, og da kanskje kan han leie det ut. og vi finne oss noe nytt sånn litt mellom begge stedene.

men som jeg sier til han, når jeg går ut i permisjon så hvor kjedelig blir det for meg å flytte inn til han, bo i et halvferdig hus, på landet jeg kjenner ingen og må gå hjemme alene å "vente" på at han kommer fra jobb.

Jeg vil ikke gi opp alt jeg har heller, for å flytte inn til et hus som aldri blir en del av meg etterom det er et arvehus osv. Synes vi skulle ha fått noe sammen, men vi har jo ikke råd til det da ettersom han skal pusse opp huset først, og det vil ta en del år.

vet ikke helt hva jeg spør om jeg, men hva gjør jeg a?

han blir sur fordi jeg ikke vil bo hos han, og jeg har leilighet og det er ikke bra nok for han da.Huff kjedelig når det er sånn.

Ble litt rotete så spør hvis det er noe usammenhengende her :-)

takker for alle "svar"

[Gjest Gjesta]

Syns vel kanskje dere skulle avklart litt flere grunnleggende ting før dere laget barn. Men det er lett å være etterpåklok......

For meg høres situasjonen litt kinkig ut, dere er like sta begge to. det høres ut som om dere er mer knyttet til bosted enn til hverandre. Er du sikker, hundre prosent på at du vil være sammen med denne mannen, hvorfor kan du ikke flytte til han? Jeg reagerer litt på det med å gå hjemme og kjede seg. Meld deg inn i en barselgruppe da vel.......

Prøv å se litt postivit på ting, i stedet for å se bare bakdeler. Still litt krav til han, jeg kan ikke skjnøøe annet enn at huset ikke kan være verre enn at det kan fikses på et halvår........ Og man går jo gjerne gravid en stund, og det tar litt tid før babyen begynner å krabbe rundt...

Er kjærligheten der kommer løsningene også.

Lykke til

[Gjest Anonymous]

det er ikke gjort på et halvt år nei, det er en tidligere butikk slik at alle rom må gjøres om, det er faktisk ikke gulv i hele huset engang. Og han sier selv at det vil ta flere år.

Jeg trives ikke i det huset, nettopp fordi det er gammelt og stygt. Og plasseringen i ødemarka er ikke bare bare for en by jente og omvende og jeg er såpass gammel at jeg vet hvordan jeg selv blir når jeg misstrives. Blir mannevond dessverre.

Og vi hadde vel egentlig bestemt at jeg skulle flytte til han når barnet kom, pusse opp så det ble utleiebart i løpet av det året også kjøpe noe annet sammen.

men nå er jo han bare negativt til alle hus jeg finner på nettet. Så det er tydelig at han ikke vil flytte derfra noen gang. Huff... Vil ikke ha noen barselgruppe, vil ha mine egne venner og familie. han har ihvertfall flere han kjenner der jeg bor.

[Far til 2]

Hvis noen av dere har arn fra tidligere bør den som ikke ha barn flytte.

Hvis ingen har barn fra tidligere er det et potensielt problem at en av dere kan finne på å flytte om dere skulle velge et samlivsbrudd senere. Det er da de VIRKELIGE store problemene oppstår ettersom dere sikkert begge blir glad i barnet som kommer.

[Gjest Anonymous]

Ingen har barn fra før av

Synes dette er sikkelig leit og føler meg egentlig skyldig ettersom jeg egentlig sa ja til å flytte til han under visse forutsetninger som at vi skulle jakte på et hus sammen.

Og for å utelukke noen tvil, så ja jeg elsker denne mannen over alt.

Grunnen til at jeg virker så sta er for at jeg ofret alt og flyttet til en type for noen år siden, og jeg misstrivdes og kjørte forholdet rett i dass.

Ingen som har noen erfaringer med et å bo fra hverandre i uka da?

Vi trenger jo ikke være noe typisk a4 mennesker vi, men tilpasse oss best mulig inntil situasjone lar endre på seg muligens? Trist, men en bedre mulighet enn at begge skal misstrives på heltid da

[Gjest Blyantspisser]

det er ikke gjort på et halvt år nei' date=' det er en tidligere butikk slik at alle rom må gjøres om, det er faktisk ikke gulv i hele huset engang. Og han sier selv at det vil ta flere år. Og plasseringen er i ødemarka.[/quote']

Det huset høres ikke ut som noe hyggelig sted å være hjemme med en nyfødt barn. Hvis det er som du beskriver det, hvordan kan dere vurdere å bo der med et lite barn? Er deler av huset OK siden han bor der nå? Hvor lang tid tar det å komme til "sentrum" ? Har du bil? Har du lappen?

[Gjest Mungo]

Dette er akkurat samme situasjon som jeg har vært i/er i. Jeg eide leilighet og han hus. Jeg ble gravid og "måtte" flytte inn til han. Avtalen var helt klar at vi skulle finne noe nytt sammen for jeg mistrivdes sterkt i hans hus samt at det er det huset han og eksen pusset opp. Han liker aldri noe av det jeg finner til salgs. Nå bor vi her på fjerde året og jeg misstrives fortsatt. Vanskelig å gi råd egentlig! I det minste burde kravet være at han pusser opp huset før barnet kommer ellers må dere eller evt. du bo i din egen leilighet så kommer han nok tuslende etter. Hvis mor mistrives blir livet tungt å bære når man er utslitt med en liten baby. Det er tungt uten avlastning av far også da!

[Gjest Anonymous]

Jeg har ikke barn selv, men har flyttet laaangt for å bo sammen med kjæresten. Nå har jeg heldigvis en god del egne interesser, men jeg skjønner godt at du får klaus med tanke på å bo i et hus du ikke trives i på et sted du ikke er kjent. Men det finnes jo positive sider ved det hele også, dere må bare klare å se dem.

For det første sparer dere sikkert en del på å bo sånn. For det andre er ikke ti mil verre enn at du kan dra til familien din i helgene for eksempel. Ti mil er egentlig ikke så langt i det hele tatt...

Men når det gjelder jobb og det å ha hverdagen sin et sted man ikke trives er sikkert ikke så lurt, og det tar lengre tid å gå seg til et sted når man er i permisjon (jeg ville heller ikke satset all min sosiale omgang på barselgrupper, så her har du støtte fra EI, i hvert fall). Uansett kan det hende det ikke er så negativt å bryte opp litt og få nye relasjoner til nye mennesker også, men akkurat nå passer det kanskje dårlig?

Dette ville jeg tatt alvorlig. Og å bo fra hverandre i ukedagene høres ut som en mulig løsning fra mitt ståsted, men det må da være ekstra slitsomt når du skal ha baby? Jeg ville satt pris på å dele både arbeidet og gleden med barnefaren, jeg, han har kanskje lyst til dette selv også?...Og hvordan funker det økonomisk?

Ellers kan det hende kjæresten din ikke er klar for mas om andre steder å bo når han har innstilt seg på å bli boende i huset han/dere skal pusse opp? Akkurat det synes jeg ikke er rart - husk at det er DU som har behov for å bo et annet sted nå, ikke han. Dermed kan du ikke forvente at han er interessert i boligannonser nå. Det du bør snakke med han om er om han er villig til å flytte om noen år.

[Gjest Anonymous]

Hvis jeg skal svare på hvordan det er å leve i huset hans nå så er det soverom, et lite bad, og kjøkkenet som er vel det som er levbart.

Jeg bor der nesten hver helg og også i alle ferier, og i vinter så tror jeg vi drepte 30 mus i fella på kjøkkenet. Som sagt så er ikke dette huset holdbart for meg. Mulig jeg er prippen der, men jeg synes det hele er ekkelt.

Når det gjelder at det er best at jeg flytter til han så ser jeg den, men gjør jeg det så klarer jeg ikke å beholde jobben min etter permisjonstiden, ettersom jeg da aldri vil være hjemme før kl. 17.20 tidligst. Og jobben er tross alt viktig at jeg beholder for oss begge. Økonomien vår er grei på hver vår side den. Vi har råd til det vi vil stort sett uten å ha noen flust av penger, men jeg er flink med penger så jeg vil ikke få noen problemer å beholde min leilighet. men klarer selvfølgelig ikke å betale på hans hus i tillegg da.svar på flere spørsmål, ja jeg har bil og avstanden til "byen" hans er ikke på mer enn 9 km men det kan ikke kalles noe by. det er noen få butikker der, postkontor og videosjappe :-) Så å dra til den byen er vel ikke det jeg hadde brukt tiden min på akkurat. Og jeg vet at 10 mil ikke er langt til foreldrene mine, men når helga endelig kommer og gubben er hjemme så vil man jo gjerne være sammen som en familie. I uka blir det liksom ikke mange timene man har sammen når mannen jobber mye. Huff jeg blir ikke klok på dette. mamma sier jeg ikke skal tenke på det og heller ta det som det kommer, men det klarer jeg liksom ikke helt.

Og vi har diskutert det at vi bare skal bo i hans hus til jeg må ut i jobb igjen, og da finne noe annet sammen. men når jeg ser på hus i ulike områder så er det noe galt med alle stedene, også sier han at det tar jo lenger enn 1 år å pusse opp huset og jeg gidder ikke å kjøpe noe for å kjøpe noe. Så det er jo ikke bare jeg som er vanskelig. Hadde jeg fått han til å love at innen år 2006 så bodde vi et annet sted, så hadde jeg solgt leiligheten min tvert og flyttet til han. Men gjør jeg det, så tror jeg vi blir boende der år etter år gett - og det er hvis jeg tviholder på gubben og ikke flytter ut og da alene og det er ikke noe jeg vil. Men vet at tankene fort kommer over på gresset må være grønner på den andre siden. da som alenemor, som jeg overhode ikke vil. Men misstrives jeg så veldig, så ser jeg ikke så mange av valgene. Vi har latt denne diskusjonen være nå en stund, fordi vi ikke blir enige, men jeg vet den må opp igjen snart :-(