Kan noen pls snakke positivt om det å ha barn?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg skal bli mor og har i grunn alltid tenkt at jeg skal bli det. Det har virket som en naturlig del av livet, og jeg er glad i barn.

Når jeg hører foreldre snakke, blir jeg skrem. Leser her inne om hvordan ekteskap går rett vest etter å få barn, økonomien, helsen osv.

Det er så mye negativt, og jeg lurer jo da på hvorfor folk velger å få en til når det er så mye klaging. 

Anonymkode: 12595...eba

[Sylveon]

Det du må tenke på er at mange bruker KG som en måte til å få ut frustrasjon, negative følelser, vonde opplevelser og få klagd seg skikkelig ferdig. Det er en del av det.  Jeg trenger mange sier ting her som de aldri ville sagt ute i det fri. Det er noe med følelsen av at du ikke ser noen andre og bare sitter der med datamaskinen. Det er jo ikke så farlig da...?  Istedenfor å lese her inne, så se deg litt om i den virkelige verden. Du har de parene som er gift i et tosifret år, som kniser og holder hverandre i hånden ute. Du har de parene som har skilt seg, som snakker godt sammen, og ikke lager noe bråk for barna. De har god helse, god økonomi. De har jo ingenting å klage på, så derfor kommer de ikke inn her og klager på noe. Alt er jo bra.  

Når det kommer til å bli mor, så er det slitsomt, tøft og tungt. Selvfølgelig. Det er en jobb som kommer med positive og negative sider som alt i livet. Det er fremgang og motgang. Livet er bare sånn. Å være mor er også hjertevarmt, morsomt, gøy, spennende og superduperfantastisk. Du har laget et lite menneske fra bunnen av, som du får se vokse opp og gro til!

Endret 19. mai 2019 av Sylveon

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på om jeg skal bli mor og har i grunn alltid tenkt at jeg skal bli det. Det har virket som en naturlig del av livet, og jeg er glad i barn.

Når jeg hører foreldre snakke, blir jeg skrem. Leser her inne om hvordan ekteskap går rett vest etter å få barn, økonomien, helsen osv.

Det er så mye negativt, og jeg lurer jo da på hvorfor folk velger å få en til når det er så mye klaging. 

Anonymkode: 12595...eba

Elsker å ha barn og kunne ikke tenkt meg et liv uten barn! Har tre barn og ønsker flere❤️

Anonymkode: 00763...426

[AnonymBruker]

Å ha barn skal ikke være enkelt. Det er ett liv med oppturer og nedturer. Jeg ga som de fleste mine foreldre bekymringer og utfordringer. Det er en pris man betaler for å sette barn til verden, og den er som oftest verdt det. 

Anonymkode: b942c...817

[AnonymBruker]

Jeg likte ikke barn før, og nå er jeg heller ikke særlig interessert - i andres barn. Mitt eget barn er jeg så glad i, og elsker henne over alt på jord. Jeg må være hennes største og mest irriterende fan. Jeg elsker å tilbringe tid med henne, og i skrivende stund er hun med pappaen sin og leker. Det er så gøy å bli kjent med dette lille mennesket, å se hvordan hun utvikler seg. Ekte kjærlighet fra første stund ❤️

Klar? Jeg var ikke 100% klar, eller jeg trodde det opp igjennom hele graviditeten. Da jeg så henne ble lagt opp på fanget mitt etter fødselen, var min første tanke "oj, hvordan skal jeg holde henne? Jeg er ikke klar!", men så kommer det meste naturlig. Jeg leser mye om oppdragelse, tio osv, og alt faller på plass i teorien. I praksis er det ikke like lett, for hun er jo ikke en maskin, men man lærer noe nytt hver dag:) 

Jeg var også redd for ekteskapet, økonomien osv.. Men av en eller annen grunn greier man å prioritere penger riktig. Jeg er ikke redd for å bli skilt, ekteskapet er ikke akkurat en dans på roser, men det går mye bedre nå! Og jeg vet at han er en fantastisk pappa, og at uansett hva som skjer, vet jeg at han er der for datteren vår, og det holder, selvom man kanskje ikke bor i samme hus. 

Vi skulle gjerne hatt bedre råd, jeg har lyst på ny bil, garderobe også har jeg lyst på større hus. Men det får komme senere, og dette er jo ikke pga barnet, det er pga vi ikke har den største inntekten til å begynne med, og barnet kommer først, så regningene, og så resten. 

Anonymkode: 5e06f...838

[Blingblingtahei]

Jeg fikk min første som ganske ung, var bare 18 år. Jeg har heldig da får han var verdens enkleste unge, og kombinasjonen av fulltid skole, ung og baby så var det veldig greit at han var sånn.. Med min andre er jeg nå 32 og han hadde kolikk og slet mye med magen, han nekter å ta flaske og kaster opp av erstatning, han ammes enda (6 mnd) hver andre time på natt og han er veldig sosial og liker ikke ligge alene. Han er også veldig blid og glad, og en storsjarmør. Elsker å bli lekt med, skremt, kilt, og herja med. Begge barna mine er fantastiske mennesker, og de er veldig forskjellige (men så er det 13 år mellom de så det er ikke så rart heller enda). 

Det er slitsomt å ha barn, de krever oppmerksomhet og de har behov som skal dekkes og de skal oppdras til å bli fine mennesker i lang tid. Det er også den fineste jobben man kan gjøre 😊 

[AnonymBruker]

Jeg synes alle snakker positivt om det. Det er livets mening osv. 

Selv er jeg skremt og har skdri hatt lyst på. Mamma har vært mer sliten enn nødvendig pga meg. Har asperger. Så tenk deg om.. 

Anonymkode: fd146...f23

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på om jeg skal bli mor og har i grunn alltid tenkt at jeg skal bli det. Det har virket som en naturlig del av livet, og jeg er glad i barn.

Når jeg hører foreldre snakke, blir jeg skrem. Leser her inne om hvordan ekteskap går rett vest etter å få barn, økonomien, helsen osv.

Det er så mye negativt, og jeg lurer jo da på hvorfor folk velger å få en til når det er så mye klaging. 

Anonymkode: 12595...eba

Jeg kan snakke pent om det å få barn 🙂

Å få barn har gitt meg en mening i livet jeg aldri tidligere har opplevd. Det har gitt livet mitt helt nye dimensjoner jeg aldri visste eksisterte. Det gir meg en dyp tilfredsstillelse å vite at noe av meg og faren til barna vil være igjen etter oss. Det gir meg trygghet i å vite at jeg har mye mindre sjanse for å bli ensom som gammel, når helsa kanskje ikke er like bra og venner faller fra. Jeg vil ha gode muligheter for å se at slekten min blir ført videre. Jeg og han jeg elsker har skapt helt nye vesener i verden. Det er en klisjé, men det føles helt mirakuløst. En rekke problemer jeg tidligere hadde er nå irrelevante. Ting som går på tverke i hverdagen er rett og slett ikke like viktig lenger, for tilværelsen min består av viktigere ting. Jeg ser at kroppen min blir eldre, det er langt lettere å forsone seg med for eksempel. Jeg er akkurat der jeg vil være i livet. Jeg er omringet av mennesker som elsker meg, og som (foreløpig!) synes jeg og pappa er verdens viktigste. I tillegg er det utrolig artig med barn. De lukter så godt. Det er rørende når man plutselig gjenkjenner trekk fra andre, kanske savnede familiemedlemmer. Plutselig ser jeg meg selv eller faren i et av barna. Eller noe helt annet, som jeg ikke vet hvor kommer fra. Den tryggheten som foreldrene mine gav til meg da jeg var liten, kan jeg plutselig gi videre. Jeg kan velge hva jeg selv vil gi videre.

Jeg har for øvrig aldri vært noen veldig "mammatype" før jeg selv fikk barn. Takk Gud for at jeg fikk barn likevel, og at jeg til og med rakk å få flere. Jeg synes det er helt fantastisk, og blir nesten stiv av skrekk når jeg tenker på at jeg faktisk kunne latt være.

Anonymkode: f7e48...e92

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan snakke pent om det å få barn 🙂

Å få barn har gitt meg en mening i livet jeg aldri tidligere har opplevd. Det har gitt livet mitt helt nye dimensjoner jeg aldri visste eksisterte. Det gir meg en dyp tilfredsstillelse å vite at noe av meg og faren til barna vil være igjen etter oss. Det gir meg trygghet i å vite at jeg har mye mindre sjanse for å bli ensom som gammel, når helsa kanskje ikke er like bra og venner faller fra. Jeg vil ha gode muligheter for å se at slekten min blir ført videre. Jeg og han jeg elsker har skapt helt nye vesener i verden. Det er en klisjé, men det føles helt mirakuløst. En rekke problemer jeg tidligere hadde er nå irrelevante. Ting som går på tverke i hverdagen er rett og slett ikke like viktig lenger, for tilværelsen min består av viktigere ting. Jeg ser at kroppen min blir eldre, det er langt lettere å forsone seg med for eksempel. Jeg er akkurat der jeg vil være i livet. Jeg er omringet av mennesker som elsker meg, og som (foreløpig!) synes jeg og pappa er verdens viktigste. I tillegg er det utrolig artig med barn. De lukter så godt. Det er rørende når man plutselig gjenkjenner trekk fra andre, kanske savnede familiemedlemmer. Plutselig ser jeg meg selv eller faren i et av barna. Eller noe helt annet, som jeg ikke vet hvor kommer fra. Den tryggheten som foreldrene mine gav til meg da jeg var liten, kan jeg plutselig gi videre. Jeg kan velge hva jeg selv vil gi videre.

Jeg har for øvrig aldri vært noen veldig "mammatype" før jeg selv fikk barn. Takk Gud for at jeg fikk barn likevel, og at jeg til og med rakk å få flere. Jeg synes det er helt fantastisk, og blir nesten stiv av skrekk når jeg tenker på at jeg faktisk kunne latt være.

Anonymkode: f7e48...e92

Takk

Ts

Anonymkode: 12595...eba

[addict]

Det er en berikelse i samlivet og hverdagen, så mye kjærlighet som ikke kan beskrives 💕 Så mange fine øyeblikk, samtaler, smil, latter.. Ja, jenta på 4 mnd vekker meg 5 ganger hver natt og 9-åringen er pre-teen så det holder, men jeg føler meg fortsatt stormforelska i begge to 😍

[AnonymBruker]

Jeg har en grunn til å smile hver dag. Livet har fått en helt ny mening ♥️

Anonymkode: 0b0eb...b20

[AnonymBruker]

Vi har herlige unger med temperament i drøssevis. Det er så mange ekstremer både gleder og sorger og frustrasjon og overraskelser. Barna gjør livet så mye fullere og mer slitsomt 😅.

Anonymkode: 795b3...52c

[Anusnym]

Med barn ser du verden gjennom dets øyne. Er barnet glad kjenner du selv gleden. Er det lei seg blir du og lei deg. Det kan gjøre deg til verdens lykkeligste om barnet har det bra, og det kan drepe deg innvendig om ting går alvorlig galt. 

Å ha små barn gjør ikke folk flest lykkelig på kort og mellomlang sikt. Til det er det for mye arbeid og forsakelser. Men for hele din levealder (kan fort bli 100 år) tror jeg du går i pluss. 

[AnonymBruker]

Livet får en ny dimensjon med barn. Så mange små hverdagsting som får så utrolig stor betydning. Og den kjærligheten jeg kjenner til barnet mitt, den er så uendelig sterk. Det er både slitsom og krevende med barn, men livet er også mye rikere , og jeg kjenner mye mer på lykke og takknemlighet enn før jeg fikk barn.  Alt det som er krevende blir definitivt veid opp med alt det som er fantastisk.  

Anonymkode: 208e8...fc6

[Puff]

Man trenger å ventilere inn i mellom, for det er klart at det er krevende å ha barn. Du har fullt fokus på et annet menneske som har egne ønsker og forventninger. Men det er også givende. Det er fantastisk å følge utviklingen, fantastisk å få varme, gode klemmer og fantastisk å se at man klarer å oppdra et barn. 

Det er helt herlig å sitte på kjøkkenet med nybadet barn i ren pysj som spiser kveldsmat og forteller om dagen sin. Eller når de kommer krypende opp i senga di på morgenkvisten, eller til og med når du finner små skatter i bukselomma - gjerne kongler, småstein og en og annen vissen blomst. Det er også ganske fantastisk når de sier at de elsker deg og gir deg en selvplukket bukett med halvdøde løvetann.

Barn er fantastisk - på godt og vondt.

[AnonymBruker]

Du må ta et valg utifra magefølelsen. For du kan ikke se på forum eller facebook og tro det er realiteten.

For ingen er så perfekt som på facebook og det er virkelig ikke så mamge hatere i den virkelige verden som på et forum.

Anonymkode: 733e1...1ab

[AnonymBruker]

Jeg synes det er ekstremt slitsomt og en ganske utakknemlig oppgave. 

Men jeg hadde fortsatt gjort det igjen fordi jeg ønsket meg egen familie

Anonymkode: d37f3...770

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv men kanskje jeg kan bidra litt likevel: Jeg tror det man leser på nett er som noen sier her; frustrasjon som kommer ut men som kanskje er litt tabu å si høyt andre steder. Og det er sunt med utblåsninger! Jeg jobber i helse og noen ganger har jeg lyst til å kaldkvele pasienter og føler jeg har verdens mest utakknemelige jobb. Men selvsagt ikke noe jeg kan uttrykke hvor som helst, jeg er jo den profesjonelle parten noe som er veldig viktig for meg. Men vi har jo såkalt defusing hvor dette er lov, særlig etter belastende hendelser. Så absolutt helt normalt og sunt.

Det er nok svært slitsomt og bekymringsfult å ha barn, men jeg ser også mye fint med det:) Jeg har en venn med to barn som jeg har kjent siden de var født, og her om dagen gikk jeg hånd i hånd med minsten, mens vi ble i det ene øyeblikker var land-hvaler(hva enn det er for noe!) før vi så var trollmenn-frosker på hemmelig oppdrag:P Jeg ser dem ikke hele døgnet gjennom og jeg vet pappa'n deres har vanlige utfordringer alle foreldre opplever, men tenk som så at de aller fleste blir jo foreldre. Hvorfor skulle de takle det og ikke du? Så for å sitere min venn; hehe, unger er gøy!

Anonymkode: c719f...a42

[AnonymBruker]

Realiteten er jo den at det er vanskelig og krevende. En utfordring både for en selv og forholdet. Men det gir mye mer enn det tar.

Jeg har aldri vært så sinna på mannen min som etter vi fikk barn, for de mest ubetydelige ting, har ønsket ham langt langt vekk og angret på at vi noen gang fikk barn sammen. Men jeg er aldri så forelska som når jeg ser ham med ungene, når han satt i den sorte lenestolen i hjørnet av fødestua med vår førstefødte i armene, eller i dag når han løp rundt på fotballbanen med dattera vår og hun lo så hjertelig. Vi kan krangle som bare det, men vi har så vanvittig mye mer å kjempe for, kjærligheten er sterkere. Man må våge å fikse det som sprekker litt istedet for å kaste det bort. Vær raus med hverandre.

Ungene i seg selv kan være noen små skitunger til tider 😂 Når de løper i hver sin retning når man er alene med dem, hyler i butikken, står opp en million ganger etter de har lagt seg for en slurk vann, spørre hvor lenge det er til neste helg, hvor dinosaurene bodde og når klatremus har bursdag.... Da vil man nesten denge den ene med den andre et lite øyeblikk. Men å oppdage verden på nytt gjennom barnas øyne er magisk. Alle små og store samtaler, små gaver de finner langs veien og bare må ta med hjem. Å ligge med en unge på hver arm i en seng som plutselig ble for liten, fordi den ene drømte om monstre og den andre bare ville ha kos. Høre om hvilke drømmer de har, hva de vil bli når de blir store.. 

Det er utmattende og det krever alt av meg. Men det er verdt det. Vi ønsket oss en familie med alt som det innebærer. Livet er ikke rosenrødt, ikke foreldrerollen heller. Men de små øyeblikkene, de er vakre, altoppslukende og varmer meg lengst inn i hjerterota. Elsker ungene mine mer enn noe annet, hvor sliten jeg enn er ville jeg aldri bytta bort det livet jeg har.

Anonymkode: 58e19...e2a

[Ambador]

Jeg har mann og små barn - trives veldig godt! 

-Daglig tenker jeg "så herlige dere er!"

-Får og gir MASSE kos og kjærlighet

-Får brynt mitt intellekt på interessante problemstillinger som oppstår daglig/ukentlig angående oppdragelse/meg som mor/oss som foreldre. For meg er dette spennende ting å tenke og reflektere rundt

-Alt det morsomme barna sier og gjør

-Hvor enormt meningsfylt det føles å tilbringe tid med dem. Å lese bok, leke sammen, pusle, lage mat, lære dem husarbeid etc. Ny dimensjon på livet

-Mammahjertet våknet når jeg ble mor. En fysisk indre eksplosjon av kjærlighet til avkommet. Bokstavelig talt. Overveldende.

-Jeg ler mye oftere enn jeg ville gjort uten barn rundt meg. 

Jeg har alltid ønsket meg barn, og livet hadde ikke vært det samme uten.