Folk som vil jobbe men som ikke kommer inn i arbeidslivet

[Pipaluk]

Det er så mye snakk om folk som ikke vil jobbe og som snylter, så dette blir en tråd med annen vinkling. 

Hvordan kan mennesker som kronisk syke, har smerter, kognitiv svikt som gjør at de ikke kan yte hundre prosent forsørge seg?

hvilke muligheter finnes?

Hvilke arbeidssteder og arbeidsgivere tar de inn og hva innebærer det av ressurser og tilrettelegging?

Har dere gode erfaringer med tilrettelegginger som fungerer på lengre sikt? 

Endret 18. mai 2019 av Pipaluk

[SoWhat?]

Bare vil gi deg 👍 du spør om noe veldig vesentlig! Har en kreativ jobb selv, og har en idrettsskade som setter meg helt ut i perioder. Det går bra ifh til jobb her da jeg kan jobbe hjemnefra i de periodene. Men kan også bli hektisk i andre perioder. 

Jeg vedder på at folk vil jobbe det de kan om muligheten er der. Følger tråden her. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, Pipaluk skrev:

 

Har dere gode erfaringer med tilrettelegginger som fungerer på lengre sikt? 

Jeg har et barn med en liten kognitiv funksjonsnedsettelse.  Han slet i flere år med å komme inn i arbeidslivet.

Til slutt var det en arbeidsgiver som tok ham inn i et kortvarig vikariat, tilrettela for ham med en litt utvidet opplæringstid, og siden har han vært der.  Han har blitt avdelingsleder, og arbeidsgiver er strålende fornøyd med å ha fått en stabil og lojal arbeidstaker.

Anonymkode: cdf37...1b5

[Pipaluk]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et barn med en liten kognitiv funksjonsnedsettelse.  Han slet i flere år med å komme inn i arbeidslivet.

Til slutt var det en arbeidsgiver som tok ham inn i et kortvarig vikariat, tilrettela for ham med en litt utvidet opplæringstid, og siden har han vært der.  Han har blitt avdelingsleder, og arbeidsgiver er strålende fornøyd med å ha fått en stabil og lojal arbeidstaker.

Anonymkode: cdf37...1b5

Hva slags arbeidsfelt er dette? Hvilke arbeidsoppgaver har han?

[AnonymBruker]

For de som har medfødte skader eller blir skadet i barndommen så er tidlige tiltak viktig.

Vår datter er født med en type kortvoksthet og fikk ytterligere funksjonsnedsettelser etter en operasjon som gikk galt. Vi hadde tett dialog med fylkeskommunen allerede fra året hun skulle søke seg inn på VGS der målet var å undersøke hvilke linjer som gav best alternativ. Hun fikk fagbrev og tilrettelagt lærlingsplass og tilbud om jobb etterpå. Nå er hun snart 30 og fortsatt i jobb, men på en annen arbeidsplass. For henne har det vært alfa og omega å få bygd opp en CV som viser at hun er i stand til å jobbe. 

Er medlem i en støtteforening for de i lignende situasjon og vet om mange som har slitt med å komme seg inn i arbeidslivet. Hovedproblemet er ikke at de ikke kan, men at de sliter med å få bevist dette for en potensiell arbeidsgiver. Mange av disse personene har tatt høyere utdanning, men har hatt vansker med å finne deltidsjobb under studier og står derfor med kun vitnemål og uten referanser fra arbeidsliv når de nærmer seg midten av 20-åra. 

Heldigvis så finnes det kommuner som satser på unge, for eksempel med tilrettelagte sommerjobber. Vår datter har alltid likt å jobbe, men med rullestol og korte armer er det mye manuelt arbeid, som f.eks. butikk som er helt uaktuelt. 

Anonymkode: 5bcf8...aff

[Pipaluk]

Hvordan fungerer dette med funksjonsassistanse på jobb?

https://www.nav.no/no/Bedrift/Hjelpemidler/Funksjonsassistanse

lønnstilskudd?

https://www.nav.no/no/Person/Arbeid/Oppfolging+og+tiltak+for+a+komme+i+jobb/Tiltak+for+a+komme+i+jobb/tidsubestemt-lønnstilskudd--805374506

jeg har hørt at sistnevnte skaper mye ekstra papirarbeid for arbeidsgivere og at flere derfor ikke vil ha  det  

 

 

Endret 19. mai 2019 av Pipaluk

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Pipaluk skrev:

Hva slags arbeidsfelt er dette? Hvilke arbeidsoppgaver har han?

Arbeidsfeltet kan beskrives som tjenesteytende service, og uten å gå inn på detaljer kan det på mange måter sammenlignes med budservice med utvidet tilbud.

Hans oppgaver er i tillegg til de ordinære oppgavene alle ansatte har: arbeidsfordeling, telefonstøtte til medarbeiderne, kontaktperson for kundene, og kontaktperson mot ledelse. 

Anonymkode: cdf37...1b5

[Pipaluk]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Arbeidsfeltet kan beskrives som tjenesteytende service, og uten å gå inn på detaljer kan det på mange måter sammenlignes med budservice med utvidet tilbud.

Hans oppgaver er i tillegg til de ordinære oppgavene alle ansatte har: arbeidsfordeling, telefonstøtte til medarbeiderne, kontaktperson for kundene, og kontaktperson mot ledelse. 

Anonymkode: cdf37...1b5

Ok så da er det for det meste sittestillende arbeid?

hvordan takler han stress med kognitiv skade?

[AnonymBruker]

10 timer siden, Pipaluk skrev:

Det er så mye snakk om folk som ikke vil jobbe og som snylter, så dette blir en tråd med annen vinkling. 

Hvordan kan mennesker som kronisk syke, har smerter, kognitiv svikt som gjør at de ikke kan yte hundre prosent forsørge seg?

hvilke muligheter finnes?

Hvilke arbeidssteder og arbeidsgivere tar de inn og hva innebærer det av ressurser og tilrettelegging?

Har dere gode erfaringer med tilrettelegginger som fungerer på lengre sikt? 

En ok tråd, men med et tullete utgangspunkt.

Det er 350000 uføre her i landet. Da hjelper det lite å spørre "hvilke arbeidssteder og arbeidsgivere tar de inn". Selv om de fantes noen, er dette stedsavhengig og mengden de kunne avhjulpet er kanskje 0,5-1% av antallet uføre. Det sier seg selv at dette er nytteløst.

Det en er nødt til å se på, er hva disse uføre kunne gjort selv. Hva kunne de gjort, som kunne gitt noen kroner og at en kunne disponert gode timer selv?

Siden en med sikkerhet kan si at det finnes ikke arbeidsgivere til å avhjelpe brøkdelen av de uføre, bør man se på løsninger det de kan gjøre noe ei egen regi.

Dette har vært forsøkt debattert her før, men med null forståelse. Folk er fullstendig opphengt i at restarbeidsevnen skal utnyttes hos en arbeidsgiver (som ikke finnes). Det er altså lettere å skulle forholde seg til arbeidsgivere som ikke finnes, reisevei til og fra jobben, mulig faste arbeidstider, mulig stigma fra andre ansatte, enn å prøve å skape noe selv.

Om en skaper noe selv, vil en sannsynligvis gjøre noe meningsfullt og det kan bli penger ut av det. I tillegg kan en jobbe når en føler for det og i sitt eget tempo. Pengene er her ikke det viktigste, vil jeg mene. Det viktigste er at en sysselsetter seg i den grad en kan og så kan det også bli kroner ut av det.

Så til de kommende standardkommentarer:

"Hva skal jeg jobbe med da"? Det vet ikke jeg, men du bør se på hva hobbyer du har og mulig kanskje kunne ta en av disse og lage litt næring ut av det. Kanskje du hadde en jobb før du kan dra nytte av i en aktivitet hjemmefra? Kanskje du har et uutnyttet nettverk fra en tidligere jobb?

"Alle kan ikke jobbe hjemmefra". Det vet jeg, men en kan lettere lykkes med noe i eget tempo, når det likevel ikke finnes arbeidsgivere som tar en inn.

"Det er ikke for alle å starte for seg selv". Det vet jeg også, men det kan være lettere å ta en hobby å forsøke å tjene noen kroner på den istedet for å vente på arbeidsgiveren som aldri kommer.

"Alle kan ikke tjene penger på å strikke".  Det vet jeg også, men meg bekjent er ikke strikking det eneste en kan tjene noen kroner på.

Om en vil gjøre noe selv, bør en starte med å se hva interesser en har og om det er noen hobbyer en kunne tatt et steg lengre. En bør også se på hva en har jobbet med tidligere og se om dette kan utføres i en mindre og lettere grad fra et f.eks hjemmekontor. En har også kanskje folk en kjenner fra tidligere jobber som kan være med å bidra til tilrettelegging eler hjelp med oppstart og nye kontakter.

Jeg mener dette er veien å gå, ikke å sitte og håpe på at en arbeidsgiver skal forbarme seg over deg. Ja, de finnes, men det er veldig, veldig få av dem.

Anonymkode: 9b493...05f

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

sammenlignes med budservice med utvidet tilbud.

Anonymkode: cdf37...1b5

 

18 minutter siden, Pipaluk skrev:

Ok så da er det for det meste sittestillende arbeid?

hvordan takler han stress med kognitiv skade?

Nå vet ikke jeg hvilke budservice du er vant til, men alle bud jeg kjenner løper mesteparten av arbeidsdagen.  Det er absolutt ikke en stillesittende jobb.

Så lenge han har god nok opplæring takler han fint kaos innenfor de faste rammene.  Når det oppstår en situasjon han får problemer med kontakter han ledelsen for praktisk hjelp, og meg for mental støtte, og da går det stort sett veldig bra.

Anonymkode: cdf37...1b5

[AnonymBruker]

Gidder ikke lenger å ha dårlig samvittighet for å ikke jobbe. Når arbeidsgiverne bare skal spare og spare, nedbemanne og nedbemanne og ikke ansette folk så får det være. 

Anonymkode: dcbfe...9ff

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gidder ikke lenger å ha dårlig samvittighet for å ikke jobbe. Når arbeidsgiverne bare skal spare og spare, nedbemanne og nedbemanne og ikke ansette folk så får det være. 

Anonymkode: dcbfe...9ff

Jeg har heller ikke restarbeidsevne, og har akseptert det. 

Men da ingen arbeidsgivere, hverken orivat, kommunalt elker statlig, ville gi en ung, frisk, og stort sett oppegående mann en sjanse på grunn av hans behov for litt ekstra tilrettelegging (som sagt har han en liten kognitiv svikt), og NAV hintet om at kanskje uføretrygd var på sin plass, da er det noe som ikke stemmer,  både innenfor arbeidslivet, og innenfor bav-systemet.

Det er mange som kan jobbe, men som ikke får den sjansen de behøver for å kunne komme inn i/stå i arbeidslivet, og disse bør løftes opp.

 

Anonymkode: cdf37...1b5

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har heller ikke restarbeidsevne, og har akseptert det. 

Men da ingen arbeidsgivere, hverken privat, kommunalt eller statlig, ville gi en ung, frisk, og stort sett oppegående mann en sjanse på grunn av hans behov for litt ekstra tilrettelegging (som sagt har han en liten kognitiv svikt), og NAV hintet om at kanskje uføretrygd var på sin plass, da er det noe som ikke stemmer,  både innenfor arbeidslivet, og innenfor nav-systemet.

Det er mange som kan jobbe, men som ikke får den sjansen de behøver for å kunne komme inn i/stå i arbeidslivet, og disse bør løftes opp.

 

Anonymkode: cdf37...1b5

Huff, alt for mange skrivefeil, beklager det!

Anonymkode: cdf37...1b5

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har heller ikke restarbeidsevne, og har akseptert det. 

Men da ingen arbeidsgivere, hverken orivat, kommunalt elker statlig, ville gi en ung, frisk, og stort sett oppegående mann en sjanse på grunn av hans behov for litt ekstra tilrettelegging (som sagt har han en liten kognitiv svikt), og NAV hintet om at kanskje uføretrygd var på sin plass, da er det noe som ikke stemmer,  både innenfor arbeidslivet, og innenfor bav-systemet.

Det er mange som kan jobbe, men som ikke får den sjansen de behøver for å kunne komme inn i/stå i arbeidslivet, og disse bør løftes opp.

 

Anonymkode: cdf37...1b5

hvorfor har du bruk for tilrettelegging? 
 

Anonymkode: dcbfe...9ff

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hvorfor har du bruk for tilrettelegging? 
 

Anonymkode: dcbfe...9ff

Hvis du leser innleggene mine tidligere i tråden ser du at jeg har et barn med lett kognitiv svikt, som hadde problemer med å komme inn i arbeidslivet. 

Anonymkode: cdf37...1b5

[Pipaluk]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En ok tråd, men med et tullete utgangspunkt.

Det er 350000 uføre her i landet. Da hjelper det lite å spørre "hvilke arbeidssteder og arbeidsgivere tar de inn". Selv om de fantes noen, er dette stedsavhengig og mengden de kunne avhjulpet er kanskje 0,5-1% av antallet uføre. Det sier seg selv at dette er nytteløst.

Det en er nødt til å se på, er hva disse uføre kunne gjort selv. Hva kunne de gjort, som kunne gitt noen kroner og at en kunne disponert gode timer selv?

Siden en med sikkerhet kan si at det finnes ikke arbeidsgivere til å avhjelpe brøkdelen av de uføre, bør man se på løsninger det de kan gjøre noe ei egen regi.

Dette har vært forsøkt debattert her før, men med null forståelse. Folk er fullstendig opphengt i at restarbeidsevnen skal utnyttes hos en arbeidsgiver (som ikke finnes). Det er altså lettere å skulle forholde seg til arbeidsgivere som ikke finnes, reisevei til og fra jobben, mulig faste arbeidstider, mulig stigma fra andre ansatte, enn å prøve å skape noe selv.

Om en skaper noe selv, vil en sannsynligvis gjøre noe meningsfullt og det kan bli penger ut av det. I tillegg kan en jobbe når en føler for det og i sitt eget tempo. Pengene er her ikke det viktigste, vil jeg mene. Det viktigste er at en sysselsetter seg i den grad en kan og så kan det også bli kroner ut av det.

Så til de kommende standardkommentarer:

"Hva skal jeg jobbe med da"? Det vet ikke jeg, men du bør se på hva hobbyer du har og mulig kanskje kunne ta en av disse og lage litt næring ut av det. Kanskje du hadde en jobb før du kan dra nytte av i en aktivitet hjemmefra? Kanskje du har et uutnyttet nettverk fra en tidligere jobb?

"Alle kan ikke jobbe hjemmefra". Det vet jeg, men en kan lettere lykkes med noe i eget tempo, når det likevel ikke finnes arbeidsgivere som tar en inn.

"Det er ikke for alle å starte for seg selv". Det vet jeg også, men det kan være lettere å ta en hobby å forsøke å tjene noen kroner på den istedet for å vente på arbeidsgiveren som aldri kommer.

"Alle kan ikke tjene penger på å strikke".  Det vet jeg også, men meg bekjent er ikke strikking det eneste en kan tjene noen kroner på.

Om en vil gjøre noe selv, bør en starte med å se hva interesser en har og om det er noen hobbyer en kunne tatt et steg lengre. En bør også se på hva en har jobbet med tidligere og se om dette kan utføres i en mindre og lettere grad fra et f.eks hjemmekontor. En har også kanskje folk en kjenner fra tidligere jobber som kan være med å bidra til tilrettelegging eler hjelp med oppstart og nye kontakter.

Jeg mener dette er veien å gå, ikke å sitte og håpe på at en arbeidsgiver skal forbarme seg over deg. Ja, de finnes, men det er veldig, veldig få av dem.

Anonymkode: 9b493...05f

Det kan være lurt å starte noe selv men mener du her at man er i stand til å forsørge seg selv med dette? 

Og hvis det ikke er nok til å betale livsopphold, hva er da poenget? Da kan man heller drive frivillig arbeid 

 

Endret 19. mai 2019 av Pipaluk

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Pipaluk skrev:

Det kan være lurt å starte noe selv men mener du her at man er i stand til å forsørge seg selv med dette? 

Og hvis det ikke er nok til å betale livsopphold, hva er da poenget? Da kan man heller drive frivillig arbeid 

 

 

 

Nei, jeg mener ikke en skal forsørge seg med dette. Det er heller ikke poenget for de aller fleste som søker etter arbeidsgivere som ufør. En har fått uføretrygd, om en jobber for seg selv eller hos en arbeidsgiver, vil dette være tilskudd til trygden. Eller en jobber såpass mye at en blir trukket i trygden. Da er man over på noe annet, som på sikt (om de nye reglene blir vedtatt) vil føre til reduksjon i uføregraden.

Det jeg snakker om er supplement til trygden. Som vil gjelde for de aller fleste uføre. En blir ikke ufør og så starter man jakten på å forsørge seg selv. Da man er ufør nettopp pga at man kan ikke forsørge seg selv.

Anonymkode: 9b493...05f

[Pipaluk]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg mener ikke en skal forsørge seg med dette. Det er heller ikke poenget for de aller fleste som søker etter arbeidsgivere som ufør. En har fått uføretrygd, om en jobber for seg selv eller hos en arbeidsgiver, vil dette være tilskudd til trygden. Eller en jobber såpass mye at en blir trukket i trygden. Da er man over på noe annet, som på sikt (om de nye reglene blir vedtatt) vil føre til reduksjon i uføregraden.

Det jeg snakker om er supplement til trygden. Som vil gjelde for de aller fleste uføre. En blir ikke ufør og så starter man jakten på å forsørge seg selv. Da man er ufør nettopp pga at man kan ikke forsørge seg selv.

Anonymkode: 9b493...05f

Kom gjerne med noen konkrete eksempler på dette? Du argumenterer med det samme i alle uføre-tråder

Jeg ser heller ikke poenget med dette så lenge det bare er lommepenger. 

Hva er poenget med dette?

tråden handler om folk som vil inn i arbeidslivet, ikke bare strikke kofter og selge det

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Pipaluk skrev:

Kom gjerne med noen konkrete eksempler på dette? Du argumenterer med det samme i alle uføre-tråder

Jeg ser heller ikke poenget med dette så lenge det bare er lommepenger. 

Hva er poenget med dette?

tråden handler om folk som vil inn i arbeidslivet, ikke bare strikke kofter og selge det

Ok, da takker jeg for meg.

Anonymkode: 9b493...05f

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En ok tråd, men med et tullete utgangspunkt.

Det er 350000 uføre her i landet. Da hjelper det lite å spørre "hvilke arbeidssteder og arbeidsgivere tar de inn". Selv om de fantes noen, er dette stedsavhengig og mengden de kunne avhjulpet er kanskje 0,5-1% av antallet uføre. Det sier seg selv at dette er nytteløst.

Det en er nødt til å se på, er hva disse uføre kunne gjort selv. Hva kunne de gjort, som kunne gitt noen kroner og at en kunne disponert gode timer selv?

Siden en med sikkerhet kan si at det finnes ikke arbeidsgivere til å avhjelpe brøkdelen av de uføre, bør man se på løsninger det de kan gjøre noe ei egen regi.

Dette har vært forsøkt debattert her før, men med null forståelse. Folk er fullstendig opphengt i at restarbeidsevnen skal utnyttes hos en arbeidsgiver (som ikke finnes). Det er altså lettere å skulle forholde seg til arbeidsgivere som ikke finnes, reisevei til og fra jobben, mulig faste arbeidstider, mulig stigma fra andre ansatte, enn å prøve å skape noe selv.

Om en skaper noe selv, vil en sannsynligvis gjøre noe meningsfullt og det kan bli penger ut av det. I tillegg kan en jobbe når en føler for det og i sitt eget tempo. Pengene er her ikke det viktigste, vil jeg mene. Det viktigste er at en sysselsetter seg i den grad en kan og så kan det også bli kroner ut av det.

Så til de kommende standardkommentarer:

"Hva skal jeg jobbe med da"? Det vet ikke jeg, men du bør se på hva hobbyer du har og mulig kanskje kunne ta en av disse og lage litt næring ut av det. Kanskje du hadde en jobb før du kan dra nytte av i en aktivitet hjemmefra? Kanskje du har et uutnyttet nettverk fra en tidligere jobb?

"Alle kan ikke jobbe hjemmefra". Det vet jeg, men en kan lettere lykkes med noe i eget tempo, når det likevel ikke finnes arbeidsgivere som tar en inn.

"Det er ikke for alle å starte for seg selv". Det vet jeg også, men det kan være lettere å ta en hobby å forsøke å tjene noen kroner på den istedet for å vente på arbeidsgiveren som aldri kommer.

"Alle kan ikke tjene penger på å strikke".  Det vet jeg også, men meg bekjent er ikke strikking det eneste en kan tjene noen kroner på.

Om en vil gjøre noe selv, bør en starte med å se hva interesser en har og om det er noen hobbyer en kunne tatt et steg lengre. En bør også se på hva en har jobbet med tidligere og se om dette kan utføres i en mindre og lettere grad fra et f.eks hjemmekontor. En har også kanskje folk en kjenner fra tidligere jobber som kan være med å bidra til tilrettelegging eler hjelp med oppstart og nye kontakter.

Jeg mener dette er veien å gå, ikke å sitte og håpe på at en arbeidsgiver skal forbarme seg over deg. Ja, de finnes, men det er veldig, veldig få av dem.

Anonymkode: 9b493...05f

Dette er lite gjennomtenkt. Hvordan mener du en som har begrenset arbeidskapasitet skal klare å komme ut av det med overskudd av en egenstartet bedrift, når det viser seg at veldig få som har full arbeidskapasitet ikke klarer det? Mange uføre har ikke klart å fullføre vgs, hvordan skal de styre økonomi, markedsføring og alt annet som hører med, i tillegg til evt produksjon av "hobbyen" sin? Man skal ha en ganske godt utgangspunkt om man skal få til dette. Man trenger også et godt nettverk, og det er det sjelden uføre har, fordi de ikke allerede har fått kontakter i arbeidslivet. Det koster også penger å starte opp en bedrift, og meg bekjent er ikke uførepensjonen veldig høy. I tillegg er det nok dessverre ikke mange sponsorer til en som er ufør/har lav arbeidskapasitet. At du mener at dette er løsningen viser hvor lite du kan om å starte egen bedrift, og om uføre generelt.

Anonymkode: e4cc2...17d