Når mor eller far har en kronisk sykdom

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en kronisk syk far. Fra tid til annen har jeg både hørt og lest hva enkelte mener om hvordan kroniske syke er som foreldre. Og det er rett og slett bare trist hvordan noen utenforstående har meninger om andres liv. 

Jeg har lyst til å dele hvordan det for meg var å vokse opp med en far som var syk. Jeg er fullt klar over at vi alle er forskjellige og antakelig sitter andre med andre erfaringer så jeg håper flere med en kronisk syk mor eller far også vil dele sin historie her.

Min far var ble syk like før min mor ble gravid og jeg har gjennom årene fått høre at noen mener at det er dårlig dømmekraft å få barn vel vitende om at den ene forelderen er syk, og det for resten av livet. Hvorfor de mener det har jeg egentlig ikke fått et skikkelig, fornuftig svar på, så de har det kanskje ikke selv heller.

Jeg sitter her som en ung voksen og ser tilbake på en barndom jeg anser som fin. Kjønnsrollene slik de var på den tiden ble litt byttet om med min mor og far. Min far kunne ikke stå i jobb på grunn av dårlig helse, så han var hjemme mens min mor jobbet fullt.

Nå skal jeg ikke male et fullstendig rosenrødt bilde av barndommen min, for ingen er perfekte. Men jeg har helt klart overvekt av gode minner. Sykdommen til far gikk i bølger. Noen ganger grei form, andre ganger dårligere og atter igjen elendig. I de dårlige periodene så hadde han så klart mye kortere lunte og tålmodigheten var dårlig. Det vil si at det skulle lite til før han ble irritert og ble strengere mot meg i dårlige perioder enn i gode perioder. Manges første tanke nå er erfaringsmessig "da turte ikke barne være seg selv slik barn skal". Men slik har jeg aldri følt det. Det at det ble raskere irettesetting da han var dårlig gjorde ikke slik at jeg ikke var slik som jeg alltid var. For far var alltid veldig flink til å alltid, hver eneste dag, si hvor glad han var i meg, og at jeg var det beste som noen gang hadde skjedd ham og at ingen var bedre enn meg. Han sa også ofte at jeg alltid skulle få være barn akkurat slik barn skal være til tross for periodene han ble raskt irritert. Jeg hadde også mange fine samtaler med mor oppgjennom årene.  Både far og mor var helt klare på at fars utfordringer med helsen var på grunn av sykdommen og ikke noe annet. Jeg vet også nå i ettertid at mor sa klart i fra til far dersom hun mente han var urimelig (og det gjorde far til mor også, for vi er alle kun mennesker). På en annen side så var en av tingene min mor snakket om at selv om jeg skulle fortsatt være barn slik et barn skal så var det fullt mulig å ta litt ekstra hensyn til far da han hadde dårlig perioder. Det var ikke nødvendig å trasse og protestere mest mulig ovenfor ham da, men jeg kunne gjerne komme til henne. På den måten lærte mor meg til å ta hensyn og vise empati ovenfor andre som jeg har hatt bruk for senere i livet, men at det samtidig er ok å få luftet tanker med andre.

Jeg husker også far som morsom, vi tullet og hadde det masse gøy. Og til tross for at han trengte mye hvile så husker jeg ham som tilstedeværende; han var jo stort sett alltid hjemme, jeg kom sjeldent hjem fra skolen til tomt hus, og da jeg og vennene mine ble større og kunne klare oss mye for oss selv så kunne vi være mye hjemme hos oss fordi far var jo alltid der. Far lærte meg masse om realfag, han lærte meg å ha bein i nesa og stå opp for meg selv, og han lærte meg å sette pris på det å ha en bra helse og ikke bare ta det for gitt. 

I dag savner jeg far hver eneste dag, han døde for noen måneder siden etter et langt liv med enormt med plager. Jeg ser tilbake på ham som den beste far jeg kunne få. Og det er veldig sårt, til tross for at jeg er voksen, å vite at enkelte mente far ikke skulle være bra nok for meg på grunn av sykdommen. Det er mye uvitenhet. 

Anonymkode: 3f579...39b