Dårlig samvittighet etter dødsfall og sykdom

[AnonymBruker]

I vinter mistet jeg morfaren min som betydde utrolig mye for meg. Ikke lenge etter fikk mamma et hjerteinfarkt, som hun heldigvis kom seg greit igjennom. Men i etterkant, så kjenner jeg på en fryktelig dårlig samvittighet overfor både mamma og mormor. Hvis de spør om jeg kan gjøre noe eller komme en tur, så klarer jeg ikke si nei. Uansett hvor dårlig jeg er, eller hvor sliten jeg er, så drar jeg. Og uansett om jeg har andre planer så drar jeg. Har prøvd noen ganger å ikke gi etter for det, men da spises jeg opp av dårlig samvittighet og begynner å gråte i stedet. Jeg er så livredd for at en av dem skal dø også har jeg sagt nei til noe de ønsker som det siste jeg har gjort. Det her begynner å spise meg opp fullstendig. Det er ikke bra for meg å gi etter for alt heller. Noen som har noen råd for hvordan jeg kan snu tankegangen?

Dette kommer nok mye av det at morfar var syk over ganske lang tid. Og jeg stilte opp på besøk nesten daglig i flere måneder. Men mot slutten var jeg så ufattelig sliten at jeg bare ikke orket mer. Så jeg skjønte ikke hvor syk han egentlig var før de ringte fra sykehuset og ba oss komme ned. Jeg vet ikke om jeg levde i fornektelse eller om det var fordi det hadde vart så lenge at jeg ikke skjønte at han var verre. Men den samvittigheten gnager meg så innmari. At jeg svikta når han trengte meg som mest den siste uka han levde. Tårene renner bare jeg skriver her. Nå har det snart gått et halvt år, og sorgen er like stor som dagen etter han døde. 

Anonymkode: a98fd...2bd

[AnonymBruker]

Nå må du være 100% ærlig mot deg selv og mot de rundt deg.. Ta en prat med dem og si det som det er. Fortell dem at du er sliten og bærer på en sorg etter morfaren din sin bortgang og at du har det tungt! Dem kommer til å forstå. 

Anonymkode: 01946...019

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nå må du være 100% ærlig mot deg selv og mot de rundt deg.. Ta en prat med dem og si det som det er. Fortell dem at du er sliten og bærer på en sorg etter morfaren din sin bortgang og at du har det tungt! Dem kommer til å forstå. 

Anonymkode: 01946...019

Det gjør dem nok, men de har jo en stor sorg de bærer på de og. Mamma er deprimert etter dette, og mormor blir sittende mye alene nå som det har gått en stund. I starten var alle mye der, men så kommer jo hverdagen tilbake og folk må fortsette livene sine og da strekker ikke alltid tida til. 

Anonymkode: a98fd...2bd

[wintergirl]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I vinter mistet jeg morfaren min som betydde utrolig mye for meg. Ikke lenge etter fikk mamma et hjerteinfarkt, som hun heldigvis kom seg greit igjennom. Men i etterkant, så kjenner jeg på en fryktelig dårlig samvittighet overfor både mamma og mormor. Hvis de spør om jeg kan gjøre noe eller komme en tur, så klarer jeg ikke si nei. Uansett hvor dårlig jeg er, eller hvor sliten jeg er, så drar jeg. Og uansett om jeg har andre planer så drar jeg. Har prøvd noen ganger å ikke gi etter for det, men da spises jeg opp av dårlig samvittighet og begynner å gråte i stedet. Jeg er så livredd for at en av dem skal dø også har jeg sagt nei til noe de ønsker som det siste jeg har gjort. Det her begynner å spise meg opp fullstendig. Det er ikke bra for meg å gi etter for alt heller. Noen som har noen råd for hvordan jeg kan snu tankegangen?

Dette kommer nok mye av det at morfar var syk over ganske lang tid. Og jeg stilte opp på besøk nesten daglig i flere måneder. Men mot slutten var jeg så ufattelig sliten at jeg bare ikke orket mer. Så jeg skjønte ikke hvor syk han egentlig var før de ringte fra sykehuset og ba oss komme ned. Jeg vet ikke om jeg levde i fornektelse eller om det var fordi det hadde vart så lenge at jeg ikke skjønte at han var verre. Men den samvittigheten gnager meg så innmari. At jeg svikta når han trengte meg som mest den siste uka han levde. Tårene renner bare jeg skriver her. Nå har det snart gått et halvt år, og sorgen er like stor som dagen etter han døde. 

Anonymkode: a98fd...2bd

Kondolerer så mye for bortgangen til din morfar💐Så trist å lese at du har det så vondt Ts. Tror de fleste føler de kunne gjort noe mer når de mister noen nære, så du er ikke alene . Men dette tar som du sier overhånd over livet ditt og det er ikke bra. Du har gjort mer en nok for din morfar, så ikke plag deg med sånne tanker. Du kan jo snakke med din mor om følelsene dine også. Hun blir neppe lei seg, heller glad for at du åpner deg for henne. Derifra kan dere finne en løsning for at du skal få det bedre selv og kunne få gjort dine ting. Viktig å tenke litt på seg selv også vet du😊 Men som sagt, ikke bær på disse tankene alene. 

Endret 18. mai 2019 av wintergirl

[SoWhat?]

Vet du? At det er så viktig å kunne si nei! Ta vare på deg selv også, det må du for alles skyld. Jeg elsker at folk er ærlige og sier nei iblant. Fordi når de da sier ja, så vet jeg at de virkelig vil og kan. Og det betyr såå mye mer at de vil, enn at de sier "ja" pga press. Gjør deg selv og andre en tjeneste ved å være oppriktig Ts! 

Leit å se ang morfaren din ❤️ ta vare på deg selv! 

[AnonymBruker]

De gir meg ikke dårlig samvittighet altså. Men hvis jeg feks sier nei til noe fordi jeg har tenkt til å gjøre noe annet. Så går det sjeldent mer enn 15-20 minutter, før jeg endrer om og gjør det de vil fordi samvittigheten min spiser meg opp. 

Anonymkode: a98fd...2bd

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De gir meg ikke dårlig samvittighet altså. Men hvis jeg feks sier nei til noe fordi jeg har tenkt til å gjøre noe annet. Så går det sjeldent mer enn 15-20 minutter, før jeg endrer om og gjør det de vil fordi samvittigheten min spiser meg opp. 

Anonymkode: a98fd...2bd

Hm. Hvordan er du selv da? Takler du et nei? 🙂

[AnonymBruker]

1 minutt siden, SoWhat? skrev:

Hm. Hvordan er du selv da? Takler du et nei? 🙂

Stort sett ja. Men jeg vet at mormor ikke takler det, og jeg har alltid blitt sett på som egosentrisk i familien fordi jeg har gått helt andre veier enn dem i livet og tatt egne valg. Og selv om jeg har endret prioriteringene med alderen (er 40), så har de liksom ikke fått det med seg. Selv om de sier jeg stilte opp mer enn hva noen kunne forvente av meg da han var syk. Og jeg hater å ha det på meg at jeg er egosentrisk. 

Anonymkode: a98fd...2bd

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stort sett ja. Men jeg vet at mormor ikke takler det, og jeg har alltid blitt sett på som egosentrisk i familien fordi jeg har gått helt andre veier enn dem i livet og tatt egne valg. Og selv om jeg har endret prioriteringene med alderen (er 40), så har de liksom ikke fått det med seg. Selv om de sier jeg stilte opp mer enn hva noen kunne forvente av meg da han var syk. Og jeg hater å ha det på meg at jeg er egosentrisk. 

Anonymkode: a98fd...2bd

Du virker ikke det minste egosentrisk av det du skriver her! Jeg har også gått helt utenfor hva som var forventet av familien, så kjenner igjen det. Men du er både empatisk og synpatisk om en ser det du skriver her. Noen vil manipulere, og mulig de ikke tenker sånn. Men da er det jo din oppgave å stå for den du er, og ikke la deg dirigere. Hadde jeg syntes at du virker egoistisk hadde jeg sagt det. 

Du fungerer best når du har det bra. Du skal ikke gå på akkord med deg selv. Det er viktig at du ikke gjør det! Så kan du bidra mer når du har muligheten! 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, SoWhat? skrev:

Du virker ikke det minste egosentrisk av det du skriver her! Jeg har også gått helt utenfor hva som var forventet av familien, så kjenner igjen det. Men du er både empatisk og synpatisk om en ser det du skriver her. Noen vil manipulere, og mulig de ikke tenker sånn. Men da er det jo din oppgave å stå for den du er, og ikke la deg dirigere. Hadde jeg syntes at du virker egoistisk hadde jeg sagt det. 

Du fungerer best når du har det bra. Du skal ikke gå på akkord med deg selv. Det er viktig at du ikke gjør det! Så kan du bidra mer når du har muligheten! 

Jeg skal ikke nekte for at jeg har vært veldig selvopptatt da jeg var yngre. Men jeg har vokst mye og tatt til meg mye lærdom i ettertid. Noe av problemet ligger nok i at jeg er konfliktsky, så jeg sier ikke fra før jeg har fått så nok at jeg eksploderer, og da kan jeg vel fort virke egosentrisk. Men jeg ville gått over lik for de jeg er glad i. De betyr alt for meg. 

Jeg vet du er ærlig, har sett deg i andre debatter, og lagt merke til at du er brutalt ærlig, enten vi er enige eller uenige om ting. Så tusen takk ❤️ 

Anonymkode: a98fd...2bd

[SoWhat?]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal ikke nekte for at jeg har vært veldig selvopptatt da jeg var yngre. Men jeg har vokst mye og tatt til meg mye lærdom i ettertid. Noe av problemet ligger nok i at jeg er konfliktsky, så jeg sier ikke fra før jeg har fått så nok at jeg eksploderer, og da kan jeg vel fort virke egosentrisk. Men jeg ville gått over lik for de jeg er glad i. De betyr alt for meg. 

Jeg vet du er ærlig, har sett deg i andre debatter, og lagt merke til at du er brutalt ærlig, enten vi er enige eller uenige om ting. Så tusen takk ❤️ 

Anonymkode: a98fd...2bd

Hm. Nettopp det med konfliktskye. Det sier ofte "pang" 🙂 hadde faktisk en samtale på det tudligere i dag da en kompis her "klikka". Og han er såå konfliksky. Jeg skjønte godt hva som skjedde, og fikk sagt til et par andre som ble 😮 🙂

men en MÅ jo ta vare på seg selv for å kunne være noe givende for andre! Har en overskudd så kan en bidra. Ellers blir alt et ork, og ikke særlig fruktbart. Ingen av oss er overmennesker. Si fra du. Og så er du tilstede når du har kaoasitet 🙂 det er bra nok!

ps. Ja, jeg sier hva jeg mener når jeg engasjerer meg. Jeg har litt tvangstanker om å ikke juge 😄 tuller ikke heller faktisk! Jeg sier det jeg mener jeg. Og takler helt fint uenighet! Vært kjedelig om vi var enige om alt. Lite inspirasjon da.... 🙂

[PecanPie]

Først: så leit å høre om morfaren din ❤️

Så: Kan du snu på det? Avtale i forkant, for eksempel på torsdag «tilfeldig» begynne p snakke om «på lørdag skal jeg på kafé med Lise i 12-tiden, det blir hyggelig! Hvis du vil kan jeg komme en tur etterpå, kanskje vi kan gå en tur?» e.l.? Da har du satt timeplanen, så de til en viss grad må tilpasse seg deg og ikke omvendt.

Jeg slet med bekymringsangst etter at pappa var syk for noen år siden. Klarte, som deg, «aldri» å si nei om han ba meg stille opp. Hva hvis det var siste gangen vi pratet sammen noen sinne? Hva hvis våre siste ord var en uenighet? Disse tankene førte meg inn i en depresjon og, som sagt, angst. Til slutt (med god hjelp fra psykolog) fant jeg ut at jeg måtte prioritere meg selv noen ganger, selv om det førte til en del tårer i frustrasjon fra min side. 

Pappa døde for to uker siden, og noe av det siste vi snakket om var en teit uenighet om dekkskift. Han var for dårlig til å skifte de selv, men jeg hadde jobb og studier som jeg måtte konsentrere meg om. Men fordi jeg har øvd meg en stund på å si nei, så har jeg ikke dårlig samvittighet for det. At pappa døde nå har ingen sammenheng med våre hverdagsfeider. Vi var jo glade i hverandre selv om vi til tider var uenige. Vi har hatt langt flere fine stunder enn stunder som ikke har vært fine. Heldigvis fikk vi en slik fin stund sammen kvelden før han døde - selv om jeg selvsagt skulle sett at han fortsatt var blant oss. 

Jeg tror både du og dine nærmeste tjener på at du prioriterer deg selv, og så de andre. Om du hele tiden går rundt og føler at du kunne gjort mer, vil du aldri kunne få gjort nok. Du, og bare du, finner ut når nok er nok for det, og det er bra nok! (Beklager alle nok-ene, men det kan liksom ikke understrekes nok 😉).

[AnonymBruker]

På 21.5.2019 den 9.44, PecanPie skrev:

Først: så leit å høre om morfaren din ❤️

Så: Kan du snu på det? Avtale i forkant, for eksempel på torsdag «tilfeldig» begynne p snakke om «på lørdag skal jeg på kafé med Lise i 12-tiden, det blir hyggelig! Hvis du vil kan jeg komme en tur etterpå, kanskje vi kan gå en tur?» e.l.? Da har du satt timeplanen, så de til en viss grad må tilpasse seg deg og ikke omvendt.

 

I utgangspunktet ikke en dum ide. Men vi bor så tett på familien her. Det vil si, tre hus på en gedigen tomt. Så det er liksom nabohusene både mamma og mormor bor i. De vet jo jeg er hjemme og det er jo bare å ta en tur over gårdsplassen. 

Anonymkode: a98fd...2bd