Slutt

[Gjest gjest1]

Jeg må bare få ut litt tanker her.

I går fikk jeg verdens største sjokk, skulle møte kjæresten en plass men han virket ganske passiv over telefonen og ville ikke ditten og ville ikke datten. Skjønte ingenting siden han vanligvis ikke trenger å bli spurt to ganger om å finne på noe.. Så jeg spurte han om det var noe galt jeg hadde gjort eller noe (han spurte om vi heller kunne snakkes i morra først), og at jeg ikke ville sitte og bekymre meg for om noe var galt, jeg kjente jeg ble kvalm og fikk en dårlig følelse der jeg satt allerede.

Nei ikke noe personlig sånn sett, men nå måtte han plutselig treffe meg, kunne ikke ta det over telefonen.

Så jeg møtte han da, og vi kjørte til et sted rett utenfor byen. Tror aldri en biltur har vært så lang før, ingen sa et ord før vi var framme.

Iallfall så ble det slutt der da, for at i det siste hadde han ikke greid å tenke på faren sin (han døde for noen måneder siden), og var ikke tilstede i hodet sitt lengre og brukte bare tiden på å røyke hasj for å glemme, derfor var det kun pes å tenke på meg nå, han har jo moren sin å ta seg av hjemme som er 10 ganger så fra seg som han.

Jeg vet jeg burde visst at noe slikt kanskje skulle skje siden da vi ble sammen var noe av det første han sa det at faren lå for døden med kreft. Men likevel skjønner jeg ikke en ting, og sitter tilbake som et stort spørsmålstegn...

Det var han som spurte om vi skulle være sammen(som et par), mesteparten av tiden han var den til å ringe først for å finne på noe, ville alltid ha meg til å overnatte, eller overnatte hos meg, virket helt gira, og snakket iallfall sammen lenge hver dag.

Og jeg klarer ikke være sinna på han nesten, pga situasjonen hans. Jeg forstår han faktisk veldig godt, jeg skulle bare ønske at han ikke ville oppført seg slik han gjorde, faktisk dagen før så var jeg jo på besøk og alt virket så fint som det alltid gjorde.

Han sa jo at han prøvde å spille glad for å fortrenge ting. Mest sannsynligvis har det gjort ting verre.

Så sto jeg opp i dag da, tror dette er den jævligste morraen min noen sinne. Har aldri vært sammen med en så (nesten) perfekt fyr noen gang, han var så grei på alle områder og det er det som er så surt, at alt var helt perfekt mellom oss og plutselig kommer denne her i trynet på meg.

Og det værste er at jeg våknet ca 4 tida i natt, lå i fler timer våken og tenkte "men jeg elsker han jo" og det var det første som skjedde i dag morges for noen minutter siden også. Men jeg vet ikke. Jeg har aldri følt så sterkt for noen noensinne, om jeg ikke elsker han, er jeg iallfall så glad i han som noen kan bli.

Alt rundt meg minner meg om han, og det gjør så vondt at vi aldri skal være sammen mer.

Han sa jo han ikke skulle utelukke noe når han blir klar i hodet igjen, men den der har jeg hørt forige gang jeg ble dumpa også.

Men så klart håper jeg det. To folk som passer så godt sammen burde være sammen.

Jeg skulle bare ønske jeg hadde pushet han mer til å prate om faren, siden det var tydeligvis det som var en av årsakene, han følte han ikke greide å åpne seg nok for meg, og visste ikke hvorfor.

Jeg aner heller ikke, jeg har kanskje ikke spurt nok, eller "vist nok interesse" siden jeg ikke kjente faren, bare holdt rundt han når han var trist og spurt han nå og da hvordan det gikk.

Men det virket jo som det gikk så fint med han, men da visste jeg jo ikke han prøvde å skjule det.

Nei, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg skulle ønske jeg egentlig sov enda og det var natt til mandag og dette ikke hadde skjedd. Eller at han var så høy i går og ikke visste bedre. Men det er bare ønsketenkning fra min side.

[Gjest Bellatrix]

:trøste: Trist å høre Spidey. Ta vare på deg selv. Håper ting går bedre med han etterhvert.

[Gjest gjest1]

Takktakk Det håper jeg også. Skulle ønske han ikke hadde opplevd det, for begge oss sin del for å være halvegoistisk..

Uff sitter og holder på og kaste opp.. må ha noen å snakke med, bestevenninna mi sover jo hos meg da, men tør ikke vekke henne, se på klokka!

Greide bare ikke sove mer. Skulle egentlig vært på skolen, men sitter bare og griner og orker ikke noenting. Vil egentlig prate litt med mamma, men hun tar ikke jobbtelefonen, så jeg aner ikke hva jeg skal ta meg til.

Alt jeg vil er at han skal ringe meg og si han gjorde en tabbe i går...

[Kristin S]

Men når han får tenkt seg litt om og ting roer seg, så kan det vel faktisk hende han ringer å sier at han gjorde en feil? Man vet jo aldri!

Selvom det er ufattelig liten trøst nå...Det skjønner jeg.

Men uansett. Håper det går bra med deg! Og at ting ordner seg!

[LilleBille]

Spidey :trøste:

[Gjest gjest1]

Men når han får tenkt seg litt om og ting roer seg, så kan det vel faktisk hende han ringer å sier at han gjorde en feil? Man vet jo aldri!  

Selvom det er ufattelig liten trøst nå...Det skjønner jeg.  

Men uansett. Håper det går bra med deg! Og at ting ordner seg!

Jeg håper det. Har merket selv når jeg har røykt at jeg får rare følelser for han, og ikke som når jeg er klar i hodet. Og det er etter ett trekk av en pipe, han tar egentlig altfor mange piper til dagen. Blir bekymret jeg.

[Gjest Anonymous]

Trist å høre.

Dessverre kan et dødsfall i nær familie få slike utfall. Synes han har vært fair mot deg og prøvd å fortelle hva problemet er. Å miste et nært familiemedlem er noe av det mest dramatiske et menneske kan oppleve, så jeg skjønner at han trenger tid til å fordøye dette.

Er det mulig at dere kan legge forholdet litt på vent? Vet at dette ikke alltid fungerer i praksis, men hvis du kan være en person han kan snakke med og få trøst hos, er det mulig dere finner tilbake til hverandre etterhvert.

[Gjest Anonymous]

Sånn som du beskriver det synes jeg det ser ut som han gjør det riktige. Han har nok mange bekymringer og synes det er vanskelig å takle dem (og enig med deg i at han kanskje ikke gjør det lureste hvis han røyker mer for å døyve problemene). Det blir nok for mye å tenke på hvis han enten føler at han er til belastning for deg eller må "spille" for å virke glad.

Men jeg håper det ordner seg for han, og for deg også.

[Gjest gjest1]

Trist å høre.  

Dessverre kan et dødsfall i nær familie få slike utfall. Synes han har vært fair mot deg og prøvd å fortelle hva problemet er. Å miste et nært familiemedlem er noe av det mest dramatiske et menneske kan oppleve, så jeg skjønner at han trenger tid til å fordøye dette.  

Er det mulig at dere kan legge forholdet litt på vent? Vet at dette ikke alltid fungerer i praksis, men hvis du kan være en person han kan snakke med og få trøst hos, er det mulig dere finner tilbake til hverandre etterhvert.

Spurte om vi kunne det, og han sa at han ikke skulle utelukke noe. Men som sagt har jeg hørt den før, og vet ikke hvor seriøst den skal tas...

Har mistet 4 familiemedlemmer selv, og vet det er grusomt. Har prøvd å få han på gli med å fortelle om mine egne opplevelser, og sagt han må bare snakke med meg om det er noe. Men det klarte han ikke.

Så får jo bare håpe det ordner seg for han slik at det ordner seg for begge.

[Gjest Anonymous]

Ei venninne av meg er sammen med en som mistet faren sin i løpet av den første tida de var sammen. Nå er de noen år eldre enn deg, og leilighet og jobb og sånt som gjør det "lettere" å være stabil i et forhold, kanskje. Uansett, han snakket ikke noe om tapet av faren, selv om venninna mi spurte. Han snakket heller ikke så mye om andre følelser, og de første månedene syntes venninna mi det var vanskelig å forstå hvor hun hadde han, om de kom til å fortsette å være sammen, osv. Jeg tror også det var vanskelig for han å tenke konkret på forholdet på den tida.

Sånn er det kanskje med han du har vært sammen med også, bare at han kanskje har et enda nærere/mer forpliktende forhold til moren/familien sin akkurat nå. Kanskje, da. Uansett ønsker jeg deg alt godt, og håper det ordner seg:)

[nyibyen]

Merkelig hvordan gutter er i slike situasjoner. Jeg tror mange jenter ville ha vært ekstra glade for å ha en kjæreste som vi kunne få trøst og styrke hos hvis vi opplevde et dødsfall i nærmeste familie og vanskelige situasjoner etter dette.

Men mange gutter synes da det blir en ekstra belastning å måtte forholde seg til en kjæreste i tillegg til alt dette.

Kanskje det er lurt å vise ham (mens du samtidig holder avstand slik at du ikke maser eller presser ham til noe) at du er der for ham, og at du bryr deg om ham? Så kanskje han snur når han får litt ro på seg?

[Gjest Anonymous]

Merkelig hvordan gutter er i slike situasjoner. Jeg tror mange jenter ville ha vært ekstra glade for å ha en kjæreste som vi kunne få trøst og styrke hos hvis vi opplevde et dødsfall i nærmeste familie og vanskelige situasjoner etter dette.

Når både dødsfallet og forholdet er relativt ferskt (?) så kan det fort bli vanskelig å dyrke kjærligheten videre, samtidig som man har en drøss av andre følelser en må bearbeide og sortere. Det blir fort til at man snubler følelsesmessig, og ønsker å ha tid for seg selv og sortere det hele ut på egenhånd.

[Gjest Jente]

Føler med deg. Du har det ikke lett. Sannsynligvis har han for mye å forholde seg til, og det er forståelig når han har mistet faren sin.

I dette tilfellet kan det være at dere finner sammen igjen når han får sørget ut. Jeg ville ikke sammenlignet denne situasjonen med den tidligere hvor man ikke fant tilbake til hverandre igjen. Alle tilfeller er forskjellige.

Varm tanke til deg!

[Gjest gjest1]

Også er jeg så tett i hue at jeg av tidligere erfaringer er redd for at han kun har brukt meg. Han andre exen min gjorde det jo slutt fordi han ikke hadde tid til dame pga examen, fant ny dame, pulte halve byen osv..

Er redd han her og er sånn, selv om jeg kjenner han og han ikke er slik. Han hadde jo mye bedre grunn til å gjøre det slutt også.

[Gjest Pjusk]

Trist å høre, Spidey! Kjærlighetssorg gjør fysisk vondt! Men jeg er 100% sikker på at alt snart blir bedre - det er straks sol, sommer og ferie!!

Hmmm, jeg må også bare si at når et forhold ikke går til tross for et dødsfall i familien, tror jeg som oftest at dette forholdet ikke hadde fungert likevel. Det er alltid vanskelig å gjøre det slutt og noen ganger kan man lage grunner som gjør det mer "følelsesmessig lettere". Jeg mener selvfølgelig ikke at han lyver om at han sørger over faren sin (selvfølgelig sørger han!), men hvis følelsene hans for deg hadde vært sterke nok hadde han vel hentet styrke fra forholdet deres isteden for å se på det som en belastning i sorgen?

Og hvorfor sier jeg dette? Fordi jeg synes du skal legge dette bak deg og ikke håpe han kommer tilbake når han har fått sorgen over faren sin på avstand.

Og du - det at han røyker hasj er ikke helt OK! Det gjør ham ikke til et dårlig menneske, men det burde gi deg et lite varselsignal. Du sier han har gode grunner til å røyke hasj. Synes du det? Er det en OK måte å møte livets motgang og problemer på?

Du er ei søt og morsom jente Spidey - jeg er sikker på at du går en morsom sommer i møte!! Men jeg skjønner selvfølgelig at du er kjempelei deg (been there, done that - jeg hadde en kjærlighetssorg når jeg var 19 som jeg enda ikke har glemt, jeg er nå 34).

[Gjest Colibri]

Jeg tror han bruker dette med faren som et påskudd for et brudd. Vi mennesker er "snille", og når vi ønsker å avslutte et forhold, så vi leter alltid etter gode unnskyldninger(både overfor oss selv og overfor kjæresten), som rettferdiggjør handlingen, og som gjør det lettere for partneren å akseptere.

Å si at vi er lei av forholdet, og at vi ikke er glad i vedkommende lenger, er på en måte mindre stuerent.

Feigt kanskje, men slik er det ofte.

[Gjest gjest1]

Vet at ikke røykingen er ok, men samtidig forstår jeg han.

Jeg kjenner han ganske godt, så det du sier om at han sliter med forholdet ellers, det stemmer ikke, han har sagt hvordan ting ligger an til fler personer som jeg har hørt det av. Det er bare det at han ikke har kjent meg så lenge og ikke fikk til å åpne seg opp for meg, og når i tillegg han har en mor som krever masse oppmerksomhet, pluss å greie å ha noen å snakke med selv, ble dette litt vanskelig.

Så å håpe på at han kommer tilbake, det kommer jeg til å gjøre uansett.

Men ja jeg håper det blir bedre nå som sommeren kommer. Bedre å være lei seg når det er lyst, enn som i vinter da det var helt mørkt, var ikke noe særlig det.

Men jeg må nødt til å prate med han uansett, for å få ut enkelte ting, siden jeg ble så satt ut i går.

Kjipt jeg sa at han var den som fikk ta kontakt da, siden han gjorde det slutt, og jeg ikke ville trenge meg på.

Men han må jo ringe en gang, jeg har jo masse ting av han sine her..

[Gjest celine]

stor trøste- til deg, Spidey..

Vet dessverre så utmerket godt hvor inderlig vondt det gjør!

[Gjest gjest1]

Jeg tror han bruker dette med faren som et påskudd for et brudd. Vi mennesker er "snille", og når vi ønsker å avslutte et forhold, så vi leter alltid etter gode unnskyldninger(både overfor oss selv og overfor kjæresten), som rettferdiggjør handlingen, og som gjør det lettere for partneren å akseptere.

Å si at vi er lei av forholdet, og at vi ikke er glad i vedkommende lenger, er på en måte mindre stuerent.

Feigt kanskje, men slik er det ofte.

Jeg spurte han faktisk rett ut om dette var grunnen, siden jeg var så lei av at folk slår opp av snille falske grunner, og han sverget, vi hadde det kjempefint, men han hadde begynt å gli fra meg inni hodet sitt for han hadde for mye annet å tenke på. Jeg vet selv hvor vi sto.

[Gjest gjest1]

stor trøste- til deg, Spidey..

Vet dessverre så utmerket godt hvor inderlig vondt det gjør!