Blande meg i vektproblemer til niesen min?

[AnonymBruker]

Har en niese (8 år) jeg er veldig glad i som strever med vekten. Både moren hennes og jeg har selv slitt med fedme siden barndom og jeg synes fryktelig synd i tantebarn som nå går i våre fotspor. Jeg er usikker på om jeg skal tørre å blande meg. Vet rett og slett ikke hvordan det vil bli mottatt om jeg skulle si noe og jeg er egentlig svært konflitksky.

Barnet sliter med selvfølelsen og kanskje mobbing. Jeg vet foreldrene skjønner at datteren er overvektig og de har forsøkt å ta noen grep - men jeg tror det har sklidd helt ut i det siste. Hun har feks kort skolevei men blir likevel kjørt og f.eks i dag spiste hun både dobbelt å mye middag OG dessert som oss andre voksne (dette skjer ofte i familieselskap). Jeg  ble sjokkert når jeg deretter fikk høre at hun i tillegg hadde spist over 13 is i dag. Jeg synes synd i barnet som ikke kan begrense seg og ikke får hjelp av de voksne.

Jeg sitter med en vond klump i magen i dag, og føler på den ene siden at jeg burde gjøre (si) noe, men på den andre at jeg som barnløs slektning bør passe mine egne saker.. hva ville dere gjort?

Anonymkode: 136cc...77b

[AnonymBruker]

Ikke bland deg inn uten at du blir bedt om det. 

Anonymkode: b1b69...13c

[AnonymBruker]

Hvordan er det du mener du kan gjøre en positiv forskjell for denne familien?

Anonymkode: b241f...ba4

[AnonymBruker]

13 is? Det var mye selv om det er 17. Mai. Håpet du får gode råd.

Anonymkode: 98bec...055

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er det du mener du kan gjøre en positiv forskjell for denne familien?

Anonymkode: b241f...ba4

måtte ha vært å svært forsiktig kommet med innspill om at hun spiser svært mye, og at kanskje hun behøver hjelp til å kontrollere dette.. eh.. nei jeg vet helt ærlig ikke.. 

Anonymkode: 136cc...77b

[AnonymBruker]

Moren til barnet er nok fullstendig klar over hvor landet ligger. Dessverre har nok barnet dårlig livsstil pga hennes egen mor har det, og moren må forandre seg før hun kan hjelpe barnet. Det du beskriver er ikke unormalt. Slike saker som det der er ofte lost case fordi det krever mye av forelderen, og en hverdag med barn er krevende nok i seg selv, ikke sant... 

Min bror var overvektig som barn. Han ble grovt mobbet som følge av vekten. Man tenker vell at her er det barna man skal ta tak i, de som mobber. Men det er vanskelig når skaden allerede er skjedd, at et barn har blitt mobbet. Og det er ikke alltid man klarer å kontrollere hva som kommer ut av barna sin munn... 

Trist at det skal være slik. Jeg får vondt i meg når jeg ser overvektige barn, for jeg husker selv hvor fælt det var å være et. 13 is er så klart altfor mye, og jeg tror folk som overspiser, faktisk kan spise mindre enn det. Spesielt at foreldrene ikke setter grenser. Men regner med barnet blir rasende om hun får et nei, og at foreldrene ikke gidder å takle det. Bedre at ungen blir sykelig overvektig og kommer til å slite med det livet ut, fremfor å diskutere og sette grenser... 

Sorry altså. Jeg blir lei meg og provosert bare. 

Anonymkode: 3df55...95a

[AnonymBruker]

Kanskje du kan bistå dem og tipse dem om ernæringsfysiolog?

Anonymkode: a9f84...20e

[AnonymBruker]

I slike tilfeller er det lurt å ta kontakt med helsesøster eller lege. Få gode råd. 

Anonymkode: 3df55...95a

[AnonymBruker]

Kan legge til at jeg har gått ned en del i vekt selv og snart er normalvektig, mens min søster ikke har lykkes helt til tross for å ha forsøkt mye og mye jojo. Det er nok kanskje en stor del av problemet(..?)

Ts 

Anonymkode: 136cc...77b

[sonush]

Jeg ville ha nevnt det for mora. Jeg er ikke enig i at man skal la vær å blande seg inn, om det er nær familie. 

Men ALDRI og da mener jeg absolutt ALDRI si noe som helst foran jentungen. Ikke antyd en gang. Hun er i en alder hvor det skal ikke så mye til før kommentarer får en påvirkning man ikke ønsker. Det sier jeg både som barnesykepleier, men også som mor til unge jenter. Må også minne om den 13 år gamle jenta som døde av spiseforstyrrelser, som startet med bakgrunn i kommentarer hun fikk da hun var 9 år. En etablert spiseforstyrrelse kan ta flere år å komme seg ut av.  

[AnonymBruker]

1 minutt siden, sonush skrev:

Jeg ville ha nevnt det for mora. Jeg er ikke enig i at man skal la vær å blande seg inn, om det er nær familie. 

Men ALDRI og da mener jeg absolutt ALDRI si noe som helst foran jentungen. Ikke antyd en gang. Hun er i en alder hvor det skal ikke så mye til før kommentarer får en påvirkning man ikke ønsker. Det sier jeg både som barnesykepleier, men også som mor til unge jenter. Må også minne om den 13 år gamle jenta som døde av spiseforstyrrelser, som startet med bakgrunn i kommentarer hun fikk da hun var 9 år. En etablert spiseforstyrrelse kan ta flere år å komme seg ut av.  

Så klart.. jeg husker selv i dag kommentarer jeg hørte i den samme alderen (fra mine foreldre vedr vekten min).  

Ts

Anonymkode: 136cc...77b

[sonush]

Det fleste voksne skjønner det heldigvis, men jeg var (gr egen jobberfaring) veldig forsiktig, bevisst forsiktig, om å snakke om slanking og slikt. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, sonush said:

Jeg ville ha nevnt det for mora. Jeg er ikke enig i at man skal la vær å blande seg inn, om det er nær familie. 

Men ALDRI og da mener jeg absolutt ALDRI si noe som helst foran jentungen. Ikke antyd en gang. Hun er i en alder hvor det skal ikke så mye til før kommentarer får en påvirkning man ikke ønsker. Det sier jeg både som barnesykepleier, men også som mor til unge jenter. Må også minne om den 13 år gamle jenta som døde av spiseforstyrrelser, som startet med bakgrunn i kommentarer hun fikk da hun var 9 år. En etablert spiseforstyrrelse kan ta flere år å komme seg ut av.  

Hun døde av avmagring.

Helt enig i at TS ikke bør si noe til jenta, men ta det veldig pent og forsiktig opp med moren - gjerne innledningsvis si nettopp at hun er redd for å blande seg borti noe som ikke er hennes sak, men at hun gjerne vil bistå med tips og råd til vektnedgang, om dette er ønskelig.

Anonymkode: 6ff51...84b

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har en niese (8 år) jeg er veldig glad i som strever med vekten. Både moren hennes og jeg har selv slitt med fedme siden barndom og jeg synes fryktelig synd i tantebarn som nå går i våre fotspor. Jeg er usikker på om jeg skal tørre å blande meg. Vet rett og slett ikke hvordan det vil bli mottatt om jeg skulle si noe og jeg er egentlig svært konflitksky.

Barnet sliter med selvfølelsen og kanskje mobbing. Jeg vet foreldrene skjønner at datteren er overvektig og de har forsøkt å ta noen grep - men jeg tror det har sklidd helt ut i det siste. Hun har feks kort skolevei men blir likevel kjørt og f.eks i dag spiste hun både dobbelt å mye middag OG dessert som oss andre voksne (dette skjer ofte i familieselskap). Jeg  ble sjokkert når jeg deretter fikk høre at hun i tillegg hadde spist over 13 is i dag. Jeg synes synd i barnet som ikke kan begrense seg og ikke får hjelp av de voksne.

Jeg sitter med en vond klump i magen i dag, og føler på den ene siden at jeg burde gjøre (si) noe, men på den andre at jeg som barnløs slektning bør passe mine egne saker.. hva ville dere gjort?

Anonymkode: 136cc...77b

Du skal ikke ta tak i vektproblemene hennes. Men det du kan gjøre er å være en god venn og tante. Ta tak i vennskapet deres og etterhvert får dere tillit og god kommunikasjon. Da kan du hjelpe henne med de tingene som gjør at hun er overvektig. I hennes unge alder er det foreldre og fastlege som i første omgang skal ta tak i fedmeproblematikken. 

Anonymkode: d9201...648

[AnonymBruker]

Det hørtes ut som dramatisk mye mat for et lite barn. 13 is er jo omtrent en is i timen på 17.mai... Overrasket over at hun har klart å spise så mye i tillegg til annen mat uten å bli kvalm eller kaste opp. Har du noen følelse på om det kan være underliggende årsaker til at hun overspiser? Gjør hun det for eksempel for å håndtere vanskelige følelser? Og er det i såfall noe du kan gjøre for å hjelpe barnet til å håndtere følelsene på en bedre måte?

Anonymkode: 1f958...844

[AnonymBruker]

Hun trenger profesjonell hjelp. 

Anonymkode: 4f16f...f0f

[sonush]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun døde av avmagring.

Helt enig i at TS ikke bør si noe til jenta, men ta det veldig pent og forsiktig opp med moren - gjerne innledningsvis si nettopp at hun er redd for å blande seg borti noe som ikke er hennes sak, men at hun gjerne vil bistå med tips og råd til vektnedgang, om dette er ønskelig.

Anonymkode: 6ff51...84b

Vel hva var bakgrunnen for avmagring om ikke spiseforstyrrelser av en eller annen slag. 🤔

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hørtes ut som dramatisk mye mat for et lite barn. 13 is er jo omtrent en is i timen på 17.mai... Overrasket over at hun har klart å spise så mye i tillegg til annen mat uten å bli kvalm eller kaste opp. Har du noen følelse på om det kan være underliggende årsaker til at hun overspiser? Gjør hun det for eksempel for å håndtere vanskelige følelser? Og er det i såfall noe du kan gjøre for å hjelpe barnet til å håndtere følelsene på en bedre måte?

Anonymkode: 1f958...844

Så vidt jeg kan se er det bare en ustoppelig appetitt, det er liksom alltid slik. Hun spiser bestandig betydelig mer en vi andre, uavhengig av om det har vært en god eller dårlig dag/følelser (som jeg kan forstå i alle fall..)  

ts

Anonymkode: 136cc...77b

[AnonymBruker]

jeg var sånn som barn: null evne til å regulere apetitten min. det endret seg ikke før totalomlegging til lavkarbodiett og begynte å trene. hadde moren og faren hennes lagt om kostholdet gradvis kunne de fått til endringer relativt kjapt.

Anonymkode: a41aa...d4e

[AnonymBruker]

13 is.. Gud bedre. Ungen min fikk én is og slush i dag og jeg synes det var mye. 

Anonymkode: b8b08...6bd